Musikk er sterk kost. Få andre ting kan sette meg i en tilsvarende euforisk stemning uten at det fås på blå resept. Det er ikke alle forunt å ha det slik, men musikk snakker til meg, får meg til å føle ting. Der noen synes det er helt OK å høre en catchy låt, at det er hyggelig med litt bakgrunnsmusikk eller noe å danse til, er andre av oss utstyrt slik at musikken – i tillegg til alt dette – også beveger. Sterkt.

Det betyr for eksempel at jeg kan bli helt satt ut av å høre Louis Armstrong synge «What A Wonderful World»: «I see trees of green, red roses too, I see them bloom for me and you, and I think to myself what a wonderful world», og så videre. Med den stemmen. Til det strykerarrangementet. Slikt er ikke alltid like lett å beskytte seg mot.

Les også: Anmeldelse av den nye Pondus-boken

Det er da også noe helt eget med ballader. Der en god poplåt eller en rock’n’roll-utblåsning kan gi deg ny energi eller et flyktig adrenalinkick, går ballader i sterkere grad til angrep på følelsesregisteret. Det er da også den formen artister kanskje aller mest benytter for å formidle egne følelser. Det kan handle om bunnløs sorg og fortvilelse eller det kan handle om svermerisk forelskelse. Men uavhengig av tematikk er det slik at uttrykket gjerne blir mer nakent og veldig mye sterkere når du demper tempoet og gir ordene fritt spillerom. Tenk bare på Sinéad O’Connor når hun synger «Nothing Compares 2 U». Er det mulig å tenke seg noe mer nådeløst utleverende?

Since you been gone I can do whatever I want
I can see whomever I choose
I can eat my dinner in a fancy restaurant
But nothing
I said nothing can take away these blues
‘Cause nothing compares
Nothing compares to you

Sunget som den blir av en av populærmusikkens reneste, mest klokkeklare stemmer, formidler Sinéad O’Connor avgrunnsdyp kjærlighetssorg som ingen før henne. Og ingen etter. Det sier sitt.

Sjekk også: Den beste nye musikken i september

Jeg har samlet 100 av mine absolutte favorittballader, og jeg skal hilse og si mange av dem er triste. Men det kan også ligge mye trøst i en trist sang, som for eksempel R.E.M.s «Everybody Hurts» som sier noe viktig om at du aldri er alene i sorgen. Andre sanger igjen er jublende glade, som for eksempel «Can’t Help Falling In Love» eller «Your Song».

Det er også rom for sanger som faller utenfor disse åpenbare tekstkategoriene. Prøv for eksempel «Cortez The Killer» eller «Shipbuilding». Ikke mye kjærlighet å spore der, og ei heller tristesse eller glede. De er imidlertid eksempler på aldeles nydelige ballader. Det samme er «Try A Little Tenderness», «In Dreams», «By The Time I Get To Phoenix», «Without You», «Forbidden Colors», «Don’t Dream It’s Over», «Fire And Rain», «My Opening Farewell», «Waitin’ Around To Die», «Whiskey Lullaby» og «Purple Rain», for å ha nevnt noen av de øvrige perlene på listen.

At jeg har begrenset meg til 100 titler betyr for øvrig at jeg har måttet utelate mange favoritter, så her kommer det på et tidspunkt en oppfølgerliste. Kom gjerne med forslag til andre ballader du mener bør med. Det er alltids noen man ikke tenker på eller kanskje ikke kjenner, så gode forslag mottas med takk. Men nå, over til Sam Cooke som åpner ballet med «A Change Is Gonna Come». Stort bedre blir det nesten ikke.