Øyvind Holen og Tore Strand Olsen
«Tegneserienes historie»
(Cappelen Damm)
[usr 5 text=»false»]

Forfatter og journalist Øyvind Holen og serietegner Tore Strand Olsen har laget et slags forsvarsskrift for tegneseriemediet myntet på barn og ungdom. De har gjennomført det som er en åpenbart god idé – å gjøre det i tegneserieform – med hell. Tegneserienes historie er akkurat hva tittelen tilsier, en pedagogisk gjennomgang av utviklingen som startet med hulemalerier for tusenvis av år siden og fremdeles pågår i 2015 and beyond.

I boken presenteres vi for unggutten Petter som blir litt forfjamset når bestefaren kommer med en tegneseriebok i fødselsdagspresang. Han prøver å si at han har vokst fra tegneserier, med det resultat at bestefaren blåser seg opp og forvandles til superhelten Utropet – tegneseriens fremste forsvarer. Bestefar/Utropet tar Petter med på en visuell rundtur gjennom mediets spennende historie.

Han forklarer hvordan 12 000 år gamle hulemalerier og noget yngre egyptiske hieroglyfer er forløpere til tegneserier slik vi kjenner dem, videre til Bayeuxteppet fra 1000-tallet som over 70 meter skildrer slaget ved Hastings i 1066, og frem til de første amerikanske avistegneserier på slutten av 1800-tallet og videre inn i den verdenen vi kjenner i dag, befolket av actionhelter og superhelter, humorserier, skrekkserier, westernserier, japansk manga og ikke minst voksenserier og tegneserieromaner.

Supermann og Batman, født i henholdsvis 1938 og 1939. Faksimile: Cappelen Damm
Supermann og Batman, født i henholdsvis 1938 og 1939. Faksimile: Cappelen Damm

Holens (og Strand Olsens) prosjekt virker todelt: Han vil åpenbart rydde opp i en del misforståelser om at tegneserier er lettvint barneunderholdning, og han vil presisere at tegneserier fremdeles er relevant og ikke en døende kunstform. Poenget er at barn og ungdom – ironisk nok – ikke må vende tegneserienes verden ryggen i en tidsalder der sosiale medier, videospill og alle mulige slags fritidsaktiviteter tar en langt større del av oppmerksomheten enn den gang han selv var ung. I dag er det i stor grad voksne (menn) som bruker mye penger og tid på tegneserier, hvis vi ser bort fra salgssuksesser som Pondus og Donald. Journalistiske tegneserier av folk som Joe Sacco og Guy DeLisle trekkes frem som gode eksempler, og store tegneserieromaner (Hugo Pratts Corto Maltese-bøker, Will Eisners En kontrakt med Gud, Charles Burns’ Sort hull, Alison Bechdels Husfred og mange andre) viser at mediet – som franskmennene kaller den niende kunstart – i høyeste grad er blitt voksent.

Les også: Steffen Kverneland møter veggen

Norske tegneserier vies naturligvis også plass, fra de gamle juleheftene med Nils og Blåmann, Smørbukk og Vangsgutane, videre til norske undergrunnstegneserier og de betydningsfulle bladene Norsk Mad og Pyton, frem til dagens situasjon der Frode Øverlis Pondus er landets mestselgende tegneserieblad, og serieskapere som Lise Myhre, Steffen Kverneland, Christopher Nielsen, Tor Ærlig, Børge Lund og mange andre lever mer eller mindre godt av kunsten sin.

Tore Strand Olsen bruker tegneserienes muligheter for alt de er verdt i den historiske gjennomgangen. Bestefar og Petter spaserer rundt i en evig skiftende verden, inn og ut av forskjellige tegneserier. Hver flate og hvert oppslag i den godt over 100 sider lange boken er en lek med mediet, og boken kan derfor også leses som en metaserie. Som innledningsvis nevnt har Strand Olsen og Holen klart å gjennomføre sin gode idé, og de har gjort det med betydelig fingerspitzgefühl. Så får vi se om ungdommen er lydhør. Her bør iallfall skoleverket kjenne sin besøkelsestid og kjøpe inn klassesett til bruk i undervisningen.

Les også: Verdens beste tegneserieroman