Ingen dikt gir sterkere klang hos meg enn Edgar Allan Poes «The Raven». Det 18 vers lange diktet ble publisert i januar 1845 og kjennetegnes spesielt av sin helt særegne musikalitet. Vi følger en navnløs forteller gjennom en plaget desembernatt der han sitter og leser glemte fortellinger ved en sluknende peisild i et forsøk på å stenge ute smerten etter hans elskede Lenores død. Når han sitter der tung til sinns hører han en stille banken, men det er ingen der. Når bankingen tar til på nytt skjønner han at den kommer fra vinduet, og en ravn flyt inn i kammeret hans. Med det er vi i gang, og videre analyse overlater jeg til leseren.
Sett deg ned med det lange diktet, gjerne med et glass vin foran peisen, og la deg trekkes inn i Poes helt spesielle omgang med ord. Bruk tid, finn rytmen, se rimene. La diktet synge til deg, og du er solgt.
Les også: Ren poesi til folket
I 2003 ga for øvrig Lou Reed albumet The Raven inspirert av Edgar Allan Poes verker. Et selvsagt høydepunkt er nettopp tittelkuttet der Willem Dafoe resiterer diktet i en noe omskrevet, redigert versjon. Sjekk det her:
https://www.youtube.com/watch?v=rrys8knY53I
Men nå – les diktet selv. Det er verdens fineste. Jeg lover:
The Raven