Som bebudet her på bloggen i går kommer nå første spalte der jeg skriver kortanmeldelser av noen nye plater jeg synes fortjener det. Det siste året – og for så vidt lenger enn det også – har jeg latt Mitt liv som Erik gå (litt) for lut og kaldt vann, med altfor få innlegg. Dette er tross alt en svært givende hobby, så nå har jeg valgt å sette av litt mer tid til å skrive her – selv om det er tid jeg ikke helt vet om jeg har. Vi får se hvordan det går etter hvert, men med dette er jeg iallfall i gang.

Daniel Kvammen
Absolutt klining
(Playground)
6 out of 6 stars

Daniel Kvammen, ass! Spiser han supernøtter som Langbein og blir til Super-Kvammen, eller er han bare en helt koko dyktig artist med eksepsjonelt finstemt nese for hva som funker? Man kan begynne å lure. For hver nye plate gjør han noe temmelig forskjellig, med mulig unntak av Vektlaus og Maktlaus som begge kom i 2017 og var som to sider av samme mynt. Også som liveartist er han flink til å variere uttrykket og fornye seg. Nå har han gitt ut plata Absolutt klining med «klineversjoner» av ti låter han har gjort på tidligere album, samt en tilsvarende nedpå, primært akustisk, versjon av Hellbillies’ «Den finast eg veit». Og resultatet? En plate som står fjellstøtt ved siden av hans «ordentlige» utgivelser. Geir Rakvaag antydet i sin panegyriske anmeldelse i Dagsavisen fredag at Absolutt klining kan komme til å stå igjen som en av årets fineste plater. Det er slike ting jeg selv har for vane å si, og jeg utelukker ikke at jeg er enig når status skal gjøres opp.

Jeg er naturlig skeptisk til prosjekter som dette, der artister gjør alternative versjoner av sanger de i teorien bør ha gjort så godt de bare kan, det være seg i akustiske tolkninger, orkesterversjoner eller annet. Det er sannsynligvis morsomme øvelser for opphavspersonene, men for de fleste andre vil jeg tro disse eskapadene kun unntaksvis tilfører sangene noe som gjør dem bedre. Jeg sier altså ikke at det utelukkende vil være en dårlig idé eller et innslag av kreativ tørke, men særlig nødvendige er slike plater sjelden.

Det er slett ikke sikkert Daniel Kvammens nye tolkninger av sine egne låter er nødvendige heller, men de føles slik. Han har i mange tilfeller regelrett omdefinert sangene sine, og gått til angrep på dem fra nye retninger. Han gir dem nytt liv, kler dem litt nakne, og lar på den måten både sangene og sin egen person få mindre å gjemme seg bak. På fire av dem har han fått hjelp av Kringkastingsorkesteret – nettopp slikt jeg er mest skeptisk til – men du verden jeg skal si det er blitt fint. Særlig «Gatelangs gjennom sorg og synd» er blitt vellykket i ny drakt, så kanskje flere enn meg (og Geir Rakvaag) endelig vil få ørene opp for at dette er en av de store sangene skrevet om Oslo, selv om opphavsmannen er fra Geilo. Til sammenligning er kanskje den nye versjonen av «Det beste ventar fortsatt» en smule overflødig med tanke på at også originalen hadde orkesterarrangement, men den passer ekstremt fint inn. For øvrig spiller Preben Sælid Andersen og Christer Slaaen alle instrumenter på platen bortsett fra litt stryk utover de fire orkesterlåtene, og de står også som co-produsenter sammen med Daniel.

Klineversjonen av «Me dansar ikkje for moro skyld» er en veldig riktig åpningslåt. Den er godt kjent som en av Daniels fremste partylåter, men når han har fjernet seg fra originalens New Order-driv og tar den helt ned, gir han lytteren tydelig og umiddelbar beskjed om hva dette nå skal handle om; at han nok en gang skifter ham og beveger seg inn på nye spor. Her borer han inn til kjernen av sangen, og vi opplever den oppsiktsvekkende nok som sterkere enn originalen som i bunn og grunn var feilfri i mine ører. Daniel viser at han har evne til å se nytt potensial i egne sanger, ulikt veldig mange som forsøker å gjøre noe tilsvarende. Det er en styrke utenom det vante.

Å si at Daniel Kvammen er en av våre fremste artister blant dem som fremdeles kan kalles forholdsvis nye, er ingen overdrivelse. Absolutt klining er så god at jeg ikke betrakter den som et hvileskjær, mer et vellykket forsøk på en slags omgruppering. Hva som blir Daniels neste trekk gjenstår å se, men spennende blir det.

PS! Tenk at jeg synes den nye versjonen av «Den tyngste turen», som Daniel skrev sammen med Trygve Skaug og fikk lurt med seg Aslag Haugen på som duettpartner, er enda bedre. Sjuke greier. Sorry, Aslag. Det har ikke med deg å gjøre.

Ola Nordskar
Gravøl
(Fonogram)
5 out of 6 stars

Noe av det deiligste jeg vet er å få en musikalsk åpenbaring som lyn fra klar himmel. Det er kanskje ikke helt å sammenligne med da Gud åpenbarte seg og skrev de ti bud for Moses på Sinaifjellet, men det er likevel en nesten lammende opplevelse å oppdage en plate som iallfall tidvis er så sterk som Ola Nordskars Gravøl, utgitt denne uken, hele 16 år etter at den ble innspilt. I mangel av et bedre ord var Ola Nordskar i sitt gamle liv en fyllik, men han har for lengst endret livsstil, forlatt Oslo og byens fristelser, og etablert seg i Horten. Nå følte han at tiden var inne for å gi ut denne musikken og fremføre sangene live, og for oss som ikke ante hvem Ola Nordskar var fra før, er dette særdeles godt nytt.

Gravøl er en bemerkelsesverdig plate. Tenk deg en Tom Waits på norsk med Bob Dylans melodiføringer, eller tenk på hvordan sangene til Joachim Nielsen låter når Trond Granlund fremfører dem slik han viste oss på årets fantastiske plate Sanger jeg lærte av Jokke. Eller hvis du er en av de altfor få som er så heldige å ha gjort deg kjent med universet fra Thomas & Tvilernes flotte album Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet, er det som om en av figurene derfra har steget ut av platerillene og funnet eget liv i Ola Nordskars sanger. Da forstår antageligvis den oppegående leser at vi har å gjøre med en helt spesiell sjanger innen sangpoesi. Det er når du hører sanger som disse at du forstår at du ALDRI skal skue hunden på hårene. Når vi går forbi en heroinist på gata eller kikker inn på en forsoffen gjeng som har startet å drikke vel tidlig på en brun pub, så aner vi ingenting om hvem disse menneskene er, hvilke historier de bærer på eller hva som bor i dem.

Ola Nordskar er et levende eksempel på det jeg snakker om. Gravøl er en plate bygd på dyrekjøpte erfaringer. Sannsynligvis er alle de 12 sangene basert på egne opplevelser. Det vil være tullete å si at det ikke er mye humor her og at mange av minnene i sangene er av det gode slaget, men summen av disse historiene bærer først og fremst tragediens kjennemerker i seg. Nå er Ola så heldig at han har fått skikk på livet, og kan derfor ikke identifiseres helt med fortellerpersonen i tittelkuttet. «Gravøl» fortelles fra innsiden av en urne og presenterer oss for rollegalleriet vi skal bli kjent med utover på plata.

Dagen var blygrå
og veggene brune
Samma for meg
jeg lå i ei urne
Midt på bordet
blant flasker og glass
I går som i dag
er alle på plass
PK og Siv
Mariann og en dritt
Ja, de drekker som de pleier
i gravølet mitt
Jeg har røyka
og drekki
Jeg har levd meg i hjæl
men jeg levde en gang
Jeg gjorde
Jeg gjorde det sjæl

Dette er bare starten, og vi treffer igjen både PK, Siv og Mariann og mange andre i en samling sanger som rent bortsett fra å ha fryktelig gode tekster og fine melodier, også er nydelig arrangert og fremført. Jeg er litt usikker på nøyaktig hvem som spiller, men på releasekonserten for et par uker siden stilte de fleste som var med på albumet. Disse er Ketil Kielland Lund på flygelhorn, Tov Ramstad på cello, Frode Thorjussen på trompet, Thorbjørn Holthe på bass, Lasse Wahl på trommer og Tommy Stensrud på piano. Bra gjeng!

Taylor Swift
Midnights
(Taylor Swift)
5 out of 6 stars

Taylor Swift er – vel fortjent – blant verdens største popstjerner. Hun fortsetter å imponere fra plate til plate, og mange betrakter hennes to foregående album folklore og evermore, begge utgitt i 2020, som foreløpige høydepunkt i karrieren. Det er mulig jeg er enig om jeg kjenner veldig godt etter, men når hun med sitt tiende studioalbum vender tilbake til popmusikken, er det med enda et hakk i beltet som gjør at hun fremstår som en enda bedre, enda sikrere låtskriver og artist enn tidligere. Midnights er veldig gjenkjennelig Taylor Swift og kan sammenlignes med platene Red (2012) og 1989 (2014), men jeg tør nesten påstå at denne nye platen er enda sterkere.

Tiden vil vise om jeg har rett, men sanger som «Maroon», «Anti-Hero», «You’re On Your Own, Kid», «Question… ?», «Vigilante Shit», «Karma», «Sweet Nothing» og «Mastermind» er kruttsterke alle som en, og vi skal heller ikke glemme flotte «Snow On The Beach» der hun får assistanse fra en annen størrelse, Lana Del Rey. Jeg har ennå ikke hørt tilstrekkelig mye på Midnights, men jeg ser virkelig ikke bort ifra at den vil havne på min topp 10-liste over årets beste album.

PS! Det eksisterer også en «3am edition» med syv bonuslåter som kun er digital. Disse er fjernet fra det «egentlige» albumet fordi Swift ville ha et album med kun 13 sanger. Denne anmeldelsen er basert på de 13 sangene, uten å ta hensyn til de siste syv.

The Loch Ness Mouse
III
(Voices Of Wonder Records)
5 out of 6 stars

I år feirer The Loch Ness Mouse sitt 30-årsjubileum, og de gjør det med III, et album de har all grunn til å være stolte av. Det fullfører en trilogi som ble påbegynt med et selvtitulert album i 2016, og ble fulgt opp av virkelig kruttsterke II i 2019. Nå er verket komplett, og selv om de tre platene skiller seg fra hverandre på mange punkter (denne nye har for eksempel flere innslag av jazz i seg enn forgjengerne), hører man en helhet bandet kanskje ikke har vært kjent for tidligere. Med årene har frontmann Ole Johannes Åleskjær og hans låtskriverpartner, broren Jørn (som ikke lenger er medlem i bandet), utviklet en helt egen gjenkjennelig signatur, tydelig inspirert av folk som Roddy Frame og ikke minst Paddy McAloon. Denne signaturen rommer dog mye mer enn som så, og de to har lykkes i å kanalisere alle sine inspirasjonskilder inn i en type sanger som neppe kunne vært skrevet av andre enn dem selv.

Det er litt synd at bandet ikke har funnet plass til «Paul Cezanne», den flotte singlen de ga ut i 2021 med Elvira Nikolaisen som duettpartner for Ole Johannes, men vi får i det minste høre tidligere Loch Ness-medlem, søsteren Hilma, spille gitar på «Tune To Green». Andre veldig fine sanger er «Shibolleth», «The Summer At The Sawmill» og «Johnnie From The Nightshift». Arven etter Prefab Sprout er umiskjennelig, men det er for meg som å bære et adelsmerke, og slik tror jeg det er for brødrene Åleskjær også.

I dag består The Loch Ness Mouse av Ole Johannes, Ådne Hovda, Svein Bergsaune, Kristoffer Solvang, Christina Høgetveit og Ingar Sandvær, og platen er dessuten full av gjestemusikere. Jeg skulle gjerne vært til stede på lanseringskonserten de gjorde på torsdag, men da var jeg opptatt med å se en av norsk populærmusikks fremste kommende navn, sangeren og låtskriveren Thorleif Bratval. Samtidig slår det meg at The Loch Ness Mouse til de grader er et studioband, så det er kanskje ikke så farlig likevel. Nå er vi så heldige å ha fått enda en plate fra brødrene Åleskjær med ni nye låter vi skal få jobbet godt under huden, og da skal jeg ikke være vanskelig. Når The Loch Ness Mouse gir ut ny musikk, er det som å få den perfekte bursdagspresang.