Så morsomt at hjernecellene rister – her er den 16. Pondus-boken

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing
I Frode Øverlis verden er det en kjensgjerning at du har ræva musikksmak om du a) jobber i kommersiell radio eller b) er homo. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing
51464 600 0 12 - Så morsomt at hjernecellene rister - her er den 16. Pondus-boken
Frode Øverli
Pondus: 16 hjerneceller
& dansefot
(Egmont Publishing)
image.php?img=01 - Så morsomt at hjernecellene rister - her er den 16. Pondus-boken
Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg glatt ødelegger nattesøvnen til min kone om jeg leser Pondus på sengen. Ikke bare ler jeg meg halvt fordervet når hun prøver å sovne, jeg ligger også og humrer etter at jeg har slukket lyset. Sånn blir det i møte med Frode Øverlis outrerte persongalleri – det sykeste, mest absurde som noensinne har befolket en tegneserie.

Ta en titt på omslagstegningen til 16 hjerneceller & dansefot, 16. bind i den originale Pondus-bokserien: Den evig dameløse bussjåføren Hugo flykter hals over hode fra åstedet mens en av seriens mange karikerte burugler svinger seg til musikken (i sitt eget hode?) og Pondus selv og Jokke skvetter kraftig til. Detaljrikdommen og ansiktsuttrykkene er gode eksempler på den grunnleggende galskapen i Frode Øverlis tegneserie. Klart en sånn tegning fortjener tittelen 16 hjerneceller & dansefot. 

For å sitere en annen Pondus-tittel: Her er det flat fuzzpedal. Når du ikke tror det blir verre, så gjør det faktisk det. Når du ikke tror det blir med grotesk, blir det også det. Når du ikke tror det er mulig å le mer, gjør du også det. Så det er virkelig ikke vanskelig å forestille seg at det krever sitt å sovne med en skroting som leser Pondus ved siden av.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Generasjonskløften er dyp og uoverstigelig. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Og er det bare meg eller har Frodes tegninger blitt mer karikerte med årene? Ikke at de manglet stort i utgangspunktet, men jeg har inntrykk av at de helt episk misdannede figurene som dukker opp i serien er blitt enda styggere og mer groteske. Samtidig synes jeg det kan virke som det faste rollegalleriet er blitt tilsvarende mer ekstreme. Det er noe med øyeeplene og mimikken i ansiktene hos Pondus og kompani som antyder et sjette gir eller at volumkontrollen er skrudd opp til 11. I den forbindelse, kall gjerne Pondus tegneserienes svar på filmen This Is Spinal Tap. Ikke at noen av figurene nødvendigvis minner om David St. Hubbins eller Nigel Tufnel fra Rob Reiners “mockumentary”, men overdrivelsene og absurditetene er så avgjort sammenlignbare.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Ivar i trøbbel. Det er ikke første gang, og det blir heller ikke siste. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Omslagstegningen gir selvsagt bare et beskjedent gløtt inn til det elleville innholdet i boken. Det blir nemlig verre. Mye verre. Blant høydepunktene (eller lavmålet?) denne gangen er en nydelig sekvens med dvergkasting (eller “kasting av kortvokste” som det ifølge Else nå heter, for ikke å støte noen), flere av Eddies eskapader med pubens frie fugler som får Jokkes merittliste til å blekne, hardtslående taklinger på den fullkomne amatørfotballens gressmatte, “filosofiske” samtaler av kjent merke og selvsagt endeløse musikkdiskusjoner, fotballdiskusjoner og scener fra Pondus’ og Jokkes hjemmetilværelse. Det hele er skildret med sedvanlig forakt for takt og tone, slik vi har lært oss å elske det i Frodes strek.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Amatøridretten blir ikke mer amatøraktig enn dette. “Beta og greier.” Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

“Fappa! Tappa! Pappa!” – lyden av en dverg som ristes godt før bruk. Se, DETTE er politisk ukorrekt. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Jeg har vært inne på det før, men hvordan Frode Øverli kan fornærme alle (minus den svenske rapperen Timbuktu) og slippe unna med det er imponerende. Der vi andre hadde fått grisebank eller et søksmål i fleisen, belønnes Frode med latter, respekt og høy inntekt. Kanskje er årsaken at han på et vis er sin egen verste kritiker? Frode ser humor i det meste, men vender speilet enda mer mot seg selv enn mot andre. Det er jo seg selv han henger ut med sine evige vitser om homser med dårlig musikksmak og kvinner som ikke skjønner fotball. Når det er sagt tror jeg ikke det er særlig lurt å fortelle ham hva jeg egentlig mener om AC/DC. For ikke å snakke om Kiss eller Deep Purple.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Bannlyst på puben, ja! Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Og timingen. Poengene med friske dobbeltbunner. Det komiske talentet. Lydordene. Frode Øverli parkerer alle serieskapere jeg vet om, inkludert Bill Watterson, mannen bak Tommy og Tigern, det hvasseste som er skapt internasjonalt. Det utrolige er at Frode leverer år etter år og kanskje til og med blir bedre og bedre. Hvordan kan det ha seg?

Se også: Satyricon på taket

Vil jeg egentlig ha svar på det spørsmålet? Når jeg tenker meg om er jeg usikker på om jeg ha ytterligere kjennskap til det som foregår i Frode Øverlis hjerne. Et godt destillat av mannens tankeverden finner allerede veien til Pondus-stripene, og det klarer seg antageligvis. Hadde det blitt morsommere eller villere enn det allerede er, hadde det vært direkte usunt. Den ene stripeserien jeg kommer på som muligens er mer koko enn Pondus er Eon, skapt av Lars Lauvik. At den ikke på langt nær er like suksessfull skyldes kanskje akkurat det, at den er for gæren?

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Tid for voffel? “Slem gutt!” Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Der sammenlignbare serieunivers er konstante – hvor figurene altså ikke blir eldre eller er i særlig endring – har Frodes fortelling en kontinuerlig utvikling. Her skiftes det jobber og flyttes og fås barn og kjærester. Figurene blir eldre, som for eksempel Påsan og Frida, Pondus og Beates to barn, og Gordon, sønnen til Jokke og Camilla. Den barmfagre Turid-Laila skifter attpåtil fil et par ganger. Denne boken, som alle de foregående, er med andre ord del av en større historie.

Kjennere av serien vet hva jeg snakker om. Er du ikke fullt så fortrolig med Pondus-universet kan du like gjerne bli det med 16 hjerneceller & dansefot som hva som helst annet. Vit at galskapen er fullkommen, vitsene drøye og fornærmelsene grove, samtidig som serien også på sykt vis er hjertevarm og empatisk.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Spritz o’clock blir aldri det samme. Takk skal du ha, Frode! Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

La meg avslutte denne anmeldelsen med å vise en stripe som holdt på å ta pusten fra meg. Hint: Det er fjerde og siste rute som er genistreken her.

Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Og nå… været! Jeg gir meg ende over. Faksimile: Frode Øverli/Egmont Publishing

Se også: Det store musikkintervjuet med Frode Øverli

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *