Gratulerer med 66-årsdagen, Sting! – Her er mine 50 favoritter

Foto: Universal Music
Sting, en 66-åring som holder seg godt. Foto: Universal Music

For en uke siden var Sting på nytt besøk i Oslo Spektrum. “Dessverre” var jeg i Barcelona og kunne ikke gå, men folk jeg har snakket med som var på konserten har vært veldig fornøyd. I dag er Sting, eller Gordon Matthew Thomas Sumner som han heter, 66 år gammel. Det er etter sigende også en veltrent og vital 66-åring skal vi tro dem som så ham sist uke.

For et års tid siden skrev jeg en lang artikkel på oppdrag fra Universal i anledning utgivelsen av en vinylboks med alle de ordinære soloalbumene hans. Den kan du lese her, og helt nederst finner du en spilleliste med mine 50 Sting-favoritter i kronologisk rekkefølge. Og ja, The Police er inkludert.

Sjekk også: Den beste nye musikken fra september

OBS! Da jeg skrev artikkelen var ikke Stings nyeste album 57th & 9th utgitt.

Sting – hederskar som går sine egne veier

Det er jo egentlig for gærent, at en artist med så mye intens musikalitet i seg som Gordon Sumner – alias Sting – skal måtte «forsvares», men slik er det med enkelte artister: De kan være så dyktige de bare vil, men makter ikke fri seg fra flinkisstempel og latterliggjøring fra enkelte ofte altfor toneangivende forståsegpåere. Phil Collins, Eric Clapton, Sting og andre såkalt «voksne» artister må pent finne seg i sitt tilsynelatende imageproblem. Heldigvis lever de nok også svært godt med det, leende på vei til banken og alt det der. De er tross alt blant verdens mest kjente og dyktige musikere.

I forbindelse med at den gedigne vinylboksen med åtte av Stings soloalbum nå utgis – samt at alle platene også relanseres enkeltvis – kom jeg i tanke på da jeg selv satt i Oslo Spektrum en høstkveld i 2004 og ventet på at Sting skulle entre scenen. Til tross for at jeg alltid har ment at Sting har vært en habil soloartist, hadde jeg inntil da en klar formening om at alt han hadde gjort etter at The Police ble oppløst var litt annenrangs. Fine plater som debuten The Dream Of The Blue Turtles og den doble …Nothing Like The Sun var på ingen måte i stand til å overbevise meg om noe annet, og iallfall ikke platen han da var på turné med, hans syvende soloalbum Sacred Love.

Men så skjer da det at Sting og bandet – bestående blant annet av Dominic Miller på gitar og Manu Katché på trommer – tar meg med storm og formelig blåser håret av meg så bra som det låter. Da slår det meg samtidig at jeg inntil da egentlig ikke har gitt Sting som soloartist en fair sjanse til å overbevise meg om at det fantes ordentlig liv etter The Police. Det gjør det altså til de grader, og det er dette som feires nå, omtrent samtidig som Sting kommer med sin første «ordentlige» eller regulære soloplate som ikke er «noe annet» siden nettopp Sacred Love fra 2003. 57th & 9th som den nye platen heter kommer imidlertid først i salg 11. november, så det er en historie vi får spare inntil videre.

Stings aller første soloalbum The Dream Of The Blue Turtles vakte berettiget oppsikt da det ble utgitt i 1985. The Police hadde opplevd sin desidert største suksess med sitt femte album Synchronicity som også viste seg å bli det siste, og det kom ikke som noe stort sjokk at Sting dukket opp som soloartist med et påkostet, velprodusert og ikke minst velspilt album. Men så annerledes som det låt! Rent bortsett fra den karakteristiske stemmen, var det lite eller ingenting som minnet om The Police. Dette var vel så mye en jazzplate som det var en rock- eller new wave-plate, med musikere som Omar Hakim og Branford Marsalis. Det var både fint og litt feil på samme tid, men at platen ble en dundrende suksess skulle da bare mangle. Sanger som «If You Love Somebody Set Them Free», «Russians» og «Moon Over Bourbon Street» sørget for det. Sistnevnte ble ikke en gang en single.

Oppfølgeren …Nothing Like The Sun var ikke mindre påkostet eller iørefallende og var attpåtil dobbel – i en tid da LPen fremdeles var det førende format. Utgitt i 1987 med flere av de samme musikerne Sting hadde benyttet på debuten, ble også denne en stor suksess, med det som i ettertid er blitt eviggrønne sanger av typen «An Englishman In New York», «They Dance Alone» og «Fragile».

Det skulle gå mer enn tre år før Sting ga ut en ny plate. The Soul Cages ble utgitt tidlig i 1991 og var et konseptalbum med sanger som dreide rundt farens død. Dødsfallet hadde utløst en skrivesperre i sønnen, og The Soul Cages er rett og slett hans vei ut av denne. Albumet er ambisiøst på en annen måte enn sine to forgjengere i at store deler av materialet er langt mindre umiddelbart, rett og slett litt «vanskeligere». Det er også en struttende langfinger midt i fleisen på skrivesperren og en ren musikalsk maktdemonstrasjon, en plate som i ettertid kan betraktes som en av hans mest spennende. Den er heller ikke fri for hits, og «All This Time» var blant sangene som gjorde den til nok en suksess.

To år senere kom Ten Summoner’s Tales med sanger som «If I Ever Lose My Faith In You», «Love Is Stronger Than Justice (The Munificent Seven)», «Shape Of My Heart» og «Fields Of Gold». Ny suksess? Det kan du ta gift på. Du snakker om å være i siget, og denne gangen ble det sågar Grammy-statuetter å hente med hjem.

Mercury Falling ble sluppet i 1996 etter et hvileskjær med samlealbumet Fields Of Gold. Stings femte soloalbum er en variert affære med flere soullåter som «You Still Touch Me», «Twenty Five To Midnight» og «All Four Seasons» og dessuten den fabelaktig fine countrylåten «I’m So Happy I Can’t Stop Crying». I mine ører er dette likevel på ingen måte Stings største prestasjon som artist og kanskje den av platene hans jeg klarer meg best uten. Den ble likevel en stor suksess og fikk to Grammy-nominasjoner, om enn ingen priser.

Sjekk også: Verdens 100 beste ballader?

Da har jeg adskillig penere ting å si om Brand New Day fra 1999 som virkelig signaliserte en ny retning fra Sting. Her introduserer han den algeriske raïsangeren Cheb Mami med stort hell på hitsinglen «Desert Rose», og albumet som helhet vitner om overskudd og entusiasme. Det skal dog legges til at Sting i hele sin karriere har vært veldig åpen for å blande musikalske sjangere, både forut for og etter Brand New Day. Her høstet vår mann dessuten to nye Grammy-statuetter og mer suksess.

Hverken Brand New Day eller oppfølgeren Sacred Love som lot vente på seg i fire år har vært utgitt på vinyl før nå, og de to platene er i tillegg mulig å oppfatte som beslektede, litt på samme måte som de to første soloplatene er det. Selv om det tok tid mellom de to platene virker det som de er hentet fra samme kilde, at de har noe av det samme overskuddet og at kvalitetskravene er høyere enn de var på Mercury Falling. Den viktigste forskjellen er kanskje at Sacred Love virker enda mer stilsikker enn Brand New Day. Åpningstroikaen med «Inside», «Send Your Love» og Mary J. Blige-duetten «Whenever I Say Your Name» er alene nok til å forsvare utgivelsen, og det høye nivået fortsetter platen ut.

Med det må jeg et øyeblikk tilbake til paradokset i Oslo Spektrum. Jeg likte jo Sacred Love da den kom, veldig godt til og med, og likevel hadde jeg begrensede forventninger til konserten. Sånn er det altså når du sitter med en smule forutinntatthet. Det er ikke alltid så sunt og iallfall ikke lurt.

Sacred Love ble Stings siste ordinære soloalbum inntil nå. I 2006 ga han ut den klassiske platen Songs From The Labyrinth sammen med den bosniske luttspilleren Edin Karamazov; If On A Winter’s Night… fra 2009 var en slags jule/vinterplate med gamle folketoner, madrigaler og salmer med kun én Sting-komposisjon; Symphonicities fra 2010 var Police-låter arrangert for symfoniorkester.

Les også: Den nye Pondus-boken anmeldt

I 2013 kom den åttende og siste platen som er med i vinylboksen. The Last Ship er heller ikke en helt regulær utgivelse med frittstående sanger, men musikk til et teaterstykke der Sting lot seg inspirere til å skrive om barndomsminner fra skipsverftindustrien som fantes der han vokste opp i Wallsend, Tyne og Wear nær Newcastle. Det er en annerledes Sting-plate, men den er veldig fin, og vi skal være glade for at den er en del av denne boksen.

Så mens vi venter på splitter ny musikk – to sanger er tilgjengelige på Spotify nå – har vi tidenes nedtelling i form av disse åtte platene, to av dem altså på vinyl for første gang. Kjøp dem enkeltvis eller samlet eller bare spill dem digitalt – det viktigste er at du spiller dem. Og forstår at Sting er og alltid har vært en knakende god artist, en musikalsk eminense som – i likhet med mange andre – bringer verden det ørlille steget videre i form av sin kunst. Dette er plater som bidrar til at vi får det litt bedre her på jorden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *