Torgeir Waldemar
«Street» (Electric)
(Jansen Plateproduksjon)
[usr 6 text=»false»]

«Låter står aldri stille, i alle fall ikke for meg, de vil videre. Etter noen år med livespilling har mange beveget seg et godt stykke fra der utgangspunktet var. Derfor har jeg ofte en opplevelse av jamais vu, og det var slik denne utgivelsen ble født», sier Torgeir Waldemar. 9. mars kommer EPen Jamais Vu, der han har omarrangert fem låter fra sine to første langspillere. I dag er det førpremiere på den nye versjonen av «Streets» fra hans selvtitulerte debutalbum her på bloggen. Den låter radikalt forskjellig fra utgangspunktet, men gir samtidig fullkommen mening.

Hvis du – som meg – ikke var klar over det, er altså jamais vu det motsatte av déjà vu, fenomenet der du tror du har opplevd en situasjon tidligere. Jamais vu er når du opplever noe kjent som noe nytt, og i tilfellet med «Streets» og de andre fire sangene på den nye EPen er det nettopp det som skjer. Overfører du fenomenet til konsertscenen slik Torgeir forteller om innledningsvis blir det klarere. Bare spør Bob Dylan hvordan forholdet hans er til den enorme sangkatalogen sin. Sangene utvikler seg for hver spilling, og han omarrangerer og herjer med dem etter eget forgodtbefinnende. Hvis sangene hadde kunnet snakke, tror jeg de ville fortalt oss at de liker det.

«Streets» er den mest spilte av Torgeirs sanger på Spotify, med innpå 750 000 avspillinger i skrivende stund. Det skyldes nok i stor grad den vakre, stillfarne melankolien i låta, den nedpå følsomheten og den dystre stemningen. Den tar seg brukbart med tid på i overkant av fem minutter og er som et mørkt rekviem for akustisk instrumentering der det enkle kompet bygges ut med steelgitar og munnspill.

Les også: Anmeldelsen av No Offending Borders

I den elektriske versjonen som du kan høre her har han tråkket inn fuzzpedalen og skrudd opp volumet. Han har også lagt til innpå et minutts spilletid som jeg oppfatter som klokt. Den trenger nemlig en annen oppbygning i denne versjonen. Sangens – og Torgeirs – gjeld til 70-talls Neil Young er blitt tydeligere, og den skifter uttrykk totalt. Mørket og dysterheten er der ennå, men der originalen har en nesten resignert tone er den nye elektriske versjonen adskillig mer fremoverlent, nærmest aggressiv i uttrykket. De elektriske gitarene «synger» i lange solopartier og er en nydelig tilføyelse til en låt som egentlig ikke manglet noen ting. Or so I thought…

Den nye versjonen er også tøffere enn toget og trikken til sammen, for alt hva det er verdt.

Les også: Hei på deg, 2018!

Et prosjekt som Jamais Vu får meg til å undres over at ikke flere artister finner på slikt. Unplugged-formatet med neddempede, helst akustisk baserte versjoner av kjente sanger er så sin sak, men det er gått såpass inflasjon i det gjennom utallige radioopptredener og tilsvarende at det ikke lenger oppfattes som særlig interessant, vellykket som det dog likevel kan være. Torgeir Waldemar har derimot, bevisst eller ubevisst, klart å hente frem helt nye sider ved «Streets», og jeg kan love at de fire andre sangene på EPen også er blitt temmelig annerledes fra sine utgangspunkt. For øvrig skal jeg ikke foregripe begivenhetenes gang med å si mer om dem. Hør på den gnistrende nye versjonen av «Streets» og gled deg til å høre mer, er min lille oppfordring. Gi jernet, Torgeir!