Luke Elliot
«I Love You (All The Way)»
(Name Music)
[usr 6 text=»false»]

Med debutalbumet Dressed For The Occasion markerte amerikanske Luke Elliot seg i 2015 som en singer/songwriter av sjeldent kaliber, med musikalske referansepunkter i artister som Nick Cave, Leonard Cohen og Nina Simone og et tekstunivers der du kunne høre spor av Warren Zevon, Stan Ridgway og til en viss grad Bruce Springsteen. At han ble «oppdaget» i New York av den norske journalisten Eirik Mosveen og spilte inn debutalbumet i Halden ga mening. De to gamle BEAT-redaktørene Mosveen og Tom Skjeklesæther lot seg begge begeistre av en mann som rett og slett var som hentet ut av den tradisjonsrike musikkavisens storhetstid. Hadde Dressed For The Occasion vært utgitt i 1986 ville den antagelig solgt i bøtter og spann i Norge, på en bølge av musikkjournalistisk entusiasme slik det var mulig den gang, for mer enn 30 år siden. Ikke dermed sagt at musikken til Luke Elliot virker spesielt gammeldags – den er nok heller hva jeg vil kalle tidløs – men følelsen av å ha satt seg i en tidsmaskin er der på et vis likevel.

Når jeg nå ripper opp i dette vil jeg legge til at jeg selv ikke skrev i BEAT på den tiden, men først ble involvert der et par år senere. Det jeg vil frem til er at Eirik, Tom og de andre journalistene i BEAT på den tiden hadde en påvirkningskraft inn mot musikkmarkedet som var helt spesiell, og heldigvis brukte de den til å formidle veldig mange fine musikkopplevelser til oss lesere. Det var en helt annen tid, og Luke Elliots plater hadde garantert krøpet til plasseringer høyt oppe på VG-lista.

Den første singlen fra hans kommende andrealbum har premiere her på bloggen i dag, og om «I Love You (All The Way)» er det veldig mye pent å si. Det er en storslått og stolt gospelballade, et stykke musikk for evigheten som løftes til værs av et massivt kor. De er bare tre som synger – Nicole Prothro, Amalia Moore (to virkelig gode gospelsangere fra Harlem) og Luke selv – men stemmene er lagt i lag som om et enormt kor trår til for å bli hørt både av Gud vårherre og alle englene som måtte befinne seg der oppe.

Sangen åpner imidlertid stillfarent med Lukes piano og koret som bare legger farge på enkelte partier. Lyden er krystallklar og veldig åpen, og Luke synger de første strofene med myndig, men behersket røst:

Hold me close or let me loose
You say there’s help on the way, but I never make any use
And I love you all the way

An unmade bed, a burst of light and your name
Like a vision I called for you, in from the rain
In from the rain

Det tar ikke lang tid før sangen begynner å bygge seg opp. Luke legger mer og mer intensitet i vokalen, og bak ham blir koret sterkere. Orgelet som kommer inn før minuttet er omme tar sangen videre, før bassen og trommene legger seg på. Siste halvannet minutt av sangen er Lukes intense bønn sunget igjen og igjen, «And how I wish you would stay, cause I love you all the way», mens koret får taket til å løfte seg. Det minner ikke så rent lite om Nick Cave på hans mest høytidsstemte eller for den saks skyld også på Leonard Cohen, og det er utsøkt produsert av John Agnello (Sonic Youth, Madrugada, m.m.) som også sto bak lyden på debutalbumet.

Sjekk også: Thom Hells fantastiske nye single

«I Love You (All The Way)» kan innledningsvis oppfattes som en høystemt kjærlighetssang, men den bærer i seg noe flyktig og uhyggelig og har en litt Edgar Allan Poe-aktig stemning. På Dressed For The Occasion åpnet Luke Elliot opptil flere mørke dører, og den nye singlen antyder at det er vel så dystert stelt på den kommende oppfølgeren som skal ut i oktober. I min verden gir det all mulig grunn til å glede seg. «I Love You (All The Way)» er en ren triumf av en sang, og jeg tror Luke Elliot er på vei mot noe stort. Og nå, lytte!

OBS! Fredag 4. mai spiller Luke alene med pianoet på Rockefeller under Strømløst-banneret der han vil presentere sanger fra både den nye og den forrige platen. Sjekk ut detaljer og kjøp billetter her.