Mitt vidunderlige gjensyn med Twin Peaks

Både Sherilyn Fenn og Kyle MacLachlan er tilbake i den nye Twin Peaks-serien.

Neste mandag er det premiere på den nye Twin Peaks-serien, og jeg er omsider i mål med å se meg opp på de 30 foregående episodene, samt filmen som fulgte i dens vake. For første gang på 25 år. Det har vært en sann fryd, og som jeg nå gleder meg til 18 nye episoder med FBI-agent Dale Cooper i Kyle MacLachlans skikkelse. Bare se denne lille teaseren:

Lenge før noen av oss kjente til HBO, og lenge før HBO var den første fjernsynskanalen som seriøst satset på en ny type TV-serie av typen The Sopranos eller Sex And The City, var Twin Peaks. Og Twin Peaks, baby, var det feteste noen av oss hadde sett. Twin Peaks var den hellige gralen, den var da shit, og totalt definerende for hvem vi var og hva vi snakket om de to årene den ble vist.

Den opprinnelige Twin Peaks-serien skapt av David Lynch og Mark Frost ble vist i 1990 og -91, mens filmen Twin Peaks: Fire Walk With Me ble lansert i 1992. At selveste Lynch laget TV-serie vakte ikke så rent lite oppsikt. Dette var mannen bak kultfilmer som Eraserhead og Blue Velvet og som nettopp hadde laget Wild At Heart, og nå vendte han blikket mot TV-skjermen? Forut for premieren på Twin Peaks hadde pilotepisoden av serien, der liket til Laura Palmer flyter i land etter sin ferd ned elven, vært tilgjengelig på VHS. Jeg husker at jeg leide den på Video Nova på Thomas Heftyes plass, gira på mer etter en to timer lang introduksjon til dette mystiske universet der en lang rekke underlige karakterer satt på et betydelig lager av hemmeligheter, de fleste av dem mørke.

Og så kom heldigvis Twin Peaks på TV. Hver fredag kveld ble den vist på NRK, og dette var før TV2, TV3, TVNorge og alle de andre, da vi kun hadde denne ene norske statskanalen, og svensk TV1 og TV2 også var tilgjengelige. Twin Peaks var en ukentlig begivenhet og kanskje det største populærkulturelle fenomenet som fantes på den tiden. Dette var i en tid hvor TV hadde en voldsom gjennomslagskraft sammenlignet med dagens fragmentariske fjernsynstitting. Det var i kommunikasjonsalderens kambrosilur, før internett og mobiltelefoner.

Husker jeg ikke helt feil viste svensk TV serien på lørdager, slik at vi hadde en sjanse til om vi gikk glipp av fredagssendingen. Skjønt, jeg tror aldri det ble nødvendig. De få gangene vennene mine og jeg ikke så Twin Peaks på fredager av årsaker som konserter eller fester hadde Einar tatt den opp på video, slik at jeg dro ned til ham lørdag formiddag, fyllesjuk og fin, for å se hvilke nye skrudde og overraskende vendinger handlingen hadde tatt.

Men som oftest var opplegget som følger: Vi var en gjeng som benket oss foran TVen i kollektivet til noen kamerater på Solli plass og så på Twin Peaks til øynene ble store og våte. Fra Angelo Badalamentis myke Fender Rhodes-toner til bildet av en båndtrost som såvidt beveger hodet og den påfølgende røyken fra fabrikkpipene fra sagbruket, til maskineriet på innsiden, blir vi så presentert for det ikoniske tittelbildet med en øde vei gjennom skogen og byskiltet som proklamerer “Welcome To Twin Peaks Population 51,201”. Vi tas videre med ned fossefallet foran The Great Northern Hotel og den blanke elveflaten på nedsiden der vi ser gjenskinnet fra trærne i den mørke skogen som ligger truende bak, mens navnene på skuespillerne presenteres. Det er en av de mest gjenkjennelige vignettene i TV-historien, og Badalamentis stemningsfulle tema tar deg umiddelbart inn i de samme bildene når du hører det isolert. Se introen her:

Etter fullført episode gikk vi på byen – på Barbeint – der vi knapt gjorde annet enn å diskutere kveldens episode til tonene av veldig høy rock’n’roll. Killer Bob var den skumleste av alle karakterene, og en fyr som jobbet på Filmens hus var så uheldig å ligne betydelig på ham, eller på skuespilleren Frank Silva i rollen som Killer Bob. Ingen av oss kjente ham, og ingen av oss gikk ham så vidt jeg kan huske i møte, men vi skulte gjerne litt skeptisk bort der han sto mens vi hvisket og tisket.

Twin Peaks var så altoppslukende og regelrett sjokkerende annerledes enn hva som noen gang tidligere var blitt vist på TV at det ikke kunne annet enn å gjøre varig inntrykk. For oss var Twin Peaks en TV-serie som definerte vår generasjon, og jeg har ikke villet se den igjen av frykt for å bli skuffet, for å miste en del av min identitet, om du vil. Men så kom nyheten for noen år tilbake om at David Lynch skulle lage en fortsettelse, en ny serie som tar opp handlingen 25 år etter, og da var det ikke lenger noen bønn: Jeg måtte også vende tilbake til Twin Peaks.

Nå har jeg sett samtlige episoder på nytt; piloten og de påfølgende syv episodene som utgjør sesong 1 og de 22 episodene som utgjør sesong 2, i tillegg til filmen Twin Peaks: Fire Walk With Me. For de uinnvidde, eller de som eventuelt måtte ha glemt det, er filmen en prequel, fortellingen om hva som skjer frem til Laura Palmers død.

Hva annet kan jeg si enn at det har vært en fest å se dette på nytt? Som TV-underholdning er serien fremdeles noe av det mest skrudde jeg har sett. Dens blanding av kriminalmysterium, såpeopera, grøsser og kunstfilm ispedd betydelige innslag surrealisme og en handling som utspiller seg på forskjellige bevissthetsplan, er omtrent like besnærende i dag som for 25 år siden, selv om serien også kan synes datert. Her er det ikke mye rom for special effects og avansert dataanimasjon, for å si det sånn. Alt er gjort på enklest mulige måte i den grad at serien nesten kan kalles “analog”. Det er dønn sjarmerende og på den måten også et godt tidsbilde.

“Who killed Laura Palmer?” var det store spørsmålet, som også var å se på mang en T-skjorte i 1990 og -91, men allerede i episode 14 får vi svaret. Før den tid har imidlertid serieskaperne Lynch og Frost lansert så mange andre parallelle fortellinger og tråder at avsløringen av morderens identitet egentlig bare skaper enda flere spørsmål, slik at serien kunne gå ufortrødent videre.

“I’ll see you again in 25 years”, forteller “skyggeversjonen” av Laura Palmer til Dale Cooper i seriens aller siste episode, og det er dit vi er kommet når den nye Twin Peaks-serien starter neste mandag, 22. mai, med catchphrasen “It is happening again”. Lite eller ingenting er lekket fra handlingen og svært få bilder er presentert, så spekulasjonene er mange. Et av de aller største spørsmålene er hva Killer Bob (skuespiller Frank Silva døde i 1995, men jeg antar at han er erstattet) har utrettet siden sist. Da vi forlot serien på tidlig 90-tall hadde han tatt bolig i Dale Cooper, så det kan bli interessant å få svar på. Hva skjedde med Audrey Horne? Ble hun sprengt i fillebiter? Sherilyn Fenn vender tilbake i rollen, så hvordan overlevde hun eksplosjonen i bankhvelvet? Eller gjorde hun egentlig det? Hva skjedde med James Hurley? (Seriens kjedeligste figur vender dessverre tilbake.) Hva er garmonbozia og hvem er Diane? Disse og en trilliard andre spørsmål er hva vi sliter med.

Det vil uansett forbause meg fryktelig om ikke dette blir moro. Det kommer 18 nye episoder som angivelig skal fullføre historien, og David Lynch har såvidt jeg forstår selv regissert samtlige. Nøyaktig hvordan disse blir vist i Norge vet jeg ikke, men Twin Peaks blir tilgjengelig via HBO Nordic. I USA blir de to første episodene vist på søndag, med episode tre og fire umiddelbart tilgjengelig “on demand” for abonnenter på Showtime som har produsert serien. Dernest vises en episode per uke, før den store finalen som går over to episoder blir vist 3. september.

Veldig mange av skikkelsene vi kjenner fra tidligere er fremdeles med. I tillegg til Dale Cooper, Laura Palmer, James Hurley og Audrey Horne får vi gjensyn med blant annet Shelly Johnson (Mädchen Amick), Bobby Briggs (Dana Ashbrook), Ben Horne (Richard Beymer), Jerry Horne (David Patrick Kelly), The Log Lady (Catherine E. Coulson), David Duchovny (Denise Bryson), Albert Rosenfield (Miguel Ferrer), Andy Brennan (Harry Goaz), Hawk (Michael Horse), Norma Jennings (Peggy Lipton), Gordon Cole (spilt av Lynch selv), Big Ed Hurley (Everett McGill), Nadine Hurley (Wendy Robie), Lucy Moran (Kimmy Robertson), Dr. Lawrence Jacoby (Russ Tamblyn), Leland Palmer (Ray Wise) og Sarah Palmer (Grace Zabriskie). Vi får til og med se Carl Rodd, den forsofne trailer park-formannen fra Twin Peaks: Fire Walk With Me spilt av verdens desidert kuleste skuespiller, Harry Dean Stanton. For øvrig er flere av de nevnte skuespillerne døde – Coulson, Ferrer og Tamblyn – men de rakk å spille inn nye scener som er tatt med. Her ser du noen av de kjente fjesene i den nye serien:

I tillegg får vi stifte bekjentskap med en lang rekke nye rollefigurer, blant annet spilt av Jennifer Jason Leigh, Tim Roth, Laura Dern, Richard Chamberlain, Jim Belushi, Monica Belluci, Naomi Watts, Tom Sizemore, Ashley Judd, Amanda Seyfried, John Savage, Ernie Hudson, Robert Forster, Michael Cera og Balthazar Getty, samt musikerne Trent Reznor (Nine Inch Nails) og kona Mariqueen Reznor (How To Destroy Angels), Sky Ferreira, Eddie Vedder og Sharon Von Etten. Julee Cruise vender også tilbake som Roadhouse-sangerinnen.

Det blir ganske sikkert en forvirrende tid fremover. Om den nye Twin Peaks-serien vil ha samme gjennomslagskraft som de foregående tviler jeg på, men jeg er ganske trygg på at den er noe å se frem til. Men jaggu er jeg glad jeg har sett meg opp og står klar! Spørsmålene kommer garantert til å tårne seg opp, og med alle de gamle episodene friskt i minne vil det forhåpentlig bli noe enklere å tyde nye ledetråder.

“Keep your eye on the donut, not on the hole”, er David Lynch’ formaning. Nedtellingen er i gang!

Her kan du se den tredelte minidokumentaren Twin Peaks: The Phenomenon, i alt 15 vel anvendte minutter:

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *