– Jeg liker ikke høsten!

J49A4166a - - Jeg liker ikke høsten!
Til tross for at han har laget en vakker hyllest til høsten og Oslo, er ikke Jan Vardøen det minste glad i høsten. Foto: Erik Valebrokk

Jan Vardøen har akkurat feiret premieren på sin andre spillefilm Høst, en finstemt kjærlighetserklæring til et Oslo kledd i vakre høstfarger. Sammen strener vi over Birkelunden i frisk og klar høstluft på vei til hans nybygde, ennå navnløse studio på Sinsen, med hver vår gitar i hånda som han nettopp har fått levert til en av restaurantene sine etter å ha handlet på eBay. – Jeg liker ikke høsten!

Hæ?!?

For Vardøen betyr nemlig høst det samme som at ting dør, at kulda kommer, at det er lenge til neste gang han kan gå avslappet og ledig snarere enn å krumme skuldre og nakke og skutte seg mot de blå temperaturer. Det er nesten litt rart med tanke på hvor poetisk og oppmerksomt han skildrer høsten i sin nye film. Kanskje er det kjærligheten til Oslo snarere enn høsten som skinner gjennom? Noe overraskende er det uansett at mannen bak en film så følsom og poetisk i sin omgang med årstidene ikke liker høst.

Jan Vardøen (53) er ikke primært kjent som filmskaper. Utallige er de artikler og intervjuer som handler om hans mange prosjekter, det være seg restauranter, kafeer, engrosfirmaer eller bryggerier, hans fortid som båtbygger, som musiker, som forfatter og så videre i det tilsynelatende uendelige. Mr. Grünerløkka er han også blitt kalt, men nylig åpnet han forsyne meg sin første restaurant på Frogner også, en avdeling av Villa Paradiso som går så det suser.

En blid blogger og statist på premierefest. Ble jeg med i filmen? Neida... men jeg ble med på festen, og det er like morsomt. Foto: Helle Øder Valebrokk

En blid blogger og statist på premierefest. Ble jeg med i filmen? Neida… men jeg ble med på festen, og det er like morsomt. Foto: Helle Øder Valebrokk

– Jeg har så lyst til å endre den norske filmbransjen, er den første, umiddelbare responsen når jeg noen dager tidligere nettopp her, på premierefesten han holder for Høst, poengterer at dette er en sjenerøs fest. Han stenger Villa Paradiso en hel kveld og byr venner og kjente og alle som har jobbet med filmen til en skikkelig markering der han spanderer mat og drikke. Han har sågar fått satt opp en egen Negroni-bar ettersom cocktailen har en sentral plass i filmen, men den er tydeligvis sponset av Campari. Likevel, dette er en uvanlig premierefest.

– Ja, sånn pleier det ikke å foregå. Det er viktig at vi får røsket litt opp i norsk filmbransje nå, sier han. – Det som skuffer meg med denne bransjen er at det er så lite rock’n’roll. Jeg savner litt høyere sigarføring.

Høst er, i likhet med debutfilmen Heart Of Lightness: Søvnløs i Lofoten, spilt inn helt uten offentlige midler eller annen form for støtte.

– Jeg orker faen ikke være en del av det der, forklarer Vardøen. – Altså, jeg er ikke allergisk mot gratis penger, men skal du sitte og vente på at du kanskje skal slippe gjennom nåløyet får du aldri gjort noen ting. Jeg vil ikke bli sugd opp i det systemet der. Jeg søker midler selv, det er ikke det, men jeg har fått nei hele veien, og jeg kan ikke la det stoppe meg. Jeg skjønner jo at det kan være litt bardust og en anelse provoserende når jeg sier disse tingene, men det får stå sin prøve.

Helge Jordal og Ingeborg Sundrehagen Raustøl briljerer som hoverpersonene Jeppe og Ingvild i Høst. Foto: Terje Skår

Helge Jordal og Ingeborg Sundrehagen Raustøl briljerer som hoverpersonene Jeppe og Ingvild i Høst. Foto: Terje Skår

– Vi lager altfor få filmer i dette landet, og ikke minst altfor få gode. De andre skandinaviske landene har en mye større og bedre filmproduskjon enn oss. Lille Island ligger foran oss, Finland ligger foran oss… Men hver gang jeg sier at vi trenger flere filmer får jeg alltid “NEEEEIIIII! Det er en altfor liten pott å dele”.

– Norsk film holder veldig høyt nivå når det gjelder produksjonsverdier, og vi har noe av den beste tekniske kompetansen i verden. Men vi velger oftest å lage kommersielle filmer for å unngå risiko for både produsentene og Filminstituttet. Det er forståelig, filmbransjen må være den tøffeste i verden å tjene penger på. Men når vi først har en statlig støtteordning, burde en vesentlig del av støtten gå til filmer som ellers ikke hadde klart seg kommersielt, nemlig kunstfilm. Film er kunst og burde støttes på lik linje med opera eller teater. Ellers kommer folk til å tro at man skor opp en industri som kun har interesse av å tjene penger. Jeg ville heller sett 50 lavbudsjettfilmer med brodd og attityde enn nok en midt-på-treet barnefilm.

Da kan det jo gå en faen i noen hver, og Jan Vardøen er den typen som bare gjør ting, har en idé og gjennomfører den. Derfor er det blitt to filmer på to år, og tanken er å lage en film i året fremover, som en slags norsk Woody Allen. Men ikke nok med det, han vil også lage et filmkollektiv.

– Det skal hete Oslo 16. Jeg skal samle så mange filmskapere som mulig og lage en helvetes mange filmer, sier han, nesten som en trussel. – Det er jo ikke alle filmer som fortjener, eller trenger, å være på kino. I dag er det så utrolig mange flere kanaler. 300 000 mennesker kan for eksempel se en sær dokumentar på VGTV, og det er mye. Og du trenger ikke masse dyrt utstyr. Du kan lage spillefilm på en iPhone, om du vil. Teknologien er god nok, men det vesentlige er jo likevel storytelling. Du må ha noe å fortelle. Selv har jeg ingen planer om å lage sære arthousefilmer. Jeg vil helst lage filmer som blir populære, men det handler litt om å finne den rette tonen. Med filmene mine vil jeg vise andre unge filmskapere at det er mulig å lage film uten å måtte sitte i fem år og vente på svar på en søknad.

Denne mannen har satt seg fore å føkke opp norsk filmbransje Følg med! Foto: Erik Valebrokk

Denne mannen har satt seg fore å endre norsk filmbransje Følg med! Foto: Erik Valebrokk

– Skal du lage en film i året, betyr vel det at du er i gang med nummer tre?

– Både treeren og fireren. Film nummer tre er et stuntprosjekt som jeg vil holde mest mulig hemmelig, så det sier jeg ikke noe om foreløpig. Men den fjerde filmen kan jeg si litt om. Den skal hete Malecón (Malecón er navnet på den kjente havnepromenaden i Havana på Cuba), og det er en ny oslofilm. På norsk. Tenk Amélie møter Budbringeren. Det kommer til å bli en annerledes, morsom, litt Buster Keaton-esque film. Men jeg har jobbet med denne filmen i ti år nå, så det skal være en fullkommen film. Min Citizen Kane, sier Vardøen og setter i et latterbrøl.

Jan Vardøen prater i vei, og underveis i samtalen ler han hjertelig og mye. Dette er en mann som er godt selskap, og dessuten en mann som vet å sette pris på de gode ting i livet, ikke minst hva angår å sitte ned med god mat og drikke. Det er også en måte å få ting til å skje på. Med et knippe restauranter, importfirma, bryggeri og så videre er det lett å skape en god stemning rundt seg. Han forteller om både tøffe og mindre tøffe jobbøkter under filmingen av Høst, som ofte avløses av gode måltider. En egen kokk var selvsagt leid inn, og cateringen var sannsynligvis noe av det bedre som har funnet sted i norsk filmhistorie.

Han omgir seg så godt som mulig med dyktige folk han kan stole på. Selv om Vardøen kan virke som en “hands on”-type kjenner han sine begrensninger og er avhengig av andres kompetanse.

– Jeg hadde ikke fått det til uten å jobbe med flinke folk, og aller helst hyggelige folk. Jeg stoler veldig på dem jeg jobber med, gir dem masse tillit og ber dem ustanselig om å si fra hvis de tror jeg er på feil kurs og komme med ideer og innspill. Ingenting er bedre enn når folk kommer med et forslag som man forstår umiddelbart er bra. Det er null prestisje i det, kun glede! Film er samarbeid, et produkt av kollektivt arbeid, gjerne med et helhetlig blikk som limer alt sammen, forklarer han.

Selv om Høst er en alvorlig film, er det også en film med godt humør der latteren sitter løst, både på lerretet og i kinosalen. Foto: Terje Skår

Selv om Høst er en alvorlig film, er det også en film med godt humør der latteren sitter løst, både på lerretet og i kinosalen. Foto: Terje Skår

Jan Vardøen flyttet for noen år siden bort fra sitt kjære Grünerløkka til fordel for Nesodden der han bor med sin kone og deres to sønner. Han har dog beholdt leiligheten på Løkka, hvilket sikkert er smart med tanke på all forretningsvirksomheten han har her. Og det stopper ikke heller. For en måneds tid siden var det nyåpning av Vespa, et sted han betrakter som en bydelskafé ved Sofienbergparken, hvor bryggeriet hans også ligger. Og som nevnt innledningsvis har han bygget et studio på Sinsen, en liten spasertur unna. Vardøen viser meg rundt i studioet og peker på forskjellige gitarer og mikrofoner og annet utstyr han har samlet i en årrekke. – Jeg handler altfor mye i fylla på eBay, ler han. – Men det er ikke alt som er så dyrt, legger han fort til.

– Her kan alt brukes. Det har leid seg inn en del artister her allerede, og de kan fritt bruke hva de vil. Det er et skattkammer for ordentlige utstyrsnerder, sier han og fikler med den ene fine gitaren etter den andre. Han tegner og forklarer og er tydelig stolt over det han har klart å samle. Her er gamle spolebåndsopptagere og mikrofoner fra en svunnen tid, gjenstander som aldri finner veien til “moderne” studioer, men som mange fremdeles vet å sette pris på, og Jan Vardøen i særdeleshet.

For ikke å brekke ryggen økonomisk på filmene sine, må han gjøre mest mulig selv. Han er opptatt av å betale tariff og helst over det, og det lar seg gjøre ved at han er bevisst alle kostnader. Musikken til Høst er spilt inn her i hans eget studio, og selvsagt har han også skrevet den selv. Han fremfører den dog ikke selv, og har overlatt den jobben til jazztrioen Mapping Oceans og Norges kanskje beste trompetist, Nils Petter Molvær. Fort gikk det også.

– De er utrolig dyktige, sier han. – Veldig mye er gjort på one take. Det bare satt med en gang. Vi spilte inn med Jørn og Audun og Tore (Mapping Oceans) først, deretter kom Nils Petter. Da jeg spurte om jeg skulle sette på musikken så han fikk høre den sa han tvert nei. Det var bare å sette på opptak, så skulle han spille. Og mye av det ER faktisk første take.

Høst er møtt med for det meste gode kritikker, selv om enkelte har reagert negativt på nok en historie om ung kvinne som faller for eldre mann. Selv er jeg veldig begeistret for filmen og har skrevet en anmeldelse som du kan lese her.

Jan Vardøen innrømmer at han er sliten etter alt arbeidet med Høst, men etter få dager er det business as usual og gamle og nye prosjekter i en salig røre igjen. Gudene ved hva fremtiden vil bringe for mannen, men kjenner vi ham rett blir det neppe kjedelig. Og om er års tid kommer – får vi både håpe og tro – hans film nummer tre. Det er nok bare å glede seg.

Les også: Ren poesi til folket

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *