Den tolvte Nemi-boken er Grimme saker

Lise Myrhe
«Nemi XII Med Grimm og gru»
[usr 5 text=»false»]

Nemi får altså kjæreste. Det er det store temaet i Med Grimm og gru, den tolvte boken med Lise Myhres dypt avholdte tegneseriefigur. Etter 12-13 års serietilværelse som mer eller mindre uansvarlig singel blir Nemi Montoya hodestups forelsket i høye og mørke Grimm, en mann som med sin forkjærlighet for kjøtt, trening og countrymusikk befinner seg et godt stykke unna henne selv, for å si det pent, men som likevel gjør henne glad slik hun konkluderer med i en helside der hun vurderer ham ut ifra sitt omfattende «drømmemann»-skjema.

Og om Grimm gjør Nemi glad, så gjør også Lise Myhre sine lesere glade. Rundt 150 sider med striper og søndagsserier, en spesiallaget julefortelling til Nemi-bladet og en firesiders tegnet tolkning av André Bjerkes dikt «De voksnes fest» gjør den nye boken til nok et kjærkomment tilskudd til tegneseriebiblioteket. Riktignok skulle jeg ønsket meg enda flere «tegnede» dikt slik Myhre er så god på, men de kommer og går litt, og perioden som dekkes av denne boken inneholdt åpenbart ikke så mange slike.

Les også: Anmeldelse av Nemi-bok XI, Tretti tusen varulver

Innholdet i Med Grimm og gru (tittelen er lånt fra en sovjetisk-fransk-rumensk musikalfilm fra 1976) er seks år gammelt, fra 2010. Den spinkle gotheren Nemi er på dette tidspunktet for lengst etablert i bevisstheten til norske lesere som den fremste fanebærer av skrekkfilm, fantasy, Halloween, mørk metal, dyrevern med mer innen tegneseriesjangeren. Vi elsker Nemi for hennes barnlige entusiasme, hennes betingelsesløse hengivenhet til godteri eller fyll – alt ettersom – og for hennes standhaftighet og kompromissløshet. Nemi firer aldri på prinsippene, og om hun likevel gjør det har hun sine grunner, som at hun er fyllesjuk eller bare må se Ringenes herre-trilogien en gang til. Eller får kjæreste. Det holder på å gå riktig galt når Grimm foreslår en treningsdate, men hun får reddet seg inn i siste liten. Er det noe Nemi ikke gjør så er det å jogge.

I motsetning til andre stripeserier som Rocky, Pondus og Zelda er ikke Nemi bestandig så hylende morsom. Til det er den for alvorlig. Ofte behandler den alvorlige temaer med humor, det er ikke det, men Lise Myhre besitter en form for verdighet som gjør henne langt mindre vulgær enn Martin Kellerman, Frode Øverli og Lina Neidestam, skaperne av de nevnte seriene. Der Pondus harselerer vilt rundt seg, er Nemi syrlig og skarp, og der Zelda bare er drøy er Nemi søt. Det gjør henne ikke tannløs eller «ufarlig», bare annerledes og hakket mer subtil. Ikke for det, Nemi kan kjefte og smelle og forakte, og da er hun ikke nådig. Idioter får gjennomgå her som i humorseriene til Myhres kolleger.

I tillegg til å være en til sjangeren å være alvorlig serie, er den også nærmest utspekulert sjarmerende. Nemi er en figur du blir glad i, en du vil være buddy med, gå på fylla med og være bakfull med. Hun er garantert i stand til å irritere alle som ikke deler hennes ofte totale ansvarsløshet, men det er jo også det som gjør henne så herlig. Morgendag, schmorgendag, liksom. Den spiller mindre rolle enn å ha det bra her og nå, og jeg ser ikke bort ifra at en verden befolket av nemier er en verden jeg ville trives i.

Lesere av Nemi-bladet vil vite at soga om henne og Grimm nylig fikk en stopp. Om den er midlertidig eller permanent vil tiden vise – Frode Øverli gjenforente jo Jokke og Camilla med basuner og fotballtaklinger – men som det er i Med Grimm og gru og de kommende bøkene i serien, har Nemi fått en ekstra dimensjon som er veldig bra for seriens videre dynamikk. Introduksjonen av Grimm er et velkomment uromoment, og Nemi tvinges rett som det er til å handle i strid med sine naturlige instinkter – på godt og vondt. Grimm gjør rett og slett serien mer interessant. For alt jeg vet kan det tenkes at Lise Myhre nå mener det toget har nådd endestasjonen, men i den nye boken er Grimm opphav til mang en god stripe. For det takker vi ham og venter spent på å lese bok nummer 13 neste høst.