Stemningsfull høstsonate fra vidunderlige Oslo

Ingeborg Sundrehagen Raustøl og Helge Jordal på Vår Frelsers gravlund, helt presis på graven til Henrik Ibsen, eller "sjefen" som han omtales i Høst. Foto: Terje Skår

Høst
Regi: Jan Vardøen
Med: Helge Jordal, Ingeborg
Sundrehagen Raustøl, Hege
Schøyen
5 Stars
Jeg er født og oppvokst i Oslo, en by jeg har sagt mye stygt om gjennom 49 år, men som også er det stedet jeg verdsetter høyest i hele verden. Jeg elsker London, Barcelona, København og Paris, jeg drar når som helst til Zanzibar eller Mauritius, New Orleans eller Austin, Lofoten eller Sunnmøre, men det er bare et sted som er hjemme: Oslo.

Andregangsregissør Jan Vardøen (som er veldig mye mer, og i akkurat denne sammenhengen produsent, manusforfatter og komponist) har laget sitt kjærlighetsbrev til Oslo gjennom filmen Høst, en historie om et håpløst forhold satt til noen av de vakreste stedene i byen min, blant dem mitt absolutte favorittsted i hele verden, Vigelandsparken, et sted jeg i mangel av egen hage faktisk betrakter som, nettopp, hagen min. Fem minutters gange fra der jeg bor er det et sted jeg kjenner ut og inn, hvor jeg ferdes året rundt, i all slags vær, og som jeg alltid vet å verdsette. Det gjør tydeligvis også Jan Vardøen som har benyttet parken som bakteppe for et knippe scener i Høst der turtelduene Jeppe (Helge Jordal) og Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) ferdes i både alvorlig kontemplasjon og leken forelskelse. Sjekk traileren her for en liten smakebit:

Høst – både filmen og årstiden – handler mye om stemninger. Med egenkomponert musikk fremført av jazztrioen Mapping Oceans med hjelp av trompeten til Nils Petter Molvær og nydelige bilder fotografert av Patrik Säfström er filmen en poetisk og varsomt fortalt historie om store temaer. En ung kvinne forelsker seg i en vesentlig eldre mann, og problemer oppstår. Ikke i seg selv oppsiktsvekkende, men det kan ha sine konsekvenser, som vi får se. For ikke å foregripe begivenhetenes gang ytterligere nøyer jeg meg med å beskrive de ytre rammene for historien: Ingvild styrer lys på Nationaltheatret, og Jeppe er en tilårskommen skuespiller en smule utgått på dato. I filmens åpningsscene er han dritings og høyrøstet tilskuer som blir kastet ut fra teateret, og samme kveld treffes han og Ingvild for første gang. Han er stadig full og blir kastet ut fra baren de møtes på, hun får ham trygt hjem, de sovner på hver sin sofa, men neste morgen skjer det noe, og vi er i gang.

Hør også: Melankolsk høstspilleliste

Filmen er enkelt fortalt, og vi blir tatt med inn i Jeppe og Ingvilds problematiske romanse der et sett spennende og velskrevne bifigurer kretser rundt dem. Hege Schøyen er filmens komiske innslag i rollen som Ingvilds mor Bodil. Hun gjør en fantastisk prestasjon og eier hver scene hun er med i. Hilde Louise Asbjørnsen har rollen som Ingvilds litt freidige, smårampete samboer og fortrolige, og leverer med bravur, mens Bjørn Sundquist som Jeppes agent Jørn er ubetalelig i sitt tørrvittige “underspill”. Disse og andre roller, besatt av Glenn Andre Kaada og Sverre Anker Ausdal som henholdsvis Ingvilds unge beiler og gamle far, har fått sine særegenheter og karaktertrekk fra et særdeles velskrevet manus, der replikkene er skrevet (og avlevert) med snert og/eller troverdighet. Vardøen har tilsynelatende full kontroll og oversikt over filmen sin, både gjennom manus, regi og musikkbruk. Jeg tror nok han har betydelig tillit til de fagpersonene han benytter – i alle ledd – men jeg tror også han er veldig “hands on” med en god totaloversikt og et blikk for helheten og ikke bare detaljene. Og apropos detaljer: De som kjenner Vardøens debutfilm Heart Of Lightness: Søvnløs i Lofoten vil sette pris på referansene til Henrik Ibsens skuespill Fruen fra havet.

Hege Schøyen i rollen som Ingvilds mor Bodil er filmens "comic relief".

Hege Schøyen i rollen som Ingvilds mor Bodil er filmens “comic relief”. Foto: Terje Skår

Likevel er det jo ofte skuespillerne som bærer en film. Så om Vardøen er “the puppet master”, er det fremdeles ansiktene på lerretet som fanger oss. Jeg må si at jeg ikke minst er dønn imponert over Helge Jordal. Han er en skuespiller fra aller øverste hylle som gjennom en indre ro (zen?) er absolutt troverdig. Hans portrett av Jeppe Friele er mildt sagt medrivende, og Jordals 69 år gamle ansikt er en studie i uttrykksfullhet, der hver fold forteller en historie. I rollen som Jeppe utstråler nevnte ansikt en godhet og sjarm som vinner publikum over fra første stund, selv om han da er kanon dritings, måtelig ufordragelig og alt i alt ganske håpløs. Helge Jordal vinner iallfall meg over. Her kan du se ham lage en Negroni til Ingvild neste formiddag:

Omtrent like bunnsolid er Ingeborg Sundrehagen Raustøl, tidligere Hotel Cæsar-skuespiller, som her gjør sin første hovedrolle. Også hun har et stort register, og ikke minst er hun svært troverdig. De andre skuespillerne er jo også nevnt over her, og ingen av dem gjør altså skam på manuset, minst av alle selvsagt Hege Schøyen som er helt ubetalelig.

Så da koker det vel ned til at Høst er en meget vellaget film. Jan Vardøen uttalte nylig til Aftenposten at han er lei filmer som viser Oslo som sliten og grå og heller vil at den skal se ut som Paris. Det lykkes han med gjennom stemningsfulle høsttoner, ispedd noen vinterscener, og vi sitter igjen med en følelse av å ha vært med på noe veldig fint. Både historien og fortellerspråket er av ypperste kvalitet; alt klaffer, i alle ledd. Og noe av det viktigste er den tidligere nevnte musikken. Hør den her:

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *