Kjære leser!

Dette er hverken kongens eller statsministerens nyttårstale, men min. Den pretenderer ikke å si så mye som hva et statsoverhode føler trengs. Ei heller forsøker den å løse verdens uoverstigelige mengde problemer eller å si noe godt – eller mindre godt – om hvem vi nordmenn er og hvilken plass vi har i verden. Slikt overlater jeg til nettopp konger og statsministre.

Jeg er en skarve blogger i et lite land, og jeg har tenkt å si noen ord om hvorfor jeg holder på med disse greiene her.

Kortversjonen er at jeg blogger fordi jeg har et betydelig formidlingsbehov og til tider formelig bobler over av entusiasme. Den trenger et utløp.

Da jeg for mer enn 30 år siden ble journalist var det fordi jeg likte å skrive, og fordi jeg hadde mye på hjertet. Ikke minst ville jeg skrive om musikkopplevelsene mine, og slik er det fortsatt. Musikk er en så sentral del av livet mitt at det er vanskelig å beskrive, og jeg blir barnlig entusiastisk i møte med musikk jeg liker. Disse opplevelsene vil jeg dele med flest mulig.

Her kommer vi til et slags poeng: Jeg skriver ikke om musikk for å tjene penger, jeg gjør det av kjærlighet. Det er mange år siden noen betalte meg for dette arbeidet, og hvert ord, hver setning, hvert komma på denne bloggen, er ulønnet arbeid. Dette er et rent overskuddsprosjekt som jeg bruker store deler av fritiden min på. Jeg er fremdeles journalist, men skriver om alt mulig rart for å sørge for tak over hodet, mat i magen og alt annet jeg trenger penger til. Denne bloggen er min frisone.

Dette er noe jeg vil folk skal vite. Når noen eksempelvis kritiserer meg for at jeg bare skriver fem- eller seksstjerners anmeldelser er det fordi jeg ikke gidder å bruke fritiden min på å skrive om ting jeg ikke liker, attpåtil uten å få betalt for det. Når en artist eller et plateselskap synes det er dårlig gjort av meg ikke å skrive om nettopp deres plate er det neppe av uvilje, men fordi jeg – som de fleste – har begrenset med tid. Om noen synes jeg skriver for lite om den og den artisten eller den og den sjangeren, er det sannsynligvis fordi det er ting som interesserer meg mindre enn mye annet, og igjen – jeg har ikke all tid i verden til rådighet. Den tiden jeg bruker på denne bloggen – som er mye – bruker jeg på ting jeg digger.

Mitt liv som Erik er heller ingen ren musikkblogg, selv om den til tider kan se ut til å være det. Jeg setter pris på også å kunne formidle gode litteratur- eller tegneserieopplevelser, gløtt fra kinomørket eller TV-skjermen eller erfaringer og opplevelser fra mine mange reiser. Heller ikke her favner jeg bredere enn mine egne interesser. Dette er min blogg der jeg er skribent, fotograf, publisist, redigerer og alt annet.

Det er med andre ord ingen grunn til å forveksle Mitt liv som Erik med en nettavis eller et nettmagasin. Så langt har jeg heller ikke villet ha annonser på bloggen min da jeg synes det ødelegger det visuelle uttrykket, og ingen betaler meg for å skrive pent om platene deres, eller for den saks skyld reisemålene deres. Alt du leser her er basert på mine egne preferanser og mine egne vurderinger, og ingen penger skifter hender.

Jeg opplever tidvis å bli kritisert for å fokusere «for mye» på norsk musikk. Det skjer gjerne når jeg oppsummerer plateåret hver desember måned. Blant mine 50 favorittalbum i 2017 var hele 31 av dem norske. Jeg toppet laget på den tilsvarende listen over årets beste låter. Der var 32 av 50 norske. Dette betyr ikke – som enkelte ser ut til å tro – at norsk musikk er «best i verden». Det betyr derimot at den holder et høyt nivå – høyere enn noen gang gjennom de mer enn 30 årene jeg har skrevet om musikk.

Årets beste album 2017

Årets beste låter 2017

Her er vi fremme ved et annet viktig poeng. Jeg beundrer nivået på norsk musikkliv såpass mye at jeg helt bevisst har valgt å konsentrere veldig mye av tiden og ressursene mine på å skrive om det som skjer her. Jeg synes nemlig den fortjener det. I en tid da løssalgsavisene ikke lenger bruker så mye spalteplass på å skrive om musikk – to hederlige unntak er Dagsavisen og Klassekampen – er det ikke spesielt enkelt for noen artister – hverken norske eller internasjonale – å nå frem til lytterne eller leserne. Da er det opp til oss som holder til på internettet å spre det glade budskap i den grad vi synes det er viktig.

Imidlertid vil jeg ikke anmelde en plate uten å høre grundig på den og skrive deretter. Det er nettopp en av de tingene jeg synes er så OK med å skrive på nett, at jeg ikke trenger å ta hensyn til en desk som ber meg begrense meg til å skrive ti linjer om den nye platen til Torgeir Waldemar. Jeg setter heller punktum når jeg ikke har mer å si, og da trenger jeg adskillig lenger plass. For at det skal være noe vits i å bruke all den plassen, må jeg også ta meg god tid til å lytte, tenke og skrive. Jeg gjør det fordi jeg synes en artist fortjener å bli tatt på alvor når vedkommende har brukt til dels lang tid, masse penger og ressurser på å skape noe av – forhåpentligvis – varig verdi.

Hva dette betyr i praksis er at jeg som gratisarbeider ikke kan anmelde alt jeg gjerne vil. Jeg har ikke tid. Så enkelt er det. Jeg velger ut de platene jeg vil skrive om ut ifra den tro at jeg kan si noe fornuftig om dem og fordi jeg liker dem. Hadde jeg kunnet, ville antallet anmeldelser per år – ut ifra de to kriteriene – vært betydelig lenger, men det lar seg ikke gjøre så lenge jeg må søke inntekt andre steder. En annen vesentlig årsak er da altså at jeg bruker såpass lang tid per anmeldelse som jeg gjør. Det sier i grunnen seg selv at jeg derfor må si stopp et sted.

Så til alle dere håpefulle der ute som sliter med å nå gjennom; jeg skjønner dere, jeg vet dere vil så inderlig gjerne, og jeg vet dere har lagt ned utrolig mye hardt arbeid, tid og penger, og kanskje viktigst, lagt igjen mye av dere selv, i det dere gjør. Men min tid er begrenset, og nåløyet forsvinnende lite. En fattig trøst er kanskje at jeg oppsummerer hver måned som går i en spilleliste der jeg legger inn den musikken jeg har satt størst pris på de siste 30 dager eller så. Det betyr om ikke annet at jeg ser dere, hører dere og vet at dere er der. Som regel. Det hender at ting går meg hus forbi, selv om jeg har fått en epost eller en fysisk plate i postkassen. Jeg klarer simpelthen ikke fordøye og registrere absolutt alt, men gudene skal vite at jeg prøver så godt jeg kan.

Det er som den glupe leser for lengst har forstått av samme årsak at de platene jeg anmelder gjerne belønnes med fem eller seks stjerner. Jeg er blitt beskyldt for ikke å være «troverdig» fordi bare femmere og seksere ikke gir noen parametre for hvor jeg står musikalsk. Til dere har jeg dette å si: Dustemikler! Klarer du ikke lese ut ifra et knippe anmeldelser hva jeg mener om dette og hint bekymrer ikke det meg nevneverdig. Les heller hva andre bloggere eller journalister skriver enn å plage meg med sånt sludder.

Jeg skriver ikke dermed sagt bare for meg selv. Jeg skriver like mye for deg som leser disse ordene. Mitt ønske er at flest mulig – i likhet med meg – skal få glede av all den vidunderlige musikken som finnes der ute, som blir spilt inn og som blir fremført i konsertsaler, på festivalscener, i aulaer, på klubber, puber og i kirker og andre steder hver eneste dag. Som nevnt innledningsvis har jeg et formidlingsbehov. Jeg vil at de artistene jeg liker skal ha et størst mulig publikum, og jeg ønsker at de i størst mulig grad skal kunne leve av det de elsker å gjøre.

For meg glir jobb og fritid helt og holdent over i hverandre, og det er umulig å skille de to. Så lenge jeg skriver om ting som interesserer meg er blogging og journalistikk en livsstil. Det er ikke sånn at jeg på liv og død må skrive om ting jeg synes er rasende festlig, men jeg ser det som et soleklart privilegium å kunne gjøre det. Jeg er så heldig å ha forskjellige oppdragsgivere som lar meg skrive om temaer jeg synes er spennende, og det gir meg også et visst overskudd som gjør meg i stand til å bruke mye tid på Mitt liv som Erik. Etter at jeg for snart to år siden sa opp min faste jobb har begrepet «fridag» mistet all betydning. På et eller annet vis jobber jeg hver eneste dag, i helger, i høytider, på ferier. Som frilanser er jeg avhengig av gode rutiner og struktur, og jeg er alltid på plass ved kontorpulten før klokken åtte om morgenen med frokost i magen og kaffekrus til høyre for tastaturet. Kvelder? Ja da, jeg jobber ofte da også – fordi jeg liker det, og fordi jeg vil formidle noe.

Jeg håper noen setter pris på innsatsen, og synes du det er umulig å ta alvorlig en spilleliste med de beste låtene fra 70-tallet uten at Kiss eller Rainbow er med, så… tja… tough luck. Det er nok ikke deg jeg skriver for uansett.

Men nå står vi altså på terskelen til et nytt år. Hva 2018 vil by på gjenstår å se. Jeg trenger ingen krystallkule for å kunne forutsi at vi vil få mange gode musikkopplevelser, men sånn ellers? Ha’kke peiling. Vi får bare håpe det beste. Verden er gal, og alt kan skje. Jeg skal iallfall gjøre alt jeg kan for fortsatt å formidle mine tanker om den musikken jeg til en hver tid fordyper meg i, og jeg vet at alle artistene der ute gjør alt de kan for å lage den beste musikken de er i stand til.

På tampen av året – eller rettere, på tampen av desember – vil jeg også rette en stor takk til alle artistene som har deltatt i min musikalske adventskalender. For tredje år på rad har jeg fått noen av Norges fremste musikere, låtskrivere og artister til å dele sine favorittjulelåter, og de gjør det helt vederlagsfritt. Om det er Bjørn Eidsvåg eller Marianne Engebretsen som stiller – artister med klart ulikt eksponeringsbehov – gjør de det med entusiasme, overskudd og raushet. De kunne konsentrert seg om de relativt mange gjøremålene de måtte ha i førjulstiden, men de stiller også opp med listene sine for å glede leserne av denne bloggen. Det synes jeg de skal ha stor honnør for, så altså, nok en gang, tusen takk!

Og til deg, kjære leser, som har orket å lese helt ned hit, og som kanskje har hengt med gjennom 2017, takk for oppmerksomheten. Jeg lover å holde dampen oppe inn i det nye året. Vi er i gang nå!

En siste ting: Gi gjerne tilbakemeldinger og kom med synspunkter på det jeg skriver. Også jeg skal åpenbart kunne kritiseres, men det er alltid hyggeligere med konstruktiv kritikk enn sure oppgulp. Ikke at det er så mye av det siste, altså… jeg bare nevner det. Det er selvfølgelig også veldig hyggelig om du deler innlegg når du leser om eller hører noe du mener fortjener å bli oppdaget av flere.

Sjekk også: De 25 beste spisestedene i Barcelona