David Sylvian og Mark Knopfler kunne vanskelig vært mer forskjellige som utøvere, men begge har smakt på suksess – og egentlig ikke likt den så godt. Det skal vi se nærmere på, i tillegg til all den fantastiske musikken deres, men først må jeg forklare. Foranledningen for å skrive om disse artistene jeg føler slik beundring for er tredelt:

  1. Mark Knopfler har nettopp gitt ut et nytt, strålende soloalbum pluss en eksklusiv EP på Record Store Day uten at det blir mye til skriverier av den grunn.
  2. Uken etter kom Taylor Swift med sitt nye album, og med det oppsto noen tanker om berømmelse.
  3. Jeg har hørt mye David Sylvian i det siste.

Tre løst sammensatte årsaker, kan man trygt si, men dette umake trekløveret har nettopp berømmelsen felles, og de har hatt forskjellige måter å takle den på. Er det en noe søkt unnskyldning for denne artikkelen? Sikkert. Spiller det noen rolle? Selvfølgelig ikke.

Det skrives uendelige mengder tekst om Taylor Swift. Som verdens mest populære artist er ikke det så rart, og med det følger at noen misliker henne sterkt, åpenbart mer på grunn av oppmerksomheten hun blir til del enn selve musikken. Dem om det. Jeg skal la Taylor Swift ligge.

Felles for David Sylvian og Mark Knopfler – som muligens skiller dem fra Taylor Swift – er at ingen av dem var komfortable med berømmelsen de opplevde etter sine kommersielle gjennombrudd og svarte med å gjøre ting som ikke var forventet av dem.

David Sylvian frontet i siste halvdel av 70-tallet bandet Japan som i 1981, stikk i strid med all musikkbransjelogikk, ble noe i nærheten av superstjerner med de «vanskelige» hitsinglene «Visions Of China» og ikke minst «Ghosts», begge hentet fra den nokså eksperimentelle platen Tin Drum som ble deres svanesang. Platen var marinert i det fjerne Østens kultur, både lyrisk og musikalsk. Endog viste coverbildet i svart-hvitt David Sylvian sittende med en risbolle i et spartansk innredet rom under et portrett av formann Mao Zedong. Ta den, glamorøse 80-tall!

Japan var blitt dannet syv år tidligere, tungt inspirert av Roxy Music og T. Rex, men utviklet seg betydelig slik ambisiøse band gjerne gjør, og låt helt annerledes på tampen av karrieren. Takk og pris for det. Bandets debutsingle var en bisarr glamrockversjon av Barbra Streisands musikalnummer «Don’t Rain On My Parade». Sylvian sang også helt annerledes på denne tiden. Både på debutalbumet Adolescent Sex og oppfølgeren Obscure Alternatives høres han ut som en 13 på dusinet Bowie-kopist, lysår unna den fantastiske sangeren han skulle bli.

Et møte med den italienske discoprodusenten Giorgio Moroder som ikke minst var kjent for sin suksess med Donna Summer, ble avgjørende for bandets videre liv. Den frittstående singlen «Life In Tokyo» var en kraftig og ganske vellykket dytt i elektronisk retning. Det hjalp.

Da suksessen noen år senere var et faktum med Tin Drum og Sylvian hadde funnet sin stemme, innså han at han ikke var særlig komfortabel med å opptre på Top Of The Pops eller være posterboy i popblader. Men slik går det når du er veldig pen, med en stemmeprakt så fløyelsmyk og innsmigrende at Bryan Ferry til sammenligning låter som han har kraftig utviklet kols.

Sylvian gjorde soloartist av seg, men ble ikke mindre populær da han i et samarbeid med den japanske komponisten og musikeren Ryuichi Sakamoto fikk en hit med «Forbidden Colors» hentet fra filmen Merry Christmas, Mr. Lawrence i 1983. Og hadde han noen gang sunget finere?

I 1984 ga han ut sin første soloplate, smellvakre Brilliant Trees, som også ble en kommersiell suksess. Da sa David Sylvian stopp og begynte å fokusere på mer «krevende» musikk. Nok fikk være nok. Ikke pokker om han skulle være popstjerne bare fordi han var pen og hadde DEN stemmen.

Etter Brilliant Trees var det slutt med å vise ansiktet på plateomslagene, men enda mer dramatisk gikk det utover musikkens tilgjengelighet. I årene siden har han riktignok gitt ut noen riktig så velklingende album, ikke minst Secrets Of The Beehive (1987) og Dead Bees On A Cake (1999), samt prosjektet Nine Horses (sammen med broren og Japan-kollegaen Steve Jansen og den tyske elektronikaprodusenten og -musikeren Burnt Friedman) med albumet Snow Borne Sorrow i 2005, men disse har vært balansert av plater og kunstprosjekter som ikke gir ved dørene og i noen tilfeller har fremstått som praktisk talt uselgelige.

I 1991 ga for øvrig et gjenforent Japan ut en ny plate, nå under navnet Rain Tree Crow. Det ble en delvis kommersiell suksess, med en 24. plass på den engelske albumlisten som toppnotering, men uten hitsingler å vise til.

Alle de artistiske krumspringene har gjort David Sylvian til en langt mer spennende artist enn hva årene i Japan kunne antyde, og her er vi ved et poeng. For min del er det to vesentlige årsaker til at jeg er så glad i deler av hans mer krevende prosjekter; den ene er at jeg har hørt mye på hans mindre krevende ting og er fortrolig med både lyden av stemmen hans og det musikalske landskapet han ferdes i, den andre at jeg har hørt såpass mye musikk generelt at det gir meg et større referansebibliotek som kommer til hjelp.

Om ikke det gjør meg i stand til å forstå alt, har det i det minste gitt meg gode forutsetninger for å sette pris på musikk Sylvian har laget som kanskje ikke alle andre verdsetter fullt så meget. Det krever sin lytter å synge med til sangene på albumet Blemish (2003) og mene at de er «ganske fengende», men dit er jeg kommet.

To eksempler fra David Sylvians solokarriere – solodebuten Brilliant Trees fra 1984 der han var vakker og musikalsk tilgjengelig, og det foreløpig siste soloalbumet med vokal, Manafon fra 2009, der han ikke viser ansiktet på omslaget og er musikalsk svært utfordrende. Foto: Erik Valebrokk

Dessverre kan det synes som om Sylvian mer eller mindre har pensjonert seg fra musikken. Han var involvert i To The Moon And Back, en hyllestplate til Ryuichi Sakamoto produsert i 2022, etter hans død, og stilte opp for broren Steve Jansen på noen låter fra albumet Slope i 2019. I 2015 var Sylvian for øvrig i Norge da han og Jan Bang spilte inn en improvisasjonsbasert 15 minutter lang komposisjon med tittelen Playing The Schoolhouse. Den er ikke tilgjengelig på strømmetjenester, og ellers har det vært svært stille de siste årene.

Han ga ut sitt siste soloalbum i 2014 med tittelen There’s A Light That Enters Houses With No Other House In Sight. Det består av én komposisjon som varer i litt over en time med spoken word-bidrag fra den amerikanske poeten Franz Wright. Det siste albumet der Sylvian synger er Manafon fra 2009, og det tar mildt sagt en del tid å bli fortrolig med. Disse og de andre albumene gitt ut på hans eget selskap Samadhisound – blant dem det fantastiske Nine Horses-albumet – ble i fjor samlet i den luksuriøse CD-boksen Do You Know Me Now? A Samadhisound Box Set – som dessverre for lengst er utsolgt.

Der Japan var populære i et kvarters tid, og David Sylvian i et kvarter til, er saken en annen når det gjelder Mark Knopfler. Da Dire Straits i 1985 ga ut sitt femte album Brothers In Arms, løftet singlen «Money For Nothing» og dens ledsagende musikkvideo bandet til stratosfæriske høyder og gjorde dem til MTV-ikoner og virkelige verdensstjerner. Dette takket være en del heldige omstendigheter, koblet med Knopflers gitarspill og sterke låter. Brothers In Arms ble en fortjent suksess.

Populariteten førte til at Knopfler fikk mer penger mellom hendene enn han som gammel arbeidshest noen gang hadde kunnet drømme om. Ikke at det hadde gått direkte dårlig for Dire Straits før den tid, men det er lang vei fra de innrøkte, ølstinkende pubene som var den typen steder Knopfler spilte før bandet debuterte, til de stadionene som nå sto klare til å ta imot. Brothers In Arms er stadig en av tidenes bestselgende plater med mer enn 21 millioner solgte eksemplarer.

I motsetning til David Sylvian så ikke Mark Knopfler ut som mye til popstjerne, men han var flink til å spille gitar og skrive sanger folk likte. Dire Straits hadde opplevd en stigende popularitet og bygd sitt publikum over tid, men Knopfler var ikke særlig begeistret for den gigantiske berømmelsen som nå ble bandet til del. Han oppløste Dire Straits i 1988 begrunnet med at viraken kom i veien for musikken, og valgte å fokusere på mer personlige og overskuddspregede prosjekter; en plate med den amerikanske countrylegenden og supergitaristen Chet Atkins, «hobbybandet» The Notting Hillbillies, og forskjellige filmmusikkprosjekter.

Dire Straits gjenoppsto etter to år, og høsten 1991 kom On Every Street, bandets sjette og endelige studioalbum. Mottagelsen var relativt lunken, men det er en plate langt bedre enn sitt rykte. Den solgte da også ufattelige 15 millioner eksemplarer.

Det blir penger av slikt, og utbetalingene har gitt Mark Knopfler stor artistisk frihet. Tilsynelatende har det gitt et komfortabelt liv i musikkens tjeneste. Han har nettopp gitt ut sin tiende soloplate, One Deep River, som er like strøken som de ni foregående, og på Record Store Day kom forsyne meg en EP – The Boy – med fire nye låter som ikke er på albumet.

I tillegg til de rene soloutgivelsene har han i årenes løp skrevet mer filmmusikk og gitt ut en plate med nok en countrylegende, Emmylou Harris. Han har også turnert mellom slagene, så synligheten har det ikke vært noe å si på. Noen eremitt slik det kan synes at David Sylvian er blitt, er Knopfler så visst ei.

Mark Knopfler er en av de ikke-amerikanske musikerne jeg vet om med størst forståelse for amerikansk tradisjonsmusikk, og koblet med hans like gode kjennskap til britisk og irsk folkemusikk er platene hans vellydende – og vellykkede – vandringer i disse landskapene. Det er gode grunner til at folkemusikk og tradisjonsmusikk er hva det er, populær musikk skapt av levende mennesker, og ved hjelp av denne kompassnålen har Mark Knopfler skapt veldig mye musikk som tilstrekkelig mange platekjøpere og konsertgjengere er interessert i å høre på. Absurd nok er det likevel som han har vendt ryggen til berømmelsen.

Hver eneste av soloplatene hans inneholder minst to-tre sanger som er vel så gode og ofte bedre enn hva Knopfler skrev for Dire Straits, og i en alder av 74 år viser han ingen tegn til stagnasjon. At han gjør akkurat som han vil og oppnår så gode resultater er forbilledlig, for ikke å si inspirerende, og det er alltid fint å høre musikken hans.

Den gleden vil jeg hermed dele med alle som har orket å lese helt hit. Her følger spillelister med både David Sylvian og Mark Knopfler, ispedd en del innslag fra henholdsvis Japan og Dire Straits. God fornøyelse!