Mange har spådd albumformatets død de seneste 10-15 årene eller så, men foreløpig er alle spådommer gjort til skamme. Riktignok har musikkbransjen endret seg i det nye årtusen, og kanskje særlig har de store plateselskapene jobbet hardt for å skape hits fremfor album i en higen etter rask fortjeneste, men det er ingen ende på artister – eller selskaper – som fremdeles tar albumformatet på dypeste alvor.

Antall sterke albumutgivelser i 2022 skulle være bevisførsel god nok for denne påstanden. Nivået på mine favorittplater fra året som snart er forbi er skyhøyt, og svært mange av dem er album-album, for å si det på den måten. Det er også en smule ironisk at Röyksopp som i 2014 fortalte verden at de skulle slutte med album, åtte år senere har vendt tilbake med et formidabelt ambisiøst albumprosjekt, Profound Mysteries, utgitt i tre etapper, og på min Topp 50-liste klassifisert som ett album, eller et trippelalbum, om du vil.

– Det er selve formatet album vi nå slutter med, fordi vi føler at vi har skapt det vi kan og vil innenfor den fysiske begrensningen som albumet gir, sa den ene halvdelen av duoen, Torbjørn Brundtland i 2014. Det var jo smart å si!

Men nå skal vi over til mine favorittalbum fra 2022, og la meg understreke at det altså er mine favoritter, ingen andres. Det slippes utrolig mye fin musikk, og veldig mye jeg ikke har hatt tid til å høre på. Derfor er det helt åpenbart mange plater som sikkert «burde» ha vært med her, men glimrer med sitt fravær. Det er sikkert også mange som vil synes det er helt dust at hele 38 av 50 plater er norske, men det skyldes at det er primært her jeg legger ned innsatsen for å gjøre meg kjent med ny musikk. Det er både fordi jeg synes norsk musikk aldri har vært i bedre forfatning, men også fordi jeg synes de mange sliterne vi har her hjemme fortjener den lille oppmerksomheten jeg kan gi dem.

Men nå, uten mer om og men, her er mine 50 favorittplater fra 2022. Nederst på siden finner du en spilleliste med en låt fra hver.

  1. Sondre Lerche – Avatars Of Love
    2022 har så til de grader vært Sondre Lerches år. Etter den ambisiøse og svært vellykkede albumtrilogien Please (2014), Pleasure (2017) og Patience (2020), toppet han simpelthen hele greia med sitt om mulig enda mer ambisiøse Avatars Of Love-prosjekt, et dobbeltalbum av det virkelige episke slaget med lange låter og enorm musikalsk bredde. Han rundet av Avatars-året med en turné som kulminerte i en treetasjes konsert i Kulturhuset i Bergen der to konserter ble fremført samtidig (!), i tillegg til den meget velskrevne boksinglen Alene i sangen som forklarer mange av tankene og prosessen bak hele prosjektet. Likevel begynner og ender alt med musikken, og har du ikke hørt Avatars Of Love ennå – eller ikke hørt nok på den – er det ikke for sent. Bare vit to ting: 1) Sondre Lerche har aldri vært bedre, og 2) Album blir ikke mer ambisiøse – og i mine ører særlig mer vellykkede – enn akkurat dette. For øvrig toppet tittelkuttet min Topp 50-liste over årets beste låter, med to andre spor på henholdsvis 17. og 30. plass, «Dead Of The Night» og «Cut».
  2. The Delines – The Sea Drift
    Låtskrivere som Willy Vlautin vokser ikke på trær. Han frontet tidligere bandet Richmond Fontaine og er kjent som forfatteren av blant annet The Motel Life og Lean On Pete, romaner som tematisk matcher låtene hans, men aller best er han når han skriver sanger for sitt nåværende band The Delines. Her har han overlatt mikrofonen til den vidunderlige sangeren Amy Boone som gir sjelfullt liv til de skakke karakterene som befolker sangene hans. På bandets fjerde album, The Sea Drift, er handlingen lagt til gulfkysten langs Texas og Louisiana, og de ni nye sangene presenterer lytteren for et menasjeri av for det meste ulykksalige sjeler, i nydelige dramaer med titler som «Kid Codeine», «Little Earl» og «Drowning In Plain Sight». Musikken er gammeldags countrysoul så vakker at jeg får frysninger bare av å skrive disse linjene. The Sea Drift er både en musikalsk og en litterær begivenhet.
  3. Daniel4Ever – Dom kort man fått
    Denne oppdaget jeg sent på året, men heldigvis i tide til å spille den tilstrekkelig mye til å forstå at svensk musikk ikke ble bedre enn her i 2022. Ikke at jeg får hørt særlig mye svensk musikk til daglig, det skal innrømmes, men debutalbumet til trioen Daniel4Ever, frontet av den kjente poeten Daniel Boyacioglu, er aldeles feilfritt og helt nydelig. Dom kort man fått er et gløtt inn i en problemfylt urban jungel med sosial uro, kriminelle gjenger og rotløs ungdom, og Daniel gir sin hyllest både til løvetannbarna som springer opp fra asfalten og bryter ut av de negative mønstrene, og til dem som går til grunne. Dette er moderne skandinavisk sosialrealisme som fortjener å bli hørt, satt til et lydspor av iørefallende popmusikk med islett av både hip-hop og jazz. Tekstene er empatiske, kloke og våkne, og det er umulig ikke å bli rørt av sanger som «Vila i frid, kusin» og «Sång för Sanjin».
  4. Trond Granlund – Sanger jeg lærte av Jokke
    Trond Granlund har vært en sentral stemme innen norsk populærmusikk siden 1970-tallet, men det er i mine ører de siste 30 årene som har vært hans beste. Han har skrevet utallige flotte sanger, og spilt inn riktig så mange av andres sanger også, men om han noen gang har vært bedre enn på Sanger jeg lærte av Jokke, er jeg helt ærlig i tvil om. Som den skarpe leser vil forstå er Jokke identisk med Joachim Nielsen, poeten som frontet Valentinerne og Tourettes og døde så altfor tidlig, og Trond har gitt nytt liv til ni av sangene han skrev. Granlunds modus operandi for sangene er å kle dem nakne. Arrangementene er sinnrike og finstemte med stort rom for lekre detaljer, og virkemidler så subtile at du knapt legger merke til dem. På denne måten trer også tekstene frem på en annen måte. Som lytter tvinges man her til å lytte på en helt annen måte enn på Jokkes til dels mer rølpete originaler. Jeg vil i grunnen hevde at Sanger jeg lærte av Jokke er en smått genial plate i all sin tilsynelatende enkelhet.
  5. Lady Friend – Songs From The Guesthouse
    Lady Friend er lyden av den eksepsjonelt kjærkomne 40-årskrisen til Anne Mette Hårdnes, til daglig advokat, musiker og plateselskapsdirektør. Det er mye å holde styr på for en person, så hvorfor ikke også sette i gang sitt eget bandprosjekt med egne – og ekstremt vellydende – sanger? Som sagt, så gjort, og med brødrene Christer og Mats Engen, samt Magnus Jacobsen med på laget, er Lady Friend og deres debutplate Songs From The Guesthouse den soleklart beste norske platen med kalifornisk-lydende 70-tallsrock utgitt i år. Hovedpersonen selv fremstår som en formidabel låtskriver – og hun har aldri skrevet låter før nå! De åtte sangene her er i praksis helt feilfrie, og det er så mye elegant musisering på platen at det er en fryd. Ikke bare er bandet svært kompetent, men Mette (som hun kalles) har hentet inn et knippe svært kyndige gjester i tillegg. Songs From The Guesthouse er intet annet enn nydelig!
  6. Honningbarna – Animorphs
    Illsint, hissig og ekstremt vellydende punkrock, med mer, fra Honningbarna, Norges mest energiske band og en sikker konsertbillett. Får du ikke et adrenalinkick bare av å se Honningbarna er det ikke mye liv i deg, og på Animorphs har produsent Erlend Mokkelbost klart å overføre mye av den tøylesløse energien til plate. Jeg tror kanskje ikke norsk rock har hørt farligere ut noen gang enn på åpningslåten «Animorphs». Det er elektrisk, raskt og potensielt dødelig med primale skrik fra Edvard Valberg og et trommedrønn fra Nils Jørgen Nilsen som i teorien bør kunne ta livet av en hvilken som helst svovelpredikant fra Søgne utenfor Kristiansand der bandet har sitt opphav. Man kan i grunnen si det samme om resten av albumet også. Det er bøllete og konfronterende, men med hjertet på rett plass. Som Edvard sier i platens beste låt, «en av oss er idiot», og det er ikke seg selv han sikter til.
  7. Bruce Springsteen – Only The Strong Survive
    Jeg så ikke for meg at Bruce Springsteen ville gi ut sin beste plate på nesten 20 år med en samling coverlåter, men Only The Strong Survive er en veritabel feststund fra en levende legende som i mange år har vært mer «på det jevne» enn direkte spennende. Når han gir seg soulmusikken i vold, viser det seg faktisk at en ny Springsteen-plate får et umiddelbart preg av overskudd. Her feirer han mye av den musikken han vokste opp med, og som er en vesentlig del av fundamentet han og hans E Street Band bygget sin fantastiske karriere på. Her er både veldig kjente og mindre kjente sanger tidligere fremført av artister som William Bell, The Temptations, Four Tops, Jimmy Ruffin og Diana Ross & The Supremes. Aller best er versjonen av Ben E. Kings «Don’t Play That Song» som også Aretha Franklin har gjort på sin måte, men som Springsteen redefinerer som en vaskeekte partylåt.
  8. Vidar Vang & Bandet – Vidar Vang & Bandet
    Jeg hadde nok ikke satt store penger på at Vidar Vang ville gi ut en av de beste platene i 2022 om noen hadde ymtet om det for et års tid siden, men dobbeltalbumet Vidar Vang & Bandet – der han har samlet den gamle gjengen, barndomskameratene som backet ham da han debuterte med suksessen Rodeo for 20 år siden – er en ren triumf, et godt gammeldags dobbeltalbum av typen Exile On Main St. og London Calling. Den kanskje aller viktigste ingrediensen i denne triumfen av en plate, er den barnlige entusiasmen som er å høre i hver eneste av de 16 sangene, tett fulgt av den åpenbare kjærligheten til musikk Vidar og bandet legger for en dag. Albumet er stappfullt av skamløse «lån» fra populærmusikkens historie, men har det egentlig noe å si? Håkan Hellström har nesten bygd hele karrieren sin på tilsvarende tjuvraddtakter, og la oss heller ikke glemme anerkjente kjeltringer som Nick Lowe, Per Gessle, Erland Ropstad og Sondre Lerche, så om Vidar Vang & Bandet har tatt seg noen friheter på én plate, tenker jeg vi kan se litt stort på det.
  9. Taylor Swift – Midnights
    Ti plater inn i karrieren – i kjølvannet av de to mer stillfarne «søskenalbumene» folklore og evermore fra 2020 – vendte Taylor Swift tilbake til den rene popmusikken hun er aller mest kjent for, men med en kanskje enda større melodisk treffsikkerhet enn før. Midnights er et oppkomme av gode poplåter som ytterligere bidrar til å sikre posisjonen til en av klodens største artister anno 2020. Sanger som «Anti-Hero», «You’re On Your Own, Kid», «Question… ?» og «Mastermind» er nesten latterlig fengende, og de er ikke alene om å være det heller. Her er i alt 13 nye låter, og det finnes dessuten en utvidet digital versjon av albumet som teller ytterligere syv låter. «Originalen» med sine 13 spor er likevel best, strammere redigert og mer presis.
  10. The Colors Turned Red – As If We Owned The World
    I år skrev jeg min aller første bok, fortellingen om haugesundbandet The Colors Turned Red og deres selvtitulerte debutalbum fra 1988. 34 år senere er gruppa tilbake med sin tredje plate, så her går det ikke akkurat unna, men da er det ekstra hyggelig å konstatere at når kvintetten først dukker opp på nytt, så har de noe å melde. As If We Owned The World rommer 11 mer eller mindre strøkne poplåter. Gitarist Haakon Larsens låtskriveråre er til de grader intakt, men det kanskje morsomste her er tangentmann Bengt Hansens bidrag «Hey, Lonesome Swallow». Han har skapt en aldeles nydelig popsymfoni som han delvis synger selv, og du snakker om å kanalisere sin indre Paul McCartney eller David Bowie, eller muligens en kombinasjon av de to! Andre flotte låter er «Let It Happen», «I’m On The Run Run Run (From The Rat Race)», «Smoke Of Love» og tittelkuttet, men ikke minst gleder denne platen med sin strålende helhetsfølelse. Ikke kjøpt boken om dem, sier du? Den kan bestilles her.
  11. Valleypolicella – Love Songs For Losers
  12. Klossmajor – Ordner seg for snille jenter
  13. Anna Of The North – Crazy Life
  14. Thorleif Bratval – Sturesanger
  15. Calexico – El Mirador
  16. Daniel Kvammen – Absolutt klining
  17. Jonas Fjeld – To The Bone
  18. Trygve Skaug med KORK – Sanger du skal få med KORK
  19. Röyksopp – Profound Mysteries I, II & III
  20. Silver Lining – Go Out Nowhere
  21. Morten Abel – Endelig seier
  22. Paal Flaata – New Green Grass Will Grow
  23. Pogo Pops – Daylight
  24. The Lightning Seeds – See You In The Stars
  25. Ingvild Flottorp – I Just Wanna Know It All
  26. Lyle Lovett – 12th Of June
  27. Madrugada – Chimes At Midnight
  28. Ola Nordskar – Gravøl
  29. Yard Act – The Overload
  30. Kristian Kaupang – Sorry, Tom
  31. Geir Sundstøl – The Studio Intim Sessions Vol. 1
  32. Unnveig Aas – Phases
  33. Ane Brun – Nærmere
  34. Selma French – Changes Like The Weather In The Mountain
  35. Label – Midnight Sunburst
  36. Arctic Monkeys – The Car
  37. The Loch Ness Mouse – III
  38. Johbru – Kommer hjem no
  39. Harpreet Bansal – Parvat
  40. Steve Earle – Jerry Jeff
  41. Gundelach – ShapeShifter
  42. Charlotte Qvale – Easy ‘Cause It Hurts
  43. Sindre Tysdal – Pax (Sic)
  44. Kae Tempest – The Line Is A Curve
  45. Trond Svendsen & Tuxedo – Don’t Trust The Moon
  46. Mokri – Heart Change
  47. deLillos – Evige dager
  48. The Weeknd – Dawn FM
  49. Rebekka Lundstrøm – Silent Storms
  50. Fieh – In The Sun In The Rain