Daniel Kvammen
«Maktlaus»
(Jansen Plateproduksjon)
[usr 5 text=»false»]

Si hva du vil, men det er ikke særlig moderne å gi ut to fullverdige plater på godt under ett år. Det var slikt man gjorde før i tida, da for eksempel The Beatles slapp både Help! og Rubber Soul i 1965 og The Doors i 1967 både ga ut debutalbumet og oppfølgeren Strange Days. I 2017? Ikke en særlig utbredt øvelse.

Allerede her går Daniel Kvammen motstrøms. Den 29 år gamle geilogutten får tydeligvis noen kreative raptuser iblant som trenger utløp, og derfor spilte han og produsent Even Ormestad inn nok materiale til å fylle to plater da de først var i gang. Det resulterte i mesterlige Vektlaus som kom i februar og søsterutgivelsen Maktlaus nå i oktober.

Det åpenbare spørsmålet er selvsagt om Maktlaus er like bra som Vektlaus. Den er ikke det. Til det var Vektlaus FOR bra, FOR gjennomarbeidet, en sangsyklus om et kjærlighetsforhold som går i dass og de forskjellige stadiene protagonisten – Kvammen – gjennomgår i prosessen. Sangene på Maktlaus er liksom «det som ble til overs», men når overskuddsmaterialet er så bra som her, har vi lite å frykte. Maktlaus er også en meget god plate.

Mange har nok fått med seg «Som om himmelen revna», den første singlen fra albumet der Daniel har fått kyndig raphjelp fra Lars Vaular. Det er en god tittel, et fint bilde på smerten og sjokket som oppstår i kjølvannet av et brudd. Det er en perfekt oppbygd og arrangert komposisjon som er nærmest sakral i sitt uttrykk. Her hører vi ekte hvalsang i bakgrunnen og vakker koring fra Randi Gudmundsen. Amund Maarud bidrar med dobro, smått geniale Thomas Gallatin er på plass med trommene sine, og David Wallumrød spiller nydelig på ymse tangenter, mens produsent Ormestad bidrar med elektrofon. Det er stille, stille, stille før det hele eksploderer i lyd med Vaulars inntog mot slutten og Gallatin som banker i vei. «Som om himmelen revna» er en glitrende låt, og på en måte er det synd den ikke ble innlemmet i Vektlaus, der jeg tror den hadde passet godt inn. På den annen side er det en av sangene som virkelig bærer Maktlaus. Det er alltids fint å spare en godbit til senere bruk, og her er den plassert som nest siste låt.

Maktlaus åpner imidlertid med to «sinnalåter» som skiller seg kraftig ut fra forgjengeren, «Smålige vibrasjonar» og «Handelsreisande i angst». En overstyrt gitar og en skrukkete synth innleder førstnevnte og tar oss rett tilbake til lydbildet fra Vektlaus. Ormestads intrikate produksjon og Kvammens intensitet befinner seg helt i overflaten av sangen som handler om folk – nordmenn – som tar seg til rette, gjerne som resultat av raske penger og nyvunnet kjendisstatus. Daniel er i angrepsposisjon, misfornøyd med tingenes tilstand og den tydelige narsissismen som rammer så mange nyrike nordmenn. Og han begrenser seg neppe til å omtale mekanismene som gjør Lothepus og Petter Pilgaard til dem de er, slik han nylig snakket med Dagbladet om, men om det generelt høye selvbildet vi som nasjon har malt oss inn i.

Les også: Min første ferd i varmluftballong

«Låtene på albumet er vel født i limbo mellom den utflytta bygdisen og den innfløtta bygutten. En outsider som ser på omverden med store øyne. Vår felles mentalitet, behagelige rikdom, avmakt og hunger etter mer. Jeg tenkte det var på tide å bruke dette talerøret en har fått til å si noen velvalgte ord om rikets tilstand. Mulig jeg fornærmer noen, men da har jeg i alle fall bidratt i denne moralske drakampen som vi står midt oppe i», sier han i presseskrivet til Maktlaus og legger altså ikke skjul på sin agenda.

Personlig er jeg glad for hver eneste stemme som kritiserer den norske selvgodheten og arrogansen slik vi ser den i 2017. Daniels poetiske omgang med ord fører også med seg fine bilder: «…eg levde i ein draum der rikdom falt frå skyen, og eg var stolt og kry for mennesket var fri, men eg levde i ein draum og eg var blind, av jord så kom me, men jorde vil forbli, når gullkalven har inkarnert til nytt villdyr, når solas vind brenn høl i partyteltets tak, og svarte tårer fell til all slags ubehag.»

«Handelsreisande i angst» er også en offensiv sang, der Daniel prøver å si noe om støyen vi lever i, og forventningene som det kan være så vanskelig å unnslippe. «Der går fortida» følger hakk i hæl, en resignert og trist sang om kjærlighetssorg. Imidlertid står det spretne arrangementet i kontrast til innholdet i teksten, noe som også er tilfelle flere steder på Vektlaus, og det lettere schizofrene uttrykket blir dermed påfallende. Dette er en veldig «bandlåt» med et bunnsolid komp signert Ormestad/Gallatin, mens Maarud bidrar med veldig kult gitarspill. I tillegg spiller Martin Windstad perkusjon og Wallumrød keyboards. Det blir mye lyd av slikt, «Handelsreisande i angst» er en låt som flytter godt på seg.

«Der går fortida» er en av de svakere låtene på albumet. Det allsangvennlige refrenget treffer meg ikke helt, og jeg synes melodien holder noe lavere standard enn det vi ellers presenteres for. Arrangementet fremstår som litt stressa, og etter utallige gjennomhøringer har sangen stadig til gode å overbevise meg om at den fortjener sin plass på Maktlaus. Til nettstedet 730 forteller han at det er en trist låt som han prøver å forkle som en glad låt, men jeg tror den fine teksten hadde tjent på en annen melodi.

Alle de tre første låtene på platene holder et visst tempo og danner en litt hektisk åpning. Nå er det også noe hektisk over Daniel Kvammen som artist generelt, så det gir på sitt vis mening. Han er en utøver som gir alt han har, om det er som låtskriver og artist i studio eller i møte med publikum. Som liveartist er han i ferd med å gjøre seg voksen, og jeg mener bestemt at han ble stjerne under sommerens opptreden på Øyafestivalen. Der var det nettopp det voldsomme tempoet og den intense energien som eleverte ham, og det kan potensielt virke motsatt på plate. Derfor blir jeg veldig lettet når den deilige balladen «Alt og ingenting» treffer øregangene som sang nummer fire.

Les også: Da Daniel Kvammen ble superstjerne

«Eg drøymde her ei natt at eg kunne synge så vakkert at du kom tilbake til meg, men denne låta den når vel aldri til Himmelen, så det blir vel aldri meg og deg», synger han innledningsvis til et lavmælt arrangement med en forsiktig kassegitar og langeleik spilt av Anders Røine og diskrete synther fra Ormestad og Wallumrød. Som den årvåkne leser nok forstår ut fra tekstlinjen over er ikke dette heller en positiv kjærlighetssang. Det er derimot en nydelig og ydmyk liten sak som sammen med «Som om himmelen revna» er Daniel på sitt mest behagelig nedpå og gir en høyst nødvendig, men også ekstremt effektfull kontrast til resten av låtmaterialet.

«Så godt at det gjør vondt» er neste sang ut og er også en stillfaren, aldeles nydelig ballade. Her er han nesten unnskyldende, hviskende i uttrykket: «Eg beklaga hvis eg var teit og dum, eg meinte ikkje det eg sa, eg berre tenkte meg ikkje om, te lengre du blir borte, te klarare ser eg, og bakum augene dine er det tusen mil til meg». Dette er en av mine definitive favoritter på platen, en av de fineste sangene Daniel har skrevet noen gang. Også her er det på sin plass å rose samarbeidet mellom ham og produsent Ormestad. Det er en sang som er så sinnrikt oppbygd og nøysomt arrangert at den formelig stråler i sin subtile tilstedeværelse. I tillegg til Maarud, Ormestad, Wallumrød og Gallatins musisering, får vi her bidrag fra Erik Johannessen på trombone og Maddeleine Ossum og Tove Erikstad på henholdsvis fiolin og cello. Det er nesten latterlig pent.

Les også: Ta vel imot debutanten Kristian Torgalsen

«Så godt at det gjør vondt» avløses av den perfekte kontrast i «Ultraliv». Her vender Kvammen og Ormestad tilbake til lydbildet de lånte fra New Order og inkorporerte i «Me dansar ikkje for moro skyld» fra Vektlaus. Sangen hviler tungt på synthene til Wallumrød og Ormestad, mens Erlend Mokkelbost spiller gitar og Gallatin trommer for harde livet. Det er enkelt oppbygd, men svært velfungerende, og Tuva Syvertsens korbidrag løfter refrenget til de virkelige høyder. Det er en sjeldent oppstemt danselåt som også viser hvor utrolig god Daniel kan være som melodisnekker. Han synger om en kvinne som prøver litt for hardt å skape et bilde av seg selv som er større enn virkeligheten i sosiale medier, og han kaller det «ultraliv». Det er et godt ord.

«Ubestemte absolutta» er kanskje enda mer umiddelbart fengende enn «Ultraliv», og det sier ikke lite. Den har et utrolig driv og en beat det er umulig å beskytte seg mot, nok en gang en melodi nesten til å dø for, og minner meg om et eller annet jeg ikke klarer å komme på. Samma det. Også dette fremstår som den perfekte bandlåt. Her er to gitarister, Cato «Salsa» Thomassen og Simen Følstad Nilsen, og det sedvanlige kompet fra Ormestad og Gallatin, i tillegg til synther, perk og kor. Det er rett og slett et sabla liv. «Ubestemte absolutta» handler angivelig om Donald Trump, men jeg vet ikke om den er skrevet før eller etter at han ble president og tonedøv leder av «den frie verden». Den er universell utover nevnte presidentskap, og referansen til Joseph Conrads Mørkets hjerte står som en høyaktuell påle i oktober 2017: «Eg ser det pumpa i mørkets hjarte, eg ser dei store klyv på dei små, og sannhet vrenges i illusjoner, men kjærligheten den er vår». Det er en på alle måter vellykket låt.

Vi har allerede vært innom «Som om himmelen revna», og «Den elendige løysninga» er siste sang på platen. Dessverre er tittelen bedre enn sangen som jeg synes er albumets svakeste, i tospann med «Der går fortida». Jeg strever med synthene, jeg strever med melodien, og jeg synes refrengets gjentatte «Odin, Odin» er irriterende. Det som imidlertid irriterer meg enda mer er det paradoksale i at jeg ikke liker låta. Jeg skulle så gjerne! Med sin tekst om norsk fremmedfrykt og selvgodhet i møte med den stadig pågående flyktningkrisen er det en sang jeg hadde elsket å skrive utelukkende pene ting om, men jeg får det ikke helt til. «Den elendige løysninga» kan i grunnen betraktes som den viktigste sangen på Maktlaus. Den er en naturlig forlengelse av tematikken fra åpningssporet «Smålige vibrasjonar», og således rammer de to sangene platen inn på en god måte.

Les også: Nick Cave har aldri vært bedre

Daniels lek med ord og finurlige formuleringer kan til tider få ham til å fremstå som en moderne Ole Paus, om man forstår. Han er syrlig, kvass og direkte og retter pekefingeren der den skal – midt i fleisen på alle de som har det så godt og møter druknende flyktninger i Middelhavet med et skuldertrekk. «Eg ser skiløypene strekke seg gjennom velferdsstaten, frå høgaste toppen til lengst inni business-nasen, dei si velferdsstat, eg si velferdshat, dei si nasjon, eg si sosial konstruksjon».

Maktlaus er sine to – i mine ører – musikalske feilskjær til tross en solid utgivelse. Daniels tekster er gjennomgående velskrevne og spennende, produksjon, arrangementer og utøvelse (jeg har ikke nevnt absolutt alle bidragsyterne, men nesten) gnistrer gjennom hele platen, og her er noen virkelig strålende nye tilskudd til vår manns katalog. Kunne det vært en fantastisk EP? Gjett om! Er det en veldig god langspiller? Ja, faktisk. Gratulerer med årets andre flotte utgivelse, Daniel! Dette er du god på.

Les også: Anmeldelsen av Vektlaus