Nok en måned er forbi, og med det har jeg lagt til 31 nye fantastiske sanger til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Som mange vet er dette en liste der jeg hver dag legger til en ny låt helt etter innfallsmetoden, og ved årets slutt vil den altså inneholde 365 kremlåter.

Hver dag legger jeg ut en kort tekst om den aktuelle sangen både på min egen Facebook-profil, og på Facebook-siden til denne bloggen, Mitt liv som Erik. Følger du meg ingen av stedene finner du alle tekstene i månedlige installasjoner her på bloggen. Ved å bla deg bakover finner du alle tekstene fra januar til juni, og her er juli måneds små betraktninger om de siste valgene. Helt nederst på denne siden finner du som vanlig selve spillelisten som jeg oppfordrer alle til å følge.

Fredag 1. juli – Glenmark, Eriksson, Strömstedt: «Sångerna om sommaren»

Svenskene er noen jævler på popmusikk som nekter å be om unnskyldning for at den er skamløst kommers, og det samme er trespannet Anders Glenmark, Thomas «Orup» Eriksson og Niklas Strömstedt. De var noen jævler på kärlek også, minnes jeg, og når vi nå fortsetter med uimotståelige sommerlåter her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition kunne det ikke passet bedre enn med «Sångerna om sommaren». Det er en, vel… uimotståelig sommerlåt som kort og godt handler om IKKE å kunne skrive en uimotståelig sommerlåt. Er det meta, eller? Det forutsetter i og for seg at du synes «Sångerna om sommaran» virkelig er uimotståelig. Sommerlåt er det iallfall ingen tvil om at den er. De tre låtskriverne og popstjernene har hatt eventyrlige karrierer hver for seg, og har mange ganger bevist at de kan finne opp og ned på dette med fengende poplåter. Når de slår seg sammen til supertrioen Glenmark, Eriksson, Strömstedt – eller bare GES – heller de litt ekstra bensin på popbålet. De har til nå bare gitt ut to plater sammen, men har funnet tonen på nytt, så det er vel ikke helt utenkelig at en tredje runde er i emning. Så populære som de er i hjemlandet, skal jeg hilse å si at det vil være god butikk.

Her i Norge er trioen først og fremst kjent for «En jävel på kärlek» fra det første selvtitulerte 1995-albumet, men synes du den er fin og ikke har hørt «Sångerna om sommaren» har du store ting i vente. Den dukket opp på trioens andre album – med den ikke særlig kompliserte tittelen Den andre skivan, utgitt i 2003 – og er om mulig enda mer fengende. Den åpner med smektende strykere og blåsere à la Burt Bacharach før en nydelig kassegitar setter takten, og en aldeles fortryllende melodi som er like deler Nick Lowe og Per Gessle åpenbarer seg. Gessle får også en ikke særlig subtil anerkjennelse og takk for sitt edle popøre i refreng nummer to når GES synger «Sångerna om sommaren, minnets melodier, från Halmstad till Marseille, «Sommartider» – hej hej». Jeg synes det er ganske elegant formulert, faktisk.

Nå skal jeg ikke si et eneste nedsettende ord om norsk populærmusikk, men i motsetning til oss har svenskene i alle år – også før ABBAs gedigne internasjonale suksess – vært fullstendig fryktløse i møte med kunsten å skru sammen perfekte vers og refreng som best kan beskrives akkurat slik Glenmark, Eriksson, Strömstedt gjør her:

Sångerna om sommaren
Inget låter bättre än
En vers och en refräng som handlar om dej
Och om mej

Det siste verset som avsluttes med «Minns ni hur det va’, guld i USA» er selvsagt en referanse til sangen «När vi gräver guld i USA» som trioen skrev til fotball-VM i 1994 som ble arrangert i USA. Det svenske landslaget måtte riktignok «nøye seg» med bronse, men både låttittelen og innstillingen den viser er typisk svensk. Her er det snakk om å dra på med alt man har, og si hva du vil, men det er inspirerende!

Lørdag 2. juli – Pet Shop Boys: «Did You See Me Coming?» (PSB Possibly More mix)

Nå skal jeg spille en av mine favoritt-Pet Shop Boys-låter i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og dem er det mange av. Siden det er lørdag har jeg valgt en remix som ikke bare bevarer originalens fantastiske melodilinjer, men tilfører et helt ko-ko intenst og velfungerende danseelement og på toppen av det hele legger til det som nesten må sies å være en ekstra låt, kall den gjerne «Possibly More» eller «Every Day Is Friday Night».

«Did You See Me Coming?» er et av de virkelige høydepunktene på albumet Yes fra 2009, og den andre singlen som ble sluppet derfra. Den toppet til og med den amerikanske Billboard Dance Club Songs-listen, og jeg vil tro det var «Possibly More»-mixen som sørget for suksessen. I en alder av 55 er jeg langt fra å frekventere diskoteker i tide og utide – jeg har strengt tatt aldri drevet så mye med det – men hadde jeg kommet et sted og hørt denne hadde jeg fått på meg danseskoene før du fikk sagt «did you see me coming?»

Hør for all del originalen først hvis du ikke kjenner den. Da blir du kjent med en av de aller beste poplåtene Neil Tennant og Chris Lowe noen gang har skrevet, og den føres trygt i havn med Johnny Marrs nydelige gitar som los. «Did You See Me Coming?» er en perfekt konstruert popmelodi med en tekst som er den fineste kjærlighetserklæring du kan tenke deg. Den åpner like godt med refrenget som går slik: «Did you see me coming? Was I that obvious? For all of a sudden, there were just two of us.» Som om ikke det er innsmigrende nok, går Neil Tennant virkelig hardt til verks i broen som leder til de avsluttende refrengene:

I’m not superstitious
Or really religious
Just «to thyself be true»
But now I think I’m starting
To believe in fate
Because it delivered you

Så fint kan popmusikk gjøres, og i remixen løfter Pet Shop Boys sangen trygt ut på dansegulvet, der den funker minst like godt. Neil Tennant synes da også at det er en av remixene de har gjort som han er aller mest fornøyd med. Han og Chris Lowe har lagt til nye elementer – både musikalske og lyriske – og blant annet hentet tekstlinjer fra forskjellige kontaktannonser. Remixen åpner som italo-disco, smyger lekent over i «Did You See Me Coming?» og vender så tilbake til utgangspunktet. De mange forskjellige elementene flettes elegant sammen, og sluttresultatet er et beist av en remix på nesten ni minutter. Perfeksjon!

Søndag 3. juli – Susanna Hoffs: «Picture Me»

Sommerpopen fortsetter i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, i dag med Susanna Hoffs, mest kjent som «hun peneste i Bangles». Da de fire Bangles-jentene første gang gikk hvert til sitt etter det flotte tredjealbumet Everything fra 1988, prøvde Hoffs seg som soloartist uten særlig hell, og karrieren har ikke vært all verdens vellykket i årene siden. Like fullt har hun vært med på tre (?) gjenforeninger av Bangles, gitt ut tre plater sammen med Matthew Sweet – Under The Covers 1, 2 og 3 med coverlåter fra respektivt 60-, 70- og 80-tallet, og hun har sluppet i alt fire soloalbum. Det siste av disse, coversamlingen Bright Lights, kom i fjor, men vi skal til 2012 og det tredje soloalbumet Someday som er hennes soleklart beste og fylt med selvkomponerte sanger. Herfra har jeg plukket «Picture Me», en lettbent og sommerlig poplåt som er et av mange blinkskudd. Platen kjennetegnes av Mitchell Frooms utsøkte produksjon og strykerarrangementer, mens Hoffs har skrevet sangene sammen med Nashville-musikeren Andrew Brassell. Someday er i sum en samling svært innbydende sanger som gjør det til noe av et paradoks at Susanna Hoffs ser ut til å foretrekke å spille inn andres materiale. Hun er drivende dyktig selv, og sannsynligvis best når hun skriver sammen med andre. «Picture Me» er det beste eksempel jeg kan tenke meg. Har du først skrevet en sang så fin som denne tenker jeg at ingenting skal kunne stoppe deg. Det er mulig jeg tar feil, men Susanna Hoffs burde satt seg ned i skrivestua igjen. Dette kan hun!

Mandag 4. juli – Marc Cohn: «Walking In Memphis»

Du verden, som jeg er glad i denne sangen! Marc Cohns «Walking In Memphis» fra hans selvtitulerte debutalbum utgitt i 1991 er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste. I dag markerer vi skakkjørte USAs nasjonaldag, og blant mange kandidater synes jeg dette er den helt perfekte skildringen av hvor bra denne merkelige sammenslutningen av stater KAN være. For oss som er vokst opp med å elske USA er det viktig å ha slike holdepunkter, nå som vi for lengst har innsett at vi er ført bak lyset, at Amerika slett ikke er det forjettede landet vi ble forledet til å tro det er.

Men «Walking In Memphis»? Den har alt som gjør den amerikanske drømmen verdt å hige etter, hvor falsk den enn måtte være. Det er en jublende oppstemt sang om et besøk til Memphis og Graceland, et møte med Elvis’ spøkelse og en gospelbrunsj som blir til en religiøs åpenbaring i Cohns definitive signatursang: «Tell me, are you a Christian, child?»/And I said, «Ma’am, I am tonight».

Jeg er fremdeles i mildt sjokk over hvor underholdende og fengslende Baz Luhrmanns musikal Elvis er og har spilt soundtracket flere ganger etter å ha sett filmen. Det har tilført Elvis-katalogen flere nye elementer, i form av interessante tolkninger og remixer, og det er i sannhet en merkelig, men spennende samling sanger. Den mytiske Elvis-skikkelsen har imidlertid en mangeårig tradisjon innen musikken. Første gang jeg støtte på Elvis i en poplåt var kort tid etter at han døde 16. august 1977, i Trond Granlunds rørende «Say We’re Not Apart» med tekst skrevet av Jan Hammarstrøm. Fremdeles er det en av de fineste Elvis-hyllestene jeg vet om, men den har fått svært godt selskap med årene. Nick Caves «Tupelo», Kate Bush’ «King Of The Mountain», Wall Of Voodoos «Elvis Bought Dora A Cadillac», Human Radios «Me & Elvis», Mark Knopflers «Back To Tupelo», Paul Simons «Graceland», Kirsty MacColls «There’s A Guy Works Down The Chip Shop Swears He’s Elvis» og veldig mange flere sanger er skrevet for å hedre «The King of Rock’n’Roll» (Prefab Sprout der, ja), men ingen kan måle seg med «Walking In Memphis». I et siste desperat forsøk på å lære seg låtskriverfaget, 28 år gammel og frustrert over at han ikke kunne måle seg med genier som Jackson Browne som hadde skrevet «These Days» som 17-åring og James Taylor som skrev «Fire And Rain» da han var 18, reiste Cohn til Memphis, der han dro på en gospelbrunsj hvor soullegenden Reverend Al Green holdt preken. En ting var at en søkende og litt fortapt, ung jødisk mann fra Cleveland, Ohio fikk en religiøs åpenbaring i en baptistkirke i sørstatene, noe ganske annet var at opplevelsen inspirerte ham til å skrive «Walking In Memphis». Jeg er ikke religiøs selv, men kan likevel høre kraften i denne sangen. Den kommer fra et sted.

Det er når den amerikanske drømmen møter musikken at jeg melder meg på, kanskje mest av alt fordi jeg er så uendelig glad i mye av den musikken som er fostret der borte i landet som har gått seg fullstendig vill i sine motsetninger og sin manglende løsningsvilje. Men når musikkens kraft får utfolde seg fritt, uforstyrret av polarisering og maktutfoldelse, nullstiller den enhver debatt og blir større enn oss alle sammen. Det er da – som i Cohns tilfelle – vi er mottagelige for åndelige opplevelser og kan stille oss på siden og tenke at «joda, dette går bra likevel». Om det er Elvis Presley, Al Green eller Marc Cohn som er avsender er strengt tatt ikke viktig, men her er det faktisk alle tre på en gang. Det blir ikke så mye større enn det. Cohn har selvsagt aldri vært i nærheten av å skrive noe så sterkt som «Walking In Memphis» siden, men hva spiller vel det for rolle? Happy 4th of July!

Tirsdag 5. juli – Wham!: «Club Tropicana»

«Club Tropicana, drinks are free, fun and sunshine, there’s enough for everyone». I dag går vi lettere hedonistisk til verks i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med Wham!s eviggrønne 1983-klassiker «Club Tropicana». Selv om den er 39 år gammel denne sommeren, oppfatter jeg den ikke som det minste datert. Den er nok i og for seg et brukbart musikalsk tidsbilde av 1983, spesielt med tanke på Deon Estus’ slap-bass, men like fullt sitter jeg med følelsen av at «Club Tropicana» kunne vært skrevet og spilt inn i dag. Det var den andre sangen George Michael og Andrew Ridgeley skrev da de startet Wham! i 1981 (den første var den politisk orienterte «Wham Rap! (Enjoy What You Do)», og en demoversjon ble spilt inn i all hast i halvferdig tilstand da de leide et portastudio og laget tre demoer for Innervision Records som førte til platekontrakt. «Club Tropicana» var i utgangspunktet inspirert av den eskapistiske og glamorøse New Romantics-scenen som blomstret i London på den tiden, men da den ble innspilt og utgitt i ferdig versjon to år senere, var den blitt til en gedigen punch bowl fylt med tropiske frukter og godt humør, vel å merke med et satirisk nikk til britisk ungdom på billige pakketurer til Syden. Akkurat satiren er litt vanskelig å registrere når du ser musikkvideoen. Den er spilt inn på Ibiza med solbrune og colgatesmilende George og Andrew i svømmebassenget med overdimensjonerte mobiltelefoner og cocktails, kledelig flørtende med koristene Dee C. Lee (som kort tid etter ble erstattet av Helen «Pepsi» DeMacque) og Shirlie Holliman. Når vi nå er inne på dette med tidsbilder kan jeg nevne at videoen er temmelig avslørende, og at den definitivt ikke kunne vært spilt inn i dag. Men den er morsom, det er et fint stykke nostalgi for oss som er litt oppe i åra, og ikke minst var – og er – den et perfekt verktøy for å fremheve hvilke fantastiske popkvaliteter som ligger i låta «Club Tropicana». Jeg blir aldri lei!

For ordens skyld: «Club Tropicana» er å finne på Fantastic, det… vel, fantastiske debutalbumet til Wham! Der har du en popplate det er litt orden på.

Onsdag 6. juli – Jim Croce: «Alabama Rain»

Vi roer tempoet litt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, men også Jim Croce’ nydelige «Alabama Rain» er en enestående fin sommerlåt, og i tillegg er den en av de mest romantiske av dem alle. Siden vi snakker om Jim Croce er den riktignok også litt trist og underfundig, men mest fin. Tristessen er fort unnagjort på usle to minutter og fjorten sekunder, så skulle du bli litt rørt går det fort over. «Alabama Rain» handler om sommerminner fra den gang fortellerpersonen var ung og uskyldig og forelsket for aller første gang. Årene har lært ham at kjærligheten kan være flyktig, men han finner glede i minnene. Tristere enn som så blir det aldri, så det er helt til å leve med. Og teksten er nydelig:

Lazy days in mid-July
Country Sunday mornings
Dusty haze on summer highways
Sweet magnolia callin’

But now and then I find myself
Thinkin’ of the days
When we were walkin’ in the Alabama rain

«Alabama Rain» er hentet fra Croce’ fjerde album Life And Times, utgitt 1. juli 1973, mindre enn tre måneder før han omkom i en flyulykke. Samme plate inneholdt den eneste nummer én-hiten han fikk oppleve i sin levetid, «Bad, Bad Leroy Brown», som også er gjort av flere andre artister i årenes løp, ikke minst Frank Sinatra, og den enda bedre «It Doesn’t Have To Be That Way», en av hans mer klassiske sørgelige viser og en av de beste julesangene noensinne skrevet. Og visste du at Steinar Albrigtsen har laget en nydelig versjon av «Alabama Rain» på norsk? Den har fått tittelen «Tromsø regn» og er definitivt også verdt en lytt, selv om det er et stykke vei til originalens udiskutable fortreffelighet.

Torsdag 7. juli – Anthony: «E chiammalo»

Det er tid for svulmende og nærmest ubegripelig fengende italiensk popmusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Helle og jeg er for tiden i ferd med å se den italienske TV-serien Gomorrah på nytt, og da vi for noen uker siden holdt på med første sesong dukket en sang opp i en mordscene som vi begge to umiddelbart la merke til. Den heter «E chiammalo» og synges av den napolitanske artisten Anthony hvis virkelige navn er Antonio Ilardo. Nå har vi sommerferie fra både jobb og Gomorrah og befinner oss i nydelige Cadaques nord for Barcelona, men musikk hører vi på, og en av sommerens store slagere er blitt «E chiammalo». Jeg tror Anthony synger på en av de napolitanske dialektene vi blir kjent med i serien, og ifølge den engelske oversettelsen jeg googlet meg frem til er sangen en slags henstilling til kjæresten til en mildt sagt psykotisk fyr om å be ham om unnskyldning for alt som kan fyre opp under sjalusien hans og gi seg hen til ham så det ikke skal gå «galt» av sted. Det stemmer godt overens med den intenst voldelige serien Gomorrah, men like fullt låter «E chiammalo» som en jublende glad poplåt av den gamle skolen, en sang som kunne vært laget på 60-tallet, 70-tallet eller senere, selv om den er fra 2009, hentet fra Anthonys album L’Oroscopo del Cuore. Den har musikalske kvaliteter av den fullkomment tidløse sorten, og har en umiskjennelig eim av sommer over seg, ikke ulikt Erlend Øyes «La prima estate». «E chiammalo» åpner som en litt svulstig ballade, men forvandles raskt til en lettbent poplåt av det dansbare og ikke minst allsangvennlige slaget. I den forbindelse hadde det kanskje hjulpet å kunne språket, men når en hvinende saksofon dundrer inn i sangen før det siste refrenget, får den vinger og løfter deg opp, som et eksempel på hvor kraftfulle musikalske virkemidler kan bli. Da trenger du ikke forstå ordene for å vite at du er med på noe spesielt. «E chiammalo» er en slik sang.

Fredag 8. juli – Violent Femmes: «Ugly»

365GO-redaksjonen befinner seg for tiden i «vakre Cadaques», og i går lærte vi at ikke alle synes Cadaques er all verden å skryte av. Det er for så vidt fint for oss som dermed slipper å se dem her, men en lang tirade om hvor fælt dette ene mennesket synes mitt ferieparadis er, trenger jeg strengt tatt ikke. Derfor er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition en klassiker fra den mer skramlete delen av alternativ amerikansk rock, hentet fra første halvdel av 80-tallet, Violent Femmes’ 1983-single «Ugly» som ble utgitt mellom de utsøkte første to albumene til trioen fra Milwaukee, Wisconsin. For mitt vedkommende i dag, fungerer den som et slags svar på tiltale.

Jeg tar det sjelden veldig personlig om noen er uenige med meg eller for den saks skyld ikke liker meg eller det jeg driver med, men jeg har plukket ut denne sangen for å belyse at enkelte mennesker faktisk er stygge på innsiden. De unner ikke andre glede, og ser kun seg selv og sin egen svært begrensede horisont. De er, slik jeg ser det, små mennesker. Det er selvfølgelig ikke helt sikkert jeg kan skjule meg bak det gamle ordtaket «Har du ikke noe pent å si, er det bedre å holde kjeft», siden jeg skyver Violent Femmes-sjef Gordon Ganos krystallklare budskap foran meg og synger med av full hals «You’re so ugly, all the time, ugly, you ain’t no friend of mine», men det får stå sin prøve. Forresten var det fryktelig lenge siden sist jeg hadde hørt denne herlige lille sangen, så takk for påminnelsen. Dette er to minutter og 19 sekunder som forklarer hvorfor vi ikke skal la drittsekkene vinne. Derimot vil jeg ønske en fortsatt god sommer til alle mine venner. Dere vet hvem dere er.

Lørdag 9. juli – Hockney: «Away We Go»

Det er tid for mer pastoral, drømmeaktig popmusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi skal høre den norske duoen Hockneys enestående vakre «Away We Go», et eskapistisk eventyr av en sommerlåt. Utgitt som deres tredje single i 2017 (etter de omtrent like sommerfriske «Looking» og «Vacation») etablerte den Hockney som en reell utfordrer til The Margarets om posisjonen som Norges fremste popsmeder. Selv om produktiviteten til Sigurd Fandango og Vegard Setrom så langt ikke har kunnet måle seg med hva kvintetten fra Giske fikk til før de ga seg etter fjerdealbumet Look For Love i 2008, må vi fremdeles håpe på Hockney. Debutalbumet Vacation var utsøkt, og deres foreløpig siste single «Pictures» kom i 2020 og lover godt for at duoen har adskillig mer godt på lur.

Det vil selvfølgelig tiden vise, men nå skal det dreie seg om «Away We Go». Som jeg skrev da jeg anmeldte den på bloggen min i 2017 snakker vi her om utsøkte ELO-harmonier og Beach Boys-flow, en melodi til å gå fullstendig av skaftet over og et klokt og velfundert arrangement proppet fullt av lekre detaljer. Kenneth Ishaks kyndige produksjon sørger for at den feilfrie innspillingen er popperfeksjon i den mest bokstavelige betydning. Her er det sommer og vellyd i hver tone. Teksten gir assosiasjoner til varmende solstråler på andre breddegrader enn våre egne. De reisende i sangen søker tilflukt i Périgueux i Sørvest-Frankrike der det heter «I listen like Van Gogh» (tygg litt på den) og det refereres til stjernefylte netter og å sitte i et blomsterbed og lytte til stillheten og gråte en skvett. Jeg elsker denne sangen, og krysser fingre og tær for at Sigurd og Vegard dukker opp med ny musikk snart. Det er altfor lenge siden sist.

Søndag 10. juli – Cymande: «Dove»

Noe av det jeg setter størst pris på med 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er at jeg ikke aner hvor den beveger seg for å bli nettopp verdens beste. Sannsynligvis er det ikke så mange andre enn meg som vil synes den virkelig er det ved årets slutt, men når jeg legger til en ny sang hver dag – helt og holdent etter innfallsmetoden – blir den om ikke annet uforutsigbar. Dagens tilskudd til listen er et veldig godt eksempel på det. Det er tid for en nesten 11 minutter lang jazz/funk-instrumental med et band jeg aldri hadde hørt om for inntil noen få dager siden, det britiske ensemblet Cymande som jeg har forstått er temmelig legendarisk.

Som noen vel har fått med seg er Helle og jeg på ferie i vårt elskede Cadaques, en liten fiskerlandsby i Spania der vi har tilbragt 15 av de siste 17 somrene – cirka. Vi har for lengst kommet ut av tellingen, men det er et sted med et forbausende høyt antall restauranter størrelsen tatt i betraktning, og dermed dukker det også opp nye steder nå og da. Narita åpnet dørene for bare to uker siden, og har rukket å bli en ny favoritt for oss. Det er en kombinert naturvinbar/restaurant, og maten skiller seg ut fra det meste her i landsbyen. Narita serverer små retter med store asiatiskinspirerte smaker som nok er litt fremmede for katalanerne, men som vi håper og tror vil finne gjenklang hos både tilreisende og lokalbefolkning. Ambisjonen er at restauranten skal ha åpent året rundt, og det er det ikke mange som driver med her. Vi har spist her to ganger alt, og det blir minst et besøk til før vi reiser hjem, men i tillegg til å servere eksepsjonell mat og vin, spilles det også veldig mye bra musikk. Da vi besøkte Narita tidligere i uken hørte vi for første gang «Dove» med Cymande, et virkelig blinkskudd fra deres selvtitulerte debutplate utgitt i 1972. Dette er sløy instrumentalmusikk i skjæringa mellom jazz og funk, med både karibisk og afrikansk ankerfeste, litt Santana-aktig eller for den saks skyld Grateful Dead-aktig, og UTROLIG fett. Kall det gjerne hippiemusikk av ypperste merke, fullkomment av sin tid, og noe som kler Cadaques utmerket med sin bohemske historie der Salvador Dalí holdt hoff for internasjonale celebriteter, fra Walt Disney til Frank Zappa.

Cymande eksisterte i årene 1971 til 1974 og ga ut tre album. Et fjerde album, Arrival, ble innspilt i samme periode, men ikke utgitt før i 1981. Men så er verden – som denne listen – uforutsigbar, og da hip-hopen dukket opp på 80-tallet, fikk Cymande en renessanse. Musikken deres ble samplet av en lang rekke artister – Grandmaster Flash, Heavy D, De La Soul, franske MC Solaar og mange flere – og det førte med årene til en gjenforening, først for en enkelt konsert i 2006, deretter for en ny giv i 2012 som avstedkom bandets femte album A Simple Act Of Faith i 2015. Alt dette er altså helt nytt for meg, og det lille jeg foreløpig har hørt av Cymandes musikk har gjort meg sulten på mer. Men inntil videre presenterer jeg «Dove», 11 minutter med intenst kul musikk å drømme seg litt bort til. Nyt!

Mandag 11. juli – Bob Marley & The Wailers: «Sun Is Shining»

Ingen sommer uten Bob Marley, ei heller her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Selv Marleys mange politiske sanger oser jo av sommer – «Get Up, Stand Up», «Exodus» eller «Buffalo Soldier», for eksempel – og når han virkelig gir seg årstiden hen i «Sun Is Shining», så skinner virkelig solen, uavhengig av hvor du befinner deg eller tid på året. Når den kommer smygende ut av en høyttaler nær deg, er det som selv det tjukkeste skylag må vike.

Marley spilte inn «Sun Is Shining» to ganger, først en kort versjon på knappe to minutter til albumet Soul Revolution Part II fra 1971, og igjen da han og The Wailers spilte inn sangene til Kaya parallelt med den adskillig mer politiske Exodus fra 1977, denne gang i en sløy og deilig femminuttersversjon. Det er den du får her. Da Marley ga ut Kaya i 1978 ble han fra mange hold kritisert for å ha levert en altfor soft plate etter den mer konfronterende forgjengeren, men Kaya er faktisk min favorittplate med reggaemusikkens viktigste artist. Den er proppfull av sol og sommer, og inneholder tre nyinnspillinger av sanger fra Soul Revolution Part II. I tillegg til «Sun Is Shining» er det snakk om «Don’t Rock My Boat» som endret tittel til «Satisfy My Soul» og selve «Kaya». De resterende syv sangene – inkludert Marleys kanskje aller fineste kjærlighetssang, «Is This Love» – kompletterer en plate jeg aldri blir ferdig med, hvor «lett» den enn måtte oppfattes av mange.

Tirsdag 12. juli – Jonathan Richman & The Modern Lovers: «That Summer Feeling»

Nå er det på høy tid at jeg legger til «That Summer Feeling» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Ja visst har det alt vært en god del summer feelings her allerede, men Jonathan Richmans nydelige sang fra 1983-albumet Jonathan Sings! er en av de aller mest slitesterke sommerlåtene av dem alle, og i tillegg er det en av de klokeste. Jonathan Richman har gjennom hele sin karriere vært eksepsjonelt flink til å sette ord på de små tingene i tilværelsen. Han er en kronikør av det ikke alle ser, og «That Summer Feeling» er det beste eksempel. I løpet av sangens fire minutter ramser han opp forskjellige sommerminner – lukten fra gressplenen som er så innbydende at du bare er nødt til å legge deg ned på den, å være ferdig med fjerdeklasse som du egentlig hatet men likevel minnes med ømhet, eller å kjøre med kalesjen nede på Oldsmobilen – og med rette poengterer han at dette er minner som vil hjemsøke deg for resten av livet, at du vil oppleve den følelsen disse minnene gir deg igjen og igjen. Han skriver og synger om hvordan de tilsynelatende ubetydelige tingene faktisk er livet selv, og om hvordan de gjør oss til dem vi er.

Så er det arrangementet. Det er sløyt og nedpå, hver tone er sommer, og den nydelige koringen til Beth Harrington og Ellie Marshall er sangens virkelige identitetsmarkører, all Jonathans innsikt til tross. De bærer sangen på en slags vokale englevinger og er en sterkt medvirkende årsak til at «That Summer Feeling» kanskje er den mest perfekte sommerlåt som noen gang er innspilt. Jeg vet det er mange kandidater til akkurat den tittelen, men det skal godt gjøres å overgå denne tidløse klassikeren.

Forresten er hele Jonathan Sings! en drøm av en plate. Utrolig nok er det den eneste Jonathan i løpet av sin lange karriere har gitt ut på et stort plateselskap, men det sier mer om dem enn om ham. Et hjertesukk helt til slutt: Hvorfor er ikke hans neste beste plate, oppfølgeren Rockin’ And Romance fra 1985, tilgjengelig på strømmetjenestene? Heldigvis er jeg den lykkelige eier av LPen, men jeg skulle gjerne hatt en enklere tilgang på klassikere som «The Beach», «Down In Bermuda» og a capella-triumfen «Walter Johnson».

Onsdag 13. juli – Spandau Ballet: «True»

Nå skal vi til en av tidenes mest svulstige, men også mest velskapte ballader i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, Spandau Ballets eviggrønne – og av mange forhatte – «True». Spandau Ballet var helt i front av den såkalte New Romantics-bølgen som oppsto i England i overgangen fra 1970- til 80-tall sammen med artister som Visage, Classix Nouveaux og Duran Duran. Med sine to første album Journeys To Glory (1981) og Diamond (1982) og singler som «To Cut A Long Story Short», «The Freeze» og «Chant No. 1 (I Don’t Need This Pressure On)» ble Spandau en dansbar og iørefallende konsekvens av den tøylesløse postpunken som dro den britiske musikkscenen i utallige forskjellige retninger. Med sitt tredje album, True fra 1983, hadde bandet derimot forvandlet seg til et fullblods poporkester. Tittelkuttet herfra, merkelig nok det tredje singlevalget etter de adskillig mindre minneverdige «Lifeline» og «Communication», gjorde dem til popstjerner på ordentlig og ga dem deres aller største hit.

«True» er skrevet av bandets hovedmann Gary Kemp og er en av de mest utsøkte balladene jeg kan tenke meg. Med sine seks og et halvt minutter er vi nesten over i avdelingen for det episke, og «True» kan litt flåsete beskrives som en perfekt sang som handler om hvor vanskelig det er å skrive en perfekt sang. Den er inspirert av Kemps platoniske forhold til Altered Images-vokalist Clare Grogan som dessverre for ham ikke gjengjeldte hans dypfølte kjærlighet. Samtidig er den å anse som en hyllest til store soulsangere og -låtskrivere som Al Green og spesielt Marvin Gaye som det også refereres til i teksten. En annen referanse – «seaside arms» – er hentet fra Vladimir Nabokovs roman Lolita som Kemp hadde fått i gave av Grogan. Det er ikke nødvendigvis en sannhet at kun lidende kunstnere kan skape stor kunst, men det finnes nok av eksempler på at det ofte stemmer. «True» er avgjort blant dem. Når Spandau Ballets vokalist Tony Hadley fremfører teksten med fynd og klem, er det av hele hans hjerte, selv om han hevder at «True» langt ifra er hans favoritt blant bandets låter, og når sangen glir over i en intenst flott saksofonsolo modulerer den samtidig fra G-dur til Ess-dur, en akkord som gjerne assosieres med storslagen og heroisk musikk. Så også her. Steve Normans saksofon er av det mildt sagt overdådige slaget, og gir «True» et ekstra sett vinger. Når sangen så modulerer tilbake til G-dur starter en ren parademarsj inn mot mål.

«True» var Spandau Ballets eneste Topp 10-hit i USA, og ble behørig samplet av hip-hop/R&B-bandet P.M. Dawn på deres 1991-hit «Set Adrift On Memory Bliss», hvilket ytterligere sementerte klassikerstatusen. Men ikke alle er like glade i «True». Journalist Luke Williams i The Guardian har omtalt den som «the biggest load of musical tosh ever», og den figurerte på en liste satt sammen av The Houston Press med tittelen «10 Songs We Never, Ever Want To Hear Again, Ever». Jeg sier heller at hvis du som Gary Kemp er i stand til å stable akkorder i en rekkefølge som her, så har du iallfall i ett tilfelle vist at du kan måle deg med Al Green, Marvin Gaye eller hvem det skal være. I know this much is true.

Torsdag 14 juli – Dead Kennedys: «Police Truck»

Hvordan verden hadde vært uten kontraster vet ikke jeg, men en ting er jeg sikker på: Den ville vært adskillig kjedeligere. Derfor hopper vi elegant fra Spandau Ballets utspekulert glætte ballade «True» i går til Dead Kennedys illsinte «Police Truck» i dag. Fra min side er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition også ment som en gest til min tålmodige Facebook-venn Jan Thomas Sætre. Han hevder å med årene ha vokst på seg en viss sans for 80-tallets glamorøse eksesser, men den gang det sto på hadde han sin musikalske identitet plantet i et noe mer rødglødende bed, der band som Ramones, The Clash og Dead Kennedys regjerte. Han fant glede i Wham!-klassikeren «Club Tropicana» som jeg la til for noen dager siden, men «True» ble for mye for ham. Denne er derfor for deg, Jan Thomas.

«Police Truck» var B-siden på det amerikanske punkbandets andre single «Holiday In Cambodia», utgitt i 1980. Det er mulig A-siden er den beste av de to, men den har jo «alle» hørt, og B-siden er ikke langt unna uansett. Det er en alt annet enn subtil låt om politivold, en førstepersonsskildring om to politimenn som kjører ut i natten for å banke opp fylliker og horer, skrevet av vokalist Jello Biafra og gitarist East Bay Ray hvis utsøkte surfgitar gir den fart og intensitet. Hvis noen husker Webb Wilders fantastiske versjon av «Baby Please Don’t Go» som jeg la til spillelisten i februar, kan det sies at «Police Truck» er temmelig lik, men hakket mer punk. Det triste er imidlertid at denne 42 år gamle punkklassikeren er like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Fredag 15. juli – Fat Freddy’s Drop: «Roady»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition vil være ukjent for mange, men det bare sier jeg dere – hør på denne intenst kule låta og spill den høyt. Dette er vanedannende saker. Første gang jeg hørte Fat Freddy’s Drop og deres stjernelåt «Roady» var kort tid etter at det som er blitt en av mine favorittrestauranter i Oslo, Skaal Matbar, hadde åpnet dørene. Helle og jeg satt og koste oss med forskjellige småretter og utsøkte viner og ble tatt godt vare på av gullmennesket Fridtjof som er mannen bak sjappa. Over høyttalerne kom noe som fikk oss til å spisse ører, og jeg måtte frem med Shazam på mobilen. Simsalabim, og jeg fikk en ny favoritt som har vært med meg i noen år nå – ikke minst sommerstid.

Fat Freddy’s Drop er et syvpersoners orkester fra New Zealand som hadde sin spede begynnelse på 90-tallet før de debuterte med platen Based On A True Story i 2005 (de hadde alt gitt ut et livealbum), hvorfra «Roady» er hentet. Dette er syv minutter med ellevill musikkglede, en fabelaktig hybrid av reggae og dub, ska og hip-hop med en dæsj soul og funk for godt monn. Vi har her å gjøre med et band som er ekstremt samspilt, som gjennom utallige opptredener jammet frem og utviklet mange av låtene til debutalbumet som inneholder «polerte» versjoner av disse. De ti låtene her er alle mellom fem og i overkant av ni minutter lange, og «Roady» ligger dermed godt på gjennomsnittet. Jeg skal innrømme at jeg ikke har hørt albumet i sin helhet, men bare har skippet kjapt fra spor til spor, og det akter jeg nå å rette på. Det hviler en sky av musikalsk stjernestøv over hele Based On A True Story, og «Roady» er et godt sted å begynne. Vokalist Dallas Tamaira får assistanse av rapperne Ladi 6 og P Digsss, som sørger for litt ekstra futt, og jeg må si at dette er en låt jeg aldri ser ut til å bli helt ferdig med. Den består av flere distinkte partier, men alle henger sømløst sammen og utgjør en musikalsk fest av de helt sjeldne.

Skulle noen stusse på navnet, så er svaret «Ja, det er hentet fra Gilbert Sheltons undergrunnstegneserie The Fabulous Furry Freak Brothers, og dessuten, «Ja, det er LSD inne i bildet». «Roady» er på sin side kun familievennlig musikkglede med et utelukkende positivt budskap. Alle sammen i kor nå:

You know it feels so good
When I know you’re skankin’ with me
So good when I know you’re skankin’
So good when you do

Lørdag 16. juli – Paradis: «Toi et moi»

Det er tid for sval fransk sommerpop i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Så vidt jeg vet har duoen Paradis bestående av Simon Mény og Pierre Rousseau hatt pause siden 2017, men singlene de ga ut fra 2012 og utover, samt albumet Recto Verso, er ren balsam for sjelen til alle oss med sans for melankolsk og iørefallende synthpop, fra Bronski Beat til Phoenix. De lager (lagde?) musikk som skapt for late ettermiddager og kvelder under skyfri himmel – eller kanskje en parasoll – og har du en piña colada eller noe slikt i nærheten er det ikke sikkert at det er så dumt heller. «Toi et moi» er den store hiten fra Recto Verso og et utmerket eksempel på duoens feilfrie popmusikk. Kall det gjerne en form for lett eskapisme, drømmepop som lar sansene og tankene få fritt spillerom og frie tøyler.

Søndag 17. juli – Chronixx: «Here Comes Trouble»

Reggae er lyden av sommer, og Chronixx’ fantastiske «Here Comes Trouble» gynger og groover og skanker i vei. Med det ønsker jeg velkommen til dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition! Da jeg besøkte Jamaica for noen år siden på en pressetur, hoppet en dansk journalistkollega og jeg av programmet og leide en taxi for en dagstur til hovedstaden Kingstown. Her besøkte vi blant annet hjemmet til Bob Marley – der han og The Wailers også spilte inn flere av sine senere plater i et knøttlite studio – som er omgjort til museum. Vi hadde en helt usedvanlig skev guide, og det er jo helt i tråd med husets historie, for å si det forsiktig. Guiden kunne heldigvis jobben sin, men vi fikk langt større utbytte av å spørre ut taxisjåføren om nyere reggae, og blant tipsene han ga oss var Chronixx. Han har hatt betydelig internasjonal suksess, og hjemme i Jamaica er han superstjerne.

«Here Comes Trouble» er en av hans tidlige singler sluppet i 2013 og også å finne på EPen Dread & Terrible utgitt året etter. Som man kjapt forstår av teksten er Chronixx rastafari, og «Here Comes Trouble» unnskylder seg ikke:

Here comes trouble
Here comes the danger
Welcome the savior
Welcome the rasta youths
You no haffi ask is who
A the general issuing a warning

Chronixx synger om å rekruttere soldater til den tidligere etiopiske keiser Haile Selassies hær. Han var som mange vet en guddom for rastafaribevegelsen, og nye generasjoner troende fører fanen videre, Chronixx blant dem. For alle som ikke så opptatt av religiøst tankegods, skal det legges til at jeg først og fremst har plukket ut «Here Comes Trouble» fordi den er sjukt fengende og ordentlig bra. Artister som Chronixx, Collie Buddz, Koffee og Raging Fyah er alle navn som har bragt den seriøse reggaemusikken tilbake til heder og verdighet, og takk til dem for det.

Mandag 18. juli – Ben Watt: «Waiting Like Mad»

I dag blir det skikkelig selvmedlidenhet og tristesse i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Før Ben Watt og Tracey Thorn valgte å satse for fullt på duoprosjektet Everything But The Girl famlet de med noen få andre ting, og da først og fremst forsøk på hver sin solokarriere. Begge ga ut ett album; Tracey kom med sin fine A Distant Shore i 1982 og Ben med North Marine Drive året etter, og det er fra sistnevnte dagens tilskudd til listen er hentet. «Waiting Like Mad» er noe av det fineste jeg kan tenke meg om du befinner deg i den begredelige situasjonen at kjæresten har gått fra deg og du med en viss grad av sannsynlighet innser at du nok er ansvarlig for det selv. Ben velter seg i egen misere, og setter ord på det mange ville følt i en tilsvarende situasjon.

Blood’s running thick and my blood’s running free
But no one gives a damn because there’s no wound to see
I’m hurting inside and I’m hurting the world
My temper’s quick, I feel so sick
Because I’ve lost the pearl my fingers curled around
It’s stupid because I know my anger’s wrong
It’s stupid because I know you won’t be long
But still I miss you more than everything else
I suppose more than anything I’m angry with myself

I 1984 var Everything But The Girl i gang med sin platekarriere som varte i 17 år og resulterte i ni mer eller mindre strålende og svært varierte plater, men hele veien savnet jeg Bens nydelige stemme. Han sang en og annen låt, men for det meste var det Tracey som sang. Det var sannsynligvis er riktig beslutning, men likevel. Det skulle gå hele 31 før Ben ga ut en ny soloplate, og det er blitt ytterligere to. Den siste av disse, Storm Damage, kom i 2020. Alle de tre er fine utgivelser, men de spartanske arrangementene fra North Marine Drive er likevel uslåelige. Her er det kun Bens sårbare røst og hans elegante, minimalistiske kassegitar vi hører, og på «Waiting Like Mad» får den selskap av en saksofonsolo fra Peter King som er den destillerte lyden av kjærlighetssorg. Av og til kan det være helt ubegripelig fint.

Tirsdag 19. juli – Fine Young Cannibals: «Johnny Come Home»

Nå stiller vi inn tidsmaskinen på sommeren 1985 her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition for å spille Fine Young Cannibals’ fantastiske debutsingle «Johnny Come Home». Jeg husker jeg ble fullstendig lamslått da jeg så den energiske musikkvideoen der vokalist Roland Gift frontet den ferske trioen som i tillegg besto av de to Beat-medlemmene David Steele på bass og Andy Cox på gitar. Her hadde de tatt med seg sine gamle skakunster og tilført rikelige doser uimotståelig popmusikk og tidløs soul, samt en dæsj jazz representert ved en flott trompetsolo, og tempoet, entusiasmen og musikkgleden var helt eksepsjonelt smittende. I tillegg elsket jeg både klesstilen til de tre og dansingen, elementer som bidro til et visuelt uttrykk milevis unna både surmulende postpunkband, langhårete puddelrockere og pastellfargede popstjerner som rådet tiden og dens til dels overdådig produserte musikkvideoer. Her handlet det først og fremst om musikken, og hallo, som den satt!

Det selvtitulerte debutalbumet som fulgte i desember låt helt OK, men var likevel en skuffelse i forhold til hva debutsinglen lovet. Imidlertid kom Fine Young Cannibals meget sterkt tilbake på tampen av 1988 med singlen «She Drives Me Crazy» og albumet The Raw & The Cooked i januar 1989, som gjorde dem til virkelige superstjerner på begge sider av Atlanteren. Det er en kruttsterk samling sanger, der ikke minst soulpastisjen «Good Thing» som de hadde fremført i Barry Levinsons film Tin Men allerede i 1987 og til da hadde forblitt uutgitt, var et høydepunkt. Det ble aldri noe album nummer tre, men den beskjedne arven trioen etterlot seg er noe å minnes med glede. Og aller sterkest skinner «Johnny Come Home», en tre og et halvt minutt dansegulvklassiker om en ung mann som rømmer hjemmefra.

Onsdag 20. juli – Bruce Springsteen: «Thunder Road» (live, 1975)

Siden jeg har bursdag synes jeg tiden er moden for å spille verdens beste låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jepp, du leste riktig. Verdens. Beste. Låt. Hvilken er så det? Easy. «Thunder Road» av og med Bruce Springsteen.

«Thunder Road» er åpningssporet på Springsteens gjennombruddsalbum Born To Run fra 1975, en episk anlagt låt med en tekst som er dønn representativ for perioden han befant seg i på den tiden. Det er en «arbeiderklassesang» fra en tid og et sted der de sosiale skillene kanskje var enda skarpere enn de er i dag, og handler om unge Mary og kjæresten hennes som vil ta henne vekk fra hjemstedet med all elendigheten og håpløsheten de er omgitt av, for «one last chance to make it real». Selvsagt er dette en klassisk historie som er fortalt tusenvis av ganger, men Springsteens innfallsvinkel er krydret med noen av de beste onelinerne som er å finne i moderne musikkhistorie. Bare prøv disse:

«You ain’t a beauty, but hey, you’re alright», «All the redemption I can offer, girl, is beneath this dirty hood», «Well, I got this guitar and I learned how to make it talk» og avsluttende «So Mary climb in, it’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win».

Og det er nettopp den frihetstrangen, flukten fra alle begrensningene vi ofte møter, som er drivkraften i sangen. Motorveien – eller landeveien – og bilen, er som så ofte i Springsteens sanger fluktrute og fluktmiddel:

Well, the night’s busting open, these two lanes will take us anywhere
We got one last chance to make it real
To trade in these wings on some wheels
Climb in back, heaven’s waiting down on the tracks

Hadde jeg vært i Marys sko og fått den oppfordringen i fleisen hadde jeg ikke nølt. Jeg hadde kastet meg inn i passasjersetet og bedt om å få satt gassen i bånn og det nå!

Jeg har for øvrig ikke valgt studioversjonen fra 1975, men et liveopptak fra London samme år da Springsteen og hans E Street Band besøkte England for første gang. Den hudløse og intense fremføringen fra Hammersmith Odeon 18. november, er for meg den definitive versjonen. «Thunder Road» har aldri vært så fin som her.

Torsdag 21. juli – Kay Starr: «Baby, Won’t You Please Come Home»

I dag ville den enestående lounge/jazz/blues/swing/pop-sangerinnen (ja, hun var «fleksibel») fylt 100 år om hun hadde fått leve, og det skal vi markere med dagens tilskudd til den sannsynligvis forvirrende, men forhåpentligvis avholdte 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Når jeg hører hennes fantastiske stemme slår det meg hvor rart det er at hun ikke er mye mer kjent. Bevare meg vel, hun hadde en suksessfull karriere og solgte godt med plater, men det er sjelden du hører henne nevnt i samme åndedrag som for eksempel Patsy Cline, Judy Garland, Ella Fitzgerald eller Peggy Lee – for å ha nevnt noen få store sangerinner fra roughly samme tid – og jeg skal hilse å si hun hører hjemme i slikt selskap.

Vi skal høre henne synge bluesklassikeren «Baby, Won’t You Please Come Home», skrevet av Charles Warfield og Clarence Williams i 1919, og først gjort kjent gjennom Bessie Smiths 1923-versjon. I årenes løp er den sunget av «alle», og Kay Starrs versjon står ikke tilbake for noen. Hun legger all oppsamlet kjærlighetssorg og lidelse inn i fremføringen, og det er som du kan høre tristessen renne nedover veggen, så inderlig og intenst synger hun. Albumet sangen er hentet fra, I Cry By Night fra 1962, er et mesterverk innen hjerte-smerte-segmentet, og kan fint måle seg med etablerte klassikere som for eksempel Frank Sinatras In The Wee Small Hours fra 1955. Det er musikk for de sene nattetimer, en whiskey on the rocks og en bartenders trøstende ord.

Fredag 22. juli – The Mavericks: «Recuerdos»

Det svinger godt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag når The Mavericks fremfører «Recuerdos» fra deres siste album En Español, utgitt for to år siden. At Raul Malo og co. på dette tidspunktet valgte å gi ut et spanskspråklig album var i grunnen på høy tid. Fra de startet som et rent countryband i Miami på 90-tallet har den amerikanske storbyens latinske musikkultur påvirket bandet i økende grad. Med årene har de vært innom en lang rekke sjangere, og Malo var sågar med i texmex-supergruppen Los Super Seven tidlig på 2000-tallet der han sang flere låter på spansk.

På «Recuardos» går det i knatrende trompeter, lekre akustiske gitarer, fine lag med perkusjon, klunkende kubansk piano og ikke minst Malos fullkomment gåsehudfremkallende stemme. Den er godt plantet i en tradisjon som forener klassiske smørsangere av latinsk og anglosaksisk herkomst, fra Lucho Gatica til Roy Orbison, fra Julio Iglesias til Chris Isaak, og Malo står fjellstøtt sammen med dem. Hele albumet En Español er en fest å lytte til, med nesten like deler egenkomponert materiale og coverlåter. «Recuerdos» er den aller fineste av de 12 sangene, og til alt overmål en original, skrevet av Raul Malo sammen med Alejandro Menéndez Vega som lager bandets videoer. Er ikke denne sangen noe til fredagstacoen, vet ikke jeg. God helg!

Lørdag 23. juli – Nazareth: «Another Year»

Nå skal det handle om et band jeg aldri har hatt noe forhold til her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, det skotske hardrockbandet Nazareth. Men det finnes et unntak. Det er ikke deres versjon av «Love Hurts» som lå ufattelige 60 uker på VG-lista, men en langt mindre sang som heter «Another Year», hentet fra 1981-albumet The Fool Circle. For meg er dette en tidløs klassiker, men det er knyttet et mysterium til den: Hvordan i all verden snublet jeg over «Another Year»?

I 1981 fylte jeg 15, og var kontinuerlig på musikalsk søken. Blant mye annet var jeg opptatt av postpunk og New Romantics – Echo & The Bunnymen, The Cure, Toyah, Human League, Simple Minds – men jeg hørte også ting som Santana, Manfred Mann’s Earth Band og Electric Light Orchestra – mer typiske 70-tallsartister som punkens og postpunkens gjør det sjæl-holdning opponerte mot. Også Nazareth passer inn i sistnevnte skuff, så det er ikke av den grunn det er rart at jeg liker/likte «Another Year». Jeg er bare ikke i stand til å minnes hvordan det skjedde. Her vil ikke engang en pistol mot tinningen hjelpe på hukommelsen. Jeg kjøpte LPen The Fool Circle, men spilte ikke andre sanger derfra enn «Another Year». Det var tydeligvis den eneste sangen på platen jeg likte, så da gjenstår egentlig bare å understreke hvor fin den er. Den ble skrevet av Nazareths opprinnelige gitarist Manny Charlton (som døde 5. juli, 80 år gammel), og handler om grådighet og arroganse i et samfunn der et flertall går for lut og kaldt vann. Det er en dypt empatisk låt som kjennetegnes av refrenget «Think about them, think about them, think about those who’ll never see another year», og ikke minst av sin strøkne melodi. Nazareth, mine damer og herrer!

Søndag 24. juli – Prince: «17 Days»

Kan jeg friste med litt sløy Prince på en søndag? Det er hva du får med dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, der jeg hver dag velger ut én ny låt etter innfallsmetoden til det som skal bli den perfekte spilleliste ved årets slutt. «17 Days» var opprinnelig den funky B-siden til «When Doves Cry» fra 1984, den første singlen fra mesterverket Purple Rain som Prince gjorde sammen med backingbandet The Revolution, men etter at hans omfattende arkiver ble åpnet etter hans død i 2016 åpenbarte en tidligere uutgitt versjon seg som er aldeles nydelig. Albumet Piano & A Microphone 1983, utgitt i 2018, ble oppdaget på en kassett der Prince alene med pianoet fremfører ni sanger eller sangskisser hvor flere av disse ikke tidligere hadde vært utgitt i andre versjoner. Det mest iørefallende sporet er likevel den mer enn seks minutter lange, helt nydelige versjonen av nidvisen «17 Days», der fortellerpersonen klager sitt hjertes nød over kjæresten som har forlatt ham – for 17 dager og 17 lange netter siden. Det låter utrolig sprettent og levende, til tross for at den ferdige studioversjonen var funky og fartsfylt så det holdt. Likevel synes jeg Prince her tilfører sangen en annen og mer interessant dybde. Begge versjoner er flotte, men i denne nakne versjonen får du litt mer gåsehud. La meg også nevne at komposisjonen er kreditert Prince sammen med hans Revolution-kolleger Wendy Melvoin, Lisa Coleman og Dr. Fink.

Mandag 25. juli – Maj Britt Andersen: «Vise for gærne jinter»

Det er ikke akkurat strålende solskinn utenfor kjøkkenvinduet her jeg sitter, men kalenderen prøver å overbevise meg om at det stadig er sommer. Jeg tenker derfor at det er på tide å ty til sommermusikken igjen her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, i et forsøk på å få solen til å vende tilbake, om ikke annet så metaforisk. For når jeg hører Maj Britt Andersen på sitt brede totenmål synge Alf Prøysens nydelige «Vise for gærne jinter», så kan jeg ikke annet enn å leve meg inn i den nydelige teksten, så yndefullt og vakkert formidlet at det gir meg gåsehud. Da bærer det til jordbæråkrene på Lauvåsen på null komma svisj!

Opprinnelig var dette et dikt publisert i Arbeiderbladet i 1960 under tittelen «Med sukker på», og det handler om hvordan livet endrer seg og våre prioriteringer endrer seg i takt med det. Du trodde kanskje dette handler om jordbær og svermeriske ungdomsforelskelser, men Prøysen hadde mer dybde i lyrikken sin enn som så. I løpet av tre korte og konsise vers tar han oss med på en reise gjennom levd liv fylt med gode minner. Diktet ble tonesatt av flere komponister, men det er Egil Monn-Iversens melodi som han skrev til forestillingen Kjæm du i kveld? på Det Norske Teatret i 1974 som er blitt stående som den «endelige». Den er med årene blitt fremført av mange, men ingen versjon jeg har hørt gjør så stort inntrykk som Maj Britts. Hun eier visa, og gjør både denne og andre Prøysen-perler på Dørstokken heme fra 2004, den andre av tre plater hun har viet Prøysens mangfoldige univers. Selv om hun selv er fra Skreia, 45 minutters kjøring fra Prøysens Ringsaker, har hun gjort dette universet til sitt eget og fremstår iallfall for meg som Norges fremste Prøysen-tolker. Da jeg intervjuet henne for magasinet Tara tidligere i år, fortalte hun følgende om sin personlige tilknytning til den store dikteren:

«Jeg lærte meg veldig tidlig å bli glad i Prøysen. Bestemor var veldig stolt av ham. Jeg kommer jo fra et arbeiderklassehjem, og han var arbeidernes store dikter. Han hadde en fin politisk snert i sangene sine, på en sånn lavmælt måte som gjorde at ikke alle tok det til seg heller, men det lå alltid mange lag i dem. Der var det ting de rike gårdbrukerne ikke likte, så når Prøysen ble spelt på radioen skrudde de av, men da skrudde bestemor opp lyden. Da var det endelig en som snakket vår sak, liksom, og Prøysen glemte aldri hvor han kom fra.»

Om ikke «Vise for gærne jinter» er særlig politisk i sitt vesen, er den utvilsomt velskrevet, og – for meg – en Alf Prøysens aller fineste sanger. Blir det sommer når du spiller den, selv om det bøtter ned utafor? Utvilsomt.

Tirsdag 26. juli – Kirsty MacColl: «Soho Square»

Vi skal til en av mine desiderte favorittartister (ja, det er ganske mange av dem) i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, Kirsty MacColl som døde i 2000, altfor ung. Hun var bare 41 år gammel da hun og sønnene var på ferie i Mexico og en speedbåt i høy fart traff henne og drepte henne momentant. Det er en tragisk historie som ikke blir mindre sørgelig med tanke på at båtføreren befant seg i et område der motorkjøretøy ikke er tillatt – og at han heller ikke er dømt for forbrytelsen. Nok om det, vi skal høre «Soho Square» fra Kirstys fjerde album, Titanic Days fra 1993, som er noe av det fineste jeg vet om innen pastoral popmusikk, en hverdagslig og rørende trist kjærlighetshistorie fra London, av den typen hun var så utrolig flink til å skrive.

«One day I’ll be Waiting There, No Empty Bench in Soho Square», står det å lese på en forgylt plakett på en benk i Soho Square midt i London. Den er betalt av en slags venneforening for Kirsty MacColl, og påskriften er altså et sitat fra en av hennes mest kjente sanger. Hit kommer jeg hver gang jeg er i London – som er altfor lenge siden nå på grunn av pandemien – og hver gang føles det like godt og riktig, som å besøke graven til en kjær venn revet bort av fullstendig meningsløse årsaker, og som aldri kommer tilbake. Ikke at jeg noen gang møtte Kirsty, men fra jeg første gang hørte henne synge (det var ganske sikkert singlen «They Don’t Know» som Tracey Ullman fikk en stor hit med) har jeg følt et slektskap til henne. Det er slike ting som i bunn og grunn er uforklarlige og som vi ikke nødvendigvis trenger å dvele så mye ved. Det klarer seg lenge bare å anerkjenne at det er slik.

Sangene til Kirsty er finurlig popmusikk (eller salsa eller country eller hip-hop eller noe annet, alt ettersom) med et tekstunivers som er smart, morsomt, underfundig og veldig London. Hun vokste opp i Croydon sør i den britiske hovedstaden, og London var tydelig til stede i veldig mye av musikken hun skrev. Tenk på henne som en kvinnelig motsats til Ray Davies fra The Kinks, Chris Difford og Glenn Tilbrook fra Squeeze, eller Ian Dury. Hun ga dumme menn verbale ballespark, samtidig som hun skrev skjøre kjærlighetssanger til dem, som nettopp «Soho Square». Hun skildret eksentrikere i «There’s A Guy Works Down The Chip Shop Swears He’s Elvis» og hjemløse i New York i «Walking Down Madison» der hun prøver å si noe om hvor kort det er mellom «the sharks in the penthouse to the rats in the basement».

Hva verden har gått glipp av med Kirsty MacColls endelikt tør jeg ikke tenke på, men fordelt på de fem platene hun ga ut finnes så mye gull at jeg får gåsehud. Og når jeg forhåpentligvis om ikke altfor lenge kan besøke London igjen, bærer det rett til en benk i Soho Square, vær trygg!

Onsdag 27. juli – Bobbysocks: «Waiting For The Morning»

I dag har jeg lyst til å presentere en av de store norske balladene i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og særlig mer storslått enn Bobbysocks «Waiting For The Morning» får du det bare ikke. I 1985 hadde Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen skapt Melodi Grand Prix-historie da «La det swinge» ble første norske bidrag til å vinne Eurovision Song Contest, og forventningene til duoens andre album Waiting For The Morning var høye i pop-Norge. Jeg skal imidlertid innrømme at jeg ikke var blant dem som ventet i åndeløs spenning på den nye utgivelsen, og da jeg var journalist for et popblad under lanseringen i Oslo en aprildag i 1986 var entusiasmen min mildt sagt fraværende. Jeg syntes i og for seg det var stas at Norge hadde vunnet Eurovision – så blasert var jeg ikke – men popmusikk som vi fikk servert den på Waiting For The Morning var liksom ikke min greie. Husk at dette var i en tid da norsk musikkliv var i en helt annen forfatning enn den er i dag. Det var kun unntaksvis at noen på siden av den etablerte musikkbransjen ble hørt, og etterdønningene fra punken og postpunken var i ferd med å legge seg. Heldigvis var en ny tid i emning, og Raga Rockers, deLillos, Jokke & Valentinerne og Dumdum Boys skulle snart gjøre seg bemerket, men stadig var mest oppmerksomhet rettet mot «gamle» artister som Åge Aleksandersen, Olav Stedje, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Jan Eggum og så videre, og Lava-gjengen var de rådende studiomusikerne. I det perspektivet var jeg simpelthen ikke det spøtt interessert i Bobbysocks. Jeg hørte på helt andre ting.

Men så går årene, og man forandrer seg, og i dag simpelthen elsker jeg sangen «Waiting For The Morning». Der jeg tidligere bare hørte en pompøs ballade der de ivrigste ville trekke lighteren raskere enn sin egen skygge, hørte jeg plutselig en dag en usedvanlig velkomponert sang med ALLE de rette virkemidlene, så lekkert produsert og arrangert at den med rette er blitt en del av den norske popkanonen. Jeg antok at det var Lava-gitarist Svein Dag Hauges som spilte soloen som er så fin at den gir meg frysninger, men det er svenske Lasse Wellander som står for den, og Hanne og Bettan synger selvfølgelig som om livet står på spill. Arrangementet er sinnrikt og storslagent, med godt øre for de rette detaljene. Står «Waiting For The Morning» egentlig særlig tilbake for samtidige powerballader som Berlins «Take My Breath Away» eller Foreigners «I Want To Know What Love Is»? I så fall er det ikke mye. Den er skrevet av firkløveret Jon Terje Rovedal, Jan Egil Thoreby, Eivind Rølles og Lars Kilevold og er utsøkt fremført av Hauge i kompaniskap med et kobbel dyktige svenske musikere. Det var Rølles og Kilevold som sto for produksjonen. For meg er «La det swinge» nesten for en lettvekter å regne sammenlignet med «Waiting For The Morning». Dette er the real thing, en sånn ballade som ingen skriver lenger. Spill høyt!

Torsdag 28. juli – Ace: «How Long»

Også jeg lærer noe her jeg sitter og pusler med 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I dag fikk jeg det for meg at jeg ville legge pubrockbandet Ace’ eviggrønne popklassiker «How Long» til listen, og oppdaget at nei, den handler ikke om utroskap slik jeg alltid har trodd («How long has this been going on?»), men om at låtskriver og vokalist Paul Carrack hadde oppdaget at bandets bassist Terry «Tex» Comer hadde jobbet for rivalene i Sutherland Brothers And Quiver (de med originalversjonen av «Sailing» og senere «Arms Of Mary») i skjul. Utroskap har i sannhet ført til mange fine sanger i årenes løp, men akkurat denne subsjangeren var jeg ikke oppmerksom på. Moralen er altså at om du oppdager at en bandkollega gjør hemmelige oppdrag for andre artister, så ligger det potensielt en hitsingle og lurer.

Ikke hørt «How Long» før, sier du? Det er synd, men det er heldigvis aldri for sent. Det var debutsinglen til Ace og den fantes også på det strøkne albumet Five-A-Side, begge utgitt i 1974. Den ble en Topp 20-hit for bandet hjemme i England, men da den året etter ble lansert i USA nådde den helt til tredje plass på Billboard Hot 100. Det ble imidlertid med den ene store suksessen for Ace som ga seg etter tre LPer. Paul Carrack derimot, en av verdens desidert fineste hvite soulsangere, ga seg ikke. Han har vært session- og livemusiker for en lang rekke artister, vært medlem av flere band, og gitt ut et betydelig antall soloplater. Han er nok aller mest kjent fra sin første periode som medlem av Squeeze da han sang «Tempted», en av bandets største hits, som den ene av to vokalister i Mike & The Mechanics, og for sine samarbeid med Eric Clapton og Roger Waters. Den eventyrlige ferden startet vel å merke med «How Long» som er den beste pekepinn om hvor det skulle bære for Carrack. Ingen som noensinne har hørt ham vrenge sjela og synge «How long has this been going on?» forblir uberørt av innlevelsen og intensiteten, for ikke å snakke om den rent ut sagt latterlig vakre stemmen. Det er veldig få jeg vet om som synger like fint som Paul Carrack.

Fredag 29. juli – Fantastic Something: «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)»

Takk og pris er ikke sommeren over. Det er redaksjonen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition skikkelig fornøyd med, og feirer det i dag med en av mine virkelig store favorittsommerlåter, den greske brødreduoen Fantastic Somethings indieklassiker «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)» fra 1983. Å kalle dette obskurt er så visst ikke å ta i, men hvis du som meg var opptatt av indiepop på begynnelsen av 80-tallet og små kule selskaper som Rough Trade, Factory, 4AD, Postcard, Zoo og ikke minst Cherry Red Records så er sjansen til stede for at du har vært borti Fantastic Something. Riktignok ga de kun ut denne ene singlen på Cherry Red, men det var i en tid da veldig mye oppmerksomhet var rettet mot labelen som også ga ut musikk med Felt, Eyeless In Gaza, Everything But The Girl, The Monochome Set og veldig mye annet bra.

Stadig under navnet Fantastic Something ga brødrene Alexis og Constantin Veis to år senere ut en selvtitulert LP på Blanco y Negro, en indielabel med Warner-distribusjon der også Everything But The Girl og The Monochome Set ble signet, men det ble med det inntil de vendte tilbake med EPen Songs In A Small Room i 2001, utgitt på et spansk selskap som heter Siesta Records. Fantastic Something er med andre ord ikke den duoen i verden som har satt størst spor etter seg, men om ikke annet vil de blant noen av oss for alltid bli husket for «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)», noe av det fineste som er laget innen pastoral sommerpop. Det er en søt liten og underprodusert sang med fantastiske ringlende gitarer og to stemmer som prøver så godt de kan å synge rent, men som ikke alltid får det helt til. Jeg aner ikke om Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe, kollektivt kjent som Kings Of Convenience, har hørt denne sangen, men det kan virke som de har basert vesentlige deler av sin egen produksjon på den. For meg blir det ikke sommer uten at jeg spiller «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)» mange, mange ganger, og hvis jeg ellers i året savner sommeren er alt jeg trenger gjøre å sette den på. Da skinner solen ned på meg uansett om høststormene herjer eller snøen genger tungt på trærne. God fornøyelse!

Lørdag 30. juli – Odd Børretzen & Lars Martin Myhre: «Sommersang»

Det er tid for det som muligens er verdens fineste sommersang på norsk, og den garantert klokeste, her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition: Odd Børretzen og Lars Martin Myhres vidunderlige eeh… «Sommersang». I en tid hvor verden tilsynelatende er på speed og ingen av oss er i stand til å konsentrere oss om én ting i mer enn sekunder av gangen, er dette en eksepsjonelt velformulert anmodning om å se alle de små tingene vi har rundt oss som gjør livet vidunderlig om vi stiller oss åpne for det.

I 1995 innledet Odd Børretzen og hans musikalske makker Lars Martin Myhre det som skulle bli en trilogi som mildt overraskende gjorde dem til noe i nærheten av superstjerner med Noen ganger er det all right. Det var en samling sanger som gjorde Børretzen til nasjonalskatt og avgjort også sementerte den dyktige multiinstrumentalisten og låtskriveren Myhres ettermæle, og med oppfølgerne Vintersang (1997) og Kelner! (2002) var plateserien komplett. Trodde vi. I 2008 kom «gjenforeningsplaten» Syv sørgelige sanger og tre triste som et uventet og kjærkomment koda. Musikerne var for det meste de samme på alle de fire platene, Myhre på gitar med Olaf Kamfjord på kontrabass og Jon K. Rosslund på trommer. Christian Wallumrød spilte tangenter på de to første, men ble erstattet av først Rune Klakegg og så Alfred Janson. I tillegg kom en del musikere inn her og der for å spille litt blås eller stryk, mens gjestevokalister ble med for å kore. Og om platene er pene å høre på sånn rent teknisk, er de ikke mindre verdifulle når vi begynner å kikke på låtmaterialet. Myhres melodisans og Børretzens kloke betraktninger «snakkesunget» så sjarmerende at de kan smelte selv det kaldeste hjerte, sikrer den viktigste plateserien innen norsk visetradisjon siden Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Alf Cranner, Jan Eggum og andre gjorde 70-tallet til sitt tiår.

«Sommersang» er hentet fra Kelner!, og er en ren hyllest til norsk sommer. Her er trekkspill og tverrfløyte og lukten av salt sjø, med Myhre og sangere fra Oslo Kammerkor som akkompagnerer Børretzen. Jeg velger rett og slett å gjengi teksten i sin helhet, fordi den er så eksepsjonelt vakker:

Hver sommerdag er en gave
en gave fra Gud vet hvem
Jeg takker og bukker
og havkanten sukker
og bølgene klukker
og steinhard granitt ligner silke og sukker
God dag

Hver sommerdag minner om lukter
og om lyder fra vakre ting
Om tre tanter som strikker
om en klokke som tikker
om en farfar som kikker vennlig og nikker god dag
God dag, god dag

God sommerdag
God dag, solvarme fjell
God dag, morgen og kveld
God dag, sønnavind
God dag, ingenting
God dag, livet selv
God dag, solvarme barn og måker
God dag, god dag

Hver sommerdag er en skute
som seiler sin egen sjø
Og jeg er om bord
Jeg ligger og lever
og over meg ser jeg skyer og svever,
vennlige skyer som ingenting krever
God dag

Hver sommerdag er en tone
en sang om alt som er
Om fisk som svømmer
om søvn og drømmer
om hav og båter
om barn som gråter
om mygg og geiter
og kuer som beiter
God dag

God dag, Vårherre
God dag, Sankt Peter
God dag, måker og skyer
God dag, brennmaneter
God dag, humler og hester og bringebær
God dag, blomster og susende eldgamle trær
God dag
God sommerdag

Så fint kan det altså sies. Bedre oppfordring til å ta ting litt mer med ro her i livet finner du ikke på denne siden av oksen Ferdinand. La meg til slutt legge til at jeg synes det er forunderlig at «Sommersang» ikke er med på samleplaten Fra øverste hylle som inneholder 16 sanger fra trilogien. Der har vi å gjøre med en elendig avgjørelse!

Søndag 31. juli – Elton John: «Your Song»

Det har blitt noen ballader i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition denne uken, og siden det er søndag tar vi en til. Vi setter oss i tidsmaskinen og reiser tilbake til januar 1970 og en historisk stund når Elton John sitter ved et flygel i Triden Studios i Soho i London og spiller inn det som skal bli hans første topp 10-hit og med årene hans kanskje mest kjente og elskede sang. Eltons «Your Song» ble første gang å høre i april det året da den dukket opp på det selvtitulerte andrealbumet til vår mann. Merkelig nok var «Border Song» første single fra platen, og «Your Song» ble først sluppet på single i oktober, og da som B-side, med «Take Me To Your Pilot» på A-siden. Begge fikk mye radiospilling, men DJene foretrakk i stor grad «Your Song» og loset den dermed til 7. plass hjemme i England og 8. plass i Amerika.

«Your Song» må kunne kalles en av tidenes mest romantiske sanger, sunget fra ståstedet til en litt uskyldig og naiv låtskriver som ber om forståelse for at han uttrykker sin kjærlighet gjennom sang fremfor annen handling. Ifølge Bernie Taupin ble teksten til på denne måten: «I scribbled the lyric down on a lined notepad at the kitchen table of Elton’s mother’s apartment in the London suburb of Northwood Hills, breakfast time sometime in 1969. That’s it. Plain and simple.»

Men en god tekst trenger en god melodi, og «Your Song» viser hvor eksepsjonelt vellykket samarbeidet mellom Elton og Bernie var – og fremdeles er. Eltons komposisjon er sinnrik og avansert, og selv om den høres enkel ut er den alt annet. Dette er en popkonstruksjon helt der oppe blant de beste balladene som er skrevet, og Bernies ord kler den aldeles perfekt. «Your Song» er en låt jeg aldri blir ferdig med. Den rører meg dypt hver gang jeg hører den og er et lysende eksempel på at musikk er magi.

Den første utgitte versjonen er faktisk med det amerikanske rockbandet Three Dog Night som Elton varmet opp for på en turné på den tiden. Elton lot dem spille den inn, og den havnet på LPen It Ain’t Easy, men de ville at opphavsmannen skulle gi den ut på single og gjorde det derfor ikke selv. Med årene er den gjort i utallige versjoner, og to av mine favoritter er Finn Kalviks gjendiktning «Sangen til deg» fra 1976-utgivelsen Fyll mine seil, og Ewan McGregors tolkning som han sang med fynd og klem for å kurtisere Nicole Kidmans rollefigur i Baz Luhrmanns nydelige film Moulin Rouge! i 2001. I likhet med Eltons versjon er den ren gåsehud.