Til stor forlystelse for mange postet jeg i sommer det jeg tror må være verdens dårligste coverversjon, «Sweet Child O’ Mine» av Guns N’ Roses som fullstendig radbrekkes av noen som kaller seg Banda Do Sul med en viss Natascha som vokalist. Ufrivillig komisk, men først og fremst utrolig fælt. Hør den her. Men hvorfor ikke heller spille det som muligens er verdens beste coverversjon? Ikke dårlig med tanke på at Townes Van Zandts «Waitin’ Around To Die» er noe nær perfekt i utgangspunktet og en av de flotteste sangene som er skrevet. Zandt spilte inn to egne versjoner med et års mellomrom, til LPene For The Sake Of The Song (1968) og Townes Van Zandt (1969), den første i bandarrangement, den andre mer nedpå. I 2003 spilte den kanadiske bluegrassgruppa The Be Good Tanyas inn en versjon av «Waitin’ Around To Die» for sitt album Chinatown, og milde kokosmakron, den er bra! De har forvandlet Townes’ såre, nakne, intenst deprimerende sang til en sløy bluegrass-shuffle, der desperasjonen til de grader er til stede fremdeles, men fremstår på en annerledes og stadig uhyggelig måte. Den er mer illevarslende enn originalen(e), som om den bærer bud om en ulykke som fremdeles ikke er skjedd, selv om fortellerpersonen har gjennomlevd all dritten han skal og på slutten av sangen har innfunnet seg med sin skjebne:

«Now I’m out of prison, I got me a friend at last
He don’t steal or cheat or drink or lie
His name’s codeine, he’s the nicest thing I’ve seen
Together we’re gonna wait around and die»

Og selvfølgelig er det i drøyeste laget å utrope dette til verdens beste coverversjon, men på den annen side – hvorfor i all verden ikke? En god coverversjon bør være annerledes og, hvis mulig, forbedre originalen. I så måte er The Be Good Tanyas’ versjon av «Waitin’ Around To Die» helt i tetsjiktet, men den er kanskje ikke helt alene der oppe. Jeg kommer på noen flere gode, men det kan vi ta senere.