Drømmekveld med Bruce Springsteen og The River i sin helhet

Bruce Springsteen & E Street Band
Frognerparken, Oslo
[usr 5 text=»false»]

Når Bruce Springsteen med et bredt smil entrer scenen i Frognerparken til jubelen fra 37 000 fans føler jeg umiddelbart på det privilegiet det er å være til stede – selv om det er mange av oss her og det på ingen måte kan kalles eksklusivt. Men jeg vet at det vi har i vente – hva det enn blir – vil være energisk, sprudlende, humørfylt og solid, jeg vet at jeg vil gå hjem fire timer senere som et lykkelig menneske.

En av de dypereliggende årsakene til akkurat det materialiserer seg allerede under låt nummer tre – en gnistrende versjon av 50-tallspastisjen «Sherry Darling» – der Bruce Springsteen, Steven Van Zandt og Jake Clemons står samlet på scenen med brede glis, gyngende til musikken og fremstår som selve urbildet på kameratskapet som er en så viktig ingrediens i E Street Band. Ja, Bruce Springsteen er selvfølgelig en arbeidsgiver, men han er like mye kompis. Du ser det på alt som foregår på scenen i løpet av kvelden, og ikke minst ser du det i dette øyeblikket. Det er umulig ikke å returnere glisene fra scenen med sitt eget – det er dette det handler om. Dette er ekte musikkglede!

Turneen Springsteen og E Street Band avslutter i Zurich på lørdag er spesiell i det at den er sentrert rundt 1980-albumet The River. Opprinnelig var det meningen å kjøre gjennom hele platen fra start til mål for deretter å fylle på med andre sanger, men det stramme formatet ble tydeligvis raskt for statisk og forutsigbart for hovedpersonen, og konseptet ble følgelig skrinlagt. Med enkelte unntak.

I går var et av disse, og etter åpningen med «Meet Me In The City», en av de «nye» sangene fra The River-innspillingene som dukket opp på The Ties That Bind: The River Collection – boksen som ble utgitt før jul i fjor – annonserte Springsteen at nu, jävlar, kör vi The River fra start til mål. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd. En av mine store musikalske sorger her i livet er at jeg ikke kjøpte billett da Springsteen spilte i Drammenshallen under den originale The River-turneen i 1981. Nå skal det altså vise seg at jeg får høre hele det vidunderlige 20 sanger lange albumet i sin helhet. Det skal dessuten nevnes at han kun spilte 11 av dem i Drammenshallen.

Så da vet vi altså tidlig hva vi har i vente, og selv om konserten dermed vil by på få overraskelser er det på med gliset. Dette vet jeg vil bli fint, med noen få unntak, og jeg får helt rett. Det eneste som er problematisk denne kvelden i parken er lyden. Omgitt av 37 000 andre fans er det vanskelig å posisjonere seg, så det blir liksom til at man blir værende der man synes det er OK å stå.

Sjekk også: Mitt musikalske liv – fra 1966 til 2015 – via The River

Men når tonene fra «The Ties That Bind» ruller over folkehavet må jeg bare gi meg hen. Jeg blir umiddelbart minnet om hvor mye The River-albumet betyr for meg når jeg hører det iørefallende «noldus-refrenget» og de fine harmoniene, de ringlende gitarene og det generelle trøkket fra bandet. Det var med dette albumet jeg oppdaget Springsteen, 14 år gammel, og klisjeen om at musikk har egenskapen til å transportere deg tilbake i tid blir helt sann der og da. I et lite øyeblikk er jeg 14 igjen, før jeg henter meg inn og kjenner på mitt faktiske 50-årige jeg, og det er heldigvis også helt greit.

Les også: Hjelp, jeg fyller 50!

Med «Sherry Darling» er jeg solgt, og derfra og gjennom ytterligere 18 låter er det mye glede å hente. Noen låter – «Crush On You», «I’m A Rocker», «Ramrod» – er lettvektere og mindre interessante, mens vi får gnistrende versjoner av «Jackson Cage», «Out In The Street» og «Cadillac Ranch», og følsomme vakre tolkninger av «Independence Day» (med en lang introduksjon), «The River» og «Point Blank». Fantastiske «I Wanna Marry You» blir dobbelt så bra når den er slått sammen med den uutgitte «Here She Comes», og i «Drive All Night» fletter han inn Suicides «Dream Baby Dream» til ære for Alan Vega som døde for noen uker siden. Hele veien opplever vi et E Street Band i full blomst, som gir jernet i like stor grad som sjefen. Bruce Springsteen er 66 år gammel, topptrent og stopper ikke opp et sekund, og da kan ikke bandet gjøre det heller. De leverer helt strålende, og glisene fra scenen stopper aldri opp. Dette er en eneste stor fest, både for tilskuerne og musikerne.

Etter avslutningssporet «Wreck On The Highway» bærer det uten pause videre med bunnsolide versjoner av «Badlands» og «The Promised Land», de første låtene på henholdsvis side 1 og 2 på Darkness On The Edge Of Town. «Lonesome Day» fra svake The Rising er bedre live enn på plate, og «Wrecking Ball» er en av hans bedre låter fra nyere tid. Stemningen stiger ytterligere når vi får «Because The Night» med publikum som gauler av full hals ut i oslokvelden, før «The Rising» og fine «Land Of Hope And Dreams» tar ting noe ned.

Men så? Milde himmel, som det tar av. På rekke og rad får vi «Born In The U.S.A.», «Born To Run», «Dancing In The Dark» (der en heldig familie blir hentet opp på scenen for å danse), «Tenth Avenue Freeze-Out», en ellevill versjon av The Isley Brothers’ «Shout» og «Bobby Jean». Dette er i nærheten av vekkelsesmøte og er helt vilt moro!

Springsteen avslutter kvelden helt alene med en akustisk versjon av «This Hard Land», og selv om jeg ønsket meg «Thunder Road» blir jeg ikke fryktelig skuffet over at den ikke blir spilt. Dette har – litt svak lyd til tross – vært en kveld å minnes. Vi har sett en superentusiastisk entertainer, en artist som trumfer all konkurranse han måtte utsettes for fra en hver scene hvor som helst i verden, og vi har bivånet en låtskriver som sitter på en katalog hverken han eller vi noen gang vil bli helt ferdige med. Bruce Springsteen And The E Street Band er og blir «da shit»! Forelskelsen er altså høyst intakt.

Sjekk også: Mine 30 Springsteen-favoritter i én, deilig spilleliste