The Waterboys – beste bandet i byen

L1170874 1050x591 - The Waterboys - beste bandet i byen
Unnskyld den skramlete bildekvaliteten, men det var dette det ble uten å styre med fotopass. Foto: Erik Valebrokk
scott - The Waterboys - beste bandet i byen
The Waterboys
Sentrum Scene
17. oktober 2015
6 Stars
– Fy fader, så gamle vi er blitt… et aldri så lite hjertesukk der fra Helle (43) i øret til undertegnede (49) mens vi står på Sentrum Scene i Oslo og ser Mike Scott og hans stadig skiftende Waterboys-besetning. I dag teller den, ved siden av Scott selv på gitar og piano, hans mangeårige våpendrager Steve Wickham på fiolin, og det ferske firkløveret Zach Ernst (gitar), David Hood (bass), Brother Paul Brown (keyboards) og Ralph Salmins (trommer). Scott er 56, Wickham 55, og med unntak av gitarist Zach Ernst skal jeg love for at ingen av de andre ser ut som en dag under 50 heller. Så hvis det er dette som er å være gammel plager det ikke meg. Det går nemlig litt tid mellom hver gang du ser såpass til eksplosiv gjeng på en scene. I går var The Waterboys det beste bandet i byen. Ferdig snakka!

Det vi får servert er en perfekt blandet cocktail av gammelt og nytt materiale. Mike Scott har i årenes løp skrevet så mange bra låter at du alltids kan klage på at han ikke spiller den og den favoritten, men det er heller ikke noe i veien med utvalget han har foretatt på denne turneen. Jeg er med andre ord steinfornøyd med de 16 låtene vi fikk høre. Det åpner hardt og kontant med “Destinies Entwined” og “Still A Freak” fra årets strålende rockalbum Modern Blues. Selv om Scott og Wickham dro til Nashville for å spille inn platen er det alt annet enn country. Det slår gnister av Modern Blues, og det gjør det jaggu når de fremfører låtene derfra live også.

Låt tre er aftenens første klassiker, den fantastiske “A Girl Called Johnny” fra bandets aller første, selvtitulerte plate fra 1983. Anthony Thistlethwaites saksofon er erstattet av Wickhams fele, og det er utrolig nok så man nesten ikke registrerer forskjellen når den første overraskelsen har lagt seg. Sånn skal det også fortsette utover i konserten. Wickham legger instrumentet sitt så tett opp til både saksofon- og gitarsoloer at det låter helt sømløst. Låt fire er et av de store høydepunktene. “We Will Not Be Lovers” er en av de aller sterkeste låtene fra Fisherman’s Blues (1988), og jeg løftes til himmels av fryd. FOR en versjon! Scott og kompani gir jernet så det holder i en real utblåsning, og spesielt er det moro å følge med på Paul Brown. Han nærmest hopper på stolen sin der han banker løs på hammondorgelet, og rister vilt på de grå lokkene som henger ned fra en ellers blank isse. Rollemodell: Animal fra The Muppet Show.

Under neste låt, vakre “Nearest Thing To Hip” fra årets album, forteller Scott om sin favoritthattebutikk som tilfeldigvis ligger i Oslo, Hattebutikken Holm eller “Hatte-Holm” som den kalles på folkemunne, som har solgt flotte hatter i hovedstaden siden 1937. “Rosalind (You Married The Wrong Guy)”, også fra Modern Blues, er en ørliten nedtur, en litt sløy bluesrocker som ikke helt tar av. Den er ikke dårlig, men det er kveldens svakeste nummer. Det tar seg til de grader opp med en illsint og frenetisk “Medicine Bow” fra This Is The Sea (1985). Her viser Scott og de andre musikerne til fulle at de kan være et ordentlig rock’n’roll-band, no questions asked. Som for å understreke poenget spiller de litt senere også en versjon av Chuck Berrys “Roll Over Beethoven” som sitter som et skudd. Men først kommer en kanonversjon av “Glastonbury Song” fra Dream Harder (1993) som muligens er den Waterboys-låta jeg er aller mest glad i. Den har sterk konkurranse fra både det ene og det andre holdet, men når Scott synger linjen “Drank fire with the King of the Blues” og mot slutten gjentar “There is a green hill far away, I’m going back there one fine day” igjen og igjen er det litt som du kommer hjem, der det er tryggest, finest, best.

Les også: Bob Dylan i strålende form

“Song Of Wandering Aengus” er hentet fra An Appointment With Mr. Yeats fra 2011, der Scott satt melodi til 14 dikt av William Butler Yeats, en årelang inspirasjon. Det er en ettertenksom og vakker kjærlighetsballade som passer fint inn i settet på dette tidspunktet, en liten pause fra all energien. “The Return Of Jimi Hendrix” er neste låt ut, også den fra Dream Harder, og her forvandler Steve Wickham fiolinen til Hendrix’ gitar. Det låter dødskult og låter vesentlig bedre enn plateversjonen som aldri har vært blant mine Waterboys-favoritter. Det har derimot “Don’t Bang The Drum” fra This Is The Sea vært. Bandet overlater nå scenen til Scott bak pianoet og Wickham med fela, og de to avleverer en aldeles nydelig og nedpå versjon av en av de aller mektigste Waterboys-låtene ever. “Well, here we are in a special place”, synger Scott innledningsvis, og det har han jo rett i. Bandet kommer på igjen til neste låt som er “The Whole Of The Moon”, bandets største (og eneste virkelige) hit. Mike Scott har aldri vært noen hitmaker, men det er en låt som viser at han kunne vært det om han ville. I stedet har han i alle år valgt å følge sin muse, hvilket blant annet ga seg utslag i at han hoppet av den begynnende popstjernetilværelsen og isolerte seg og en gjeng musikere for å spille inn mesterverket Fisherman’s Blues. Det gikk tre år mellom utgivelsene av denne og forløperen, og det var tydelig for all verden at Scott ville være musiker og ikke pophelt. Og ja, “The Whole Of The Moon” avstedkom allsang og låt da også helt fortreffelig.

“Long Strange Golden Road”, det mer enn ti minutter lange avslutningssporet på Modern Blues, er siste låt ut i det ordinære settet. Mange ville kanskje valgt å følge opp “The Whole Of The Moon” med en annen velkjent låt, men ikke Scott. Så vet han også at “Long Strange Golden Road” er bra nok. Her er bandet i toppslag, de seks musikerne harver kontrollert i vei, og alt er vellyd. Første ekstranummer er “Fisherman’s Blues” som selvsagt låter helt kanon, før det hele avsluttes med en forrykende flott versjon av Prince’ “Purple Rain”. Den spilte de også forrige gang jeg så dem, på Sardine’s i Oslo i 1986 (leeeenge siden), der de holdt show tre kvelder på rad og fremførte “Purple Rain” den andre av disse. Det var en mektig avslutning da, og det er en mektig avslutning nå. Det føles ikke en gang som særlig til publikumsfrieri, bare veldig riktig.

Det er ekstrakonsert på Sentrum Scene i kveld, og var det ikke for at jeg har andre planer, ville jeg definitivt sett dem på nytt. Gårsdagens konsert var utsolgt, men det er ennå billetter igjen til kveldens, så har du anledning bør du kjenne din besøkelsestid. Den nåværende utgaven av The Waterboys er intet annet enn fantastisk!

Her er spillelister i Spotify og WiMP/Tidal med låtene bandet spilte i går, sannsynligvis nøyaktig de samme som spilles i kveld. Merk at Prince’ “Purple Rain” ikke er tilgjengelig i Spotify og at “The Return Of Jimi Hendrix” ikke finnes i WiMP/Tidal. Ellers er alt på plass.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *