Man tror man har hørt det meste, men nei da! Det kryr av kjente låter der ute som har gått meg hus forbi, og sånn er det for de langt fleste av oss. Og av og til snubler man over en låt som er så bra at den gir frysninger, og som på sitt beskjedne vis tegner om kartet en smule. «Amarillo By Morning» er for meg en slik låt. Den er blitt covret av en lang rekke artister siden opphavsmannen Terry Stafford som skrev den sammen med Paul Fraser spilte den inn i 1973.

Den seneste tiden har jeg fattet interesse for George Strait. Den nå 68 år gamle texanske countryartisten ble stjerne praktisk talt over natten da han debuterte med singlen «Unwound» i 1981, og da jeg selv begynte å innse at countrymusikk var kult i 1985/86 var Strait etablert som den kanskje største av datidens utøvere innen sjangeren. Jeg hadde akkurat oppdaget artister som Dwight Yoakam, Steve Earle, Nanci Griffith og Lyle Lovett, samtlige ansett som motstrømsartister til det etablerte Nashville, og derfor hadde jeg ikke mer enn et foraktfullt skuldertrekk til overs for George Strait som toppet countrylistene i Billboard med alt han foretok seg. Det eneste positive jeg hadde å si om Strait var at «All My Ex’s Live In Texas» var en fantastisk bra låttittel, men utover det brydde jeg meg null og niks om ham.

Man er ikke nødvendigvis på sitt mest oppgående i 19-20-årsalderen, og det tok mange år før jeg fikk det for meg at det hadde vært interessant å høre på musikken George Strait spilte inn, ikke bare se på listeplasseringene hans. Det jeg raskt oppdaget var en countryartist av den tradisjonelle, eventuelt nytradisjonelle, skolen, med et åpenbart velutviklet øre for sjangerens finesser og virkemidler. Kort oppsummert: George Strait er slett ikke verst!

Nå har jeg ikke saumfart den omfangsrike katalogen hans, men den inneholder veldig mye fint. Men noe finere enn hans versjon av «Amarillo By Morning» har jeg til gode å høre. Det er en låt som for inntil tre-fire måneder siden var komplett ukjent for meg, selv om den er spilt inn av en lang rekke artister, til og med norske Heidi Hauge som, litt hanglete engelskuttale til side, kan smykke seg med å ha laget en mer enn anstendig versjon.

Amarillo by mornin’
Up from San Antone
Everything that I got
Is just what I’ve got on
When that sun is high in that Texas sky
I’ll be buckin’ in the county fair
Amarillo by mornin’
Amarillo, I’ll be there

They took my saddle in Houston
Broke my leg in Santa Fe
Lost my wife and a girlfriend
Somewhere along the way
But I’ll be lookin’ for 8 when they pull that gate
And I hope that judge ain’t blind
Amarillo by mornin’
Amarillo’s on my mind

Amarillo by mornin’
Up from San Antone
Everything that I got
Is just what I’ve got on
I ain’t got a dime but what I got is mine
I ain’t rich but Lord I’m free
Amarillo by mornin’
Amarillo’s where I’ll be

Terry Stafford skrev sangen på vei hjem til Amarillo, Texas etter å ha spilt under et rodeo i San Antonio, og den havnet på albumet Say, Has Anybody Seen My Sweet Gypsy Rose og som B-side til tittelkuttet som ble utgitt som single. «Amarillo By Morning» ble imidlertid så populær at den ble utgitt i singleformat på nytt, men nå som A-side med «Say, Has Anybody Seen My Sweet Gypsy Rose» på B-siden. Deretter har «Amarillo By Morning» levd et eventyrlig og rikt liv, og blir regelmessig spilt på rodeoshow. Historien om en rodeorytter som klamrer seg til det skjøre liv som utøver treffer åpenbart en nerve både hos deltagere og publikum, og det kom neppe som en overraskelse på noen at rodeorytteren og sangeren Chris Ledoux spilte inn en versjon allerede i 1975.

Mest kjent er likevel George Straits versjon av «Amarillo By Morning» som han spilte inn til albumet Strait From The Heart i 1982. Riktignok nådde den «bare» fjerdeplass på Billboards countrysingleliste, men det er likevel blitt en av hans mest elskede og ettertraktede sanger.

Terry Staffords original går marginalt saktere enn Straits cover, og skiller seg dessuten ut ved en fantastisk fiolin (spilt av enten Hellbillies-assosierte Rob Hajacos eller Buddy Spicher). Ellers kjennetegnes sangen av to ting: En intens melankoli som resonnerer i alle tenkelige følelsesregistre, og ikke minst; den modulerer før det tredje og avsluttende verset. For uinnvidde betyr det at den skifter toneart, et virkemiddel som gir en sang fornyet kraft og fart, og som flere burde benytte seg av. I Straits versjon tar det så til de grader av også, og han har en stemme som kler sangen fullkomment med deilig «countryknekk» og stor innlevelse. Ikke rart den er blitt noe i nærheten av en signatursang for ham.

I spillelisten under har jeg samlet ti versjoner av «Amarillo By Morning» som i grunnen er ganske like, med enkelte åpenbare forskjeller som at brasilianske Zé Ramalhos versjon er på portugisisk og at texaneren John Arthur Martinez’ versjon er tospråklig, på engelsk og spansk. I tillegg er naturligvis Heidi Hauges versjon sunget fra en kvinnelig rodeorytters perspektiv. Selv er jeg ikke i tvil om at jeg foretrekker George Straits versjon, men ingen av de øvrige gjør skam på sangen. «Amarillo By Morning» er simpelthen en av de beste countrylåtene jeg har hørt. Med tanke på at jeg bare har hatt den med meg i få måneder, må jeg si det var på høy tid også.

Sjekk også: Hvor har denne sangen vært hele mitt liv?