I dag åpnet en fantastisk utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo. Anslagsvis 500 vinylcovere stilles ut under parolen Plateomslag – vinylens comeback, og selv om museet neppe treffer helt blink med den formuleringen, er dette veldig stas. Og vinylen er jo på sett og vis tilbake, men i liten målestokk.
Men for all del. Det være meg fjernt å helle malurt i begeret til kurator Denise Hagströmer eller de andre som har vært involvert i dette strålende prosjektet. Gjennom å vise frem coverkunst som dekker et bredt spekter av musikalske sjangere og et tilsvarende bredt tidsperspektiv, evner utstillingen å vise plateomslaget som selvstendig kunstobjekt, og det av til dels svært høy kunstnerisk verdi.
Her kan vi nyte synet av Løver & Tigres håndmalte LP Grr…, Frank Sinatras ikoniske In The Wee Small Hours, de typografisk identiske Elvis Presley og London Calling, stupedama på The Aller Værstes debutalbum Materialtretthet, Andy Warhols banancover på The Velvet Underground And Nico og glidelåscover på Rolling Stones’ Sticky Fingers, typografisk formgitte cover som New Orders Movement og XTCs Go 2, og så videre og så videre.
Karin Krog kastet glans med sanger av Rodgers & Hart og Michel Legrand, akkompagnert av gitaristen Staffan William-Olsson, før hun offisielt åpnet utstillingen ved å føre stiften ned på en gammel Charlie Parker-plate med cover designet av David Stone Martin. Dermed var det å bevege seg gjennom den fine utstillingen der plateomslagene henger i klynger, i gjennomsiktige plastlommer der du kan se både forside og bakside. Veldig oversiktlig, det hele, og coverne er samlet tematisk så det hele skal gi mening. Og ikke minst får designerne den honnøren de skal ha, fra Bruno Oldani og Guri Dahl til Kim Hiorthøy og Dolk.
Plateomslag – vinylens comeback henger i Kunstindustrimuseet helt til 13. september, så de som måtte være interessert har god tid på seg. Personlig må jeg si jeg var skuffet over det nærmest totale fraværet av unge hipstere, men de befant seg i stor grad på Big Dipper så jeg da jeg stakk nesa innom etter utstillingen. Gjennomsnittsalderen på museet var svært høy, men det er vel kanskje slik det er når vinylen havner på museum. Hipstere og andre yngre interesserte bør kjenne sin besøkelsestid. Dette er historie, kunst og samtid i skjønn forening.