Thom Hell
«The Love Is Gone»
(Lost Boy Records)
[usr 6 text=»false»]

Var det ikke for at Jeff Lynne for lengst har fått fart på sitt livsprosjekt Electric Light Orchestra igjen, ville jeg her sagt noe sånt som at den tradisjonen lever i beste velgående hos vår egen Thom Hell, av familie og venner bedre kjent som Thomas Helland. Det er nå sant skal sies en tradisjon som lever godt både her og der, men Thoms ferske single «The Love Is Gone» som slippes på Record Store Day førstkommende lørdag er sannsynligvis den beste balladen Jeff Lynne ikke har skrevet på en god stund.

Her på bloggen er det nå førpremiere på denne fantastiske sangen. Med smektende strykerarrangement, melodi til å dø for og strøken produksjon, har «The Love Is Gone» mange av de tingene på plass som traff meg da jeg hørte ELO for første gang. Dette er håndverk av fineste kaliber, der ingenting er tilfeldig og hver detalj vitner om et betydelig presisjonsnivå, symfonisk popmusikk som ingen i sin tid kunne utfordre Lynne på.

Words don’t mean a thing
‘Cause nothing can describe the way I feel
Songs come and go on the radio
But I can’t listen

Everything’s a blur
I’m waiting for a tune that I can sing
But they’re all left behind
They don’t come around no more

Om fortellerpersonen ikke lenger har noen fine sanger å synge, er ikke det det samme som at Thom Hell ikke lenger kan skrive dem. «The Love Is Gone» er et oppunder fem minutter langt lærebokeksempel på hvor totalt iørefallende og overrumplende popmusikk kan være når den gjøres riktig. Det er en sang som ikke kunne blitt til om det ikke var for at Thom Hell åpenbart har finstudert komposisjoner og musikalske virkemidler benyttet av artister og låtskrivere som The Beatles, Brian Wilson, Jimmy Webb, Carole King, Burt Bacharach og ELO, og som hyller pophistorien på det aller mest respektfulle vis.

Det er forresten noe han har holdt på med i en årrekke. Uten at så mange kanskje er oppmerksomme på det er Thom Hell blant våre mest produktive og kvalitetsmessig stabile artister og har gitt ut et nytt album hvert år siden 2010 da han økte utgivelsesfrekvensen fra annethvert år. En vilkårlig vandring gjennom katalogen hans avdekker perler rundt hver sving, men det spørs likevel om så mange av dem kan måle seg med «The Love Is Gone». Den må sies å være noe helt spesielt.

Her er lekker detalj på lekker detalj i en perfekt arrangert og oppbygd låt som også kan skryte på seg kor fra popguru Frank Hammersland (Pogo Pops) og nydelig gitarspill både fra Thom selv og Jason Falkner (eks-Jellyfish og soloartist med betydelige poptilbøyeligheter). Strykerarrangementet er skrevet av Jan Martin Smørdal og fremført av Madeleine Ossum (fiolin og bratsj) og Tove Eriksen (cello). Olaf Olsen, Norges muligens stødigste trommeslager, er også på plass, mens Thom spiller litt kassegitar og bass i tillegg til den flotte slidesoloen.

I teksten – som har mer felles med for eksempel Jimmy Webb enn Jeff Lynne – benyttes låtskriving som en metafor på et forhold som går i knas:

I try to rearrange
Take a song and turn it into something new
But it’s all been done before
Just listen
Carefully

When you hear a song
Make sure to listen to it with your heart
‘Cause love that’s left behind
It don’t come around no more

Because the love is gone
The love is gone

Det er smektende og vakkert og uendelig trist, så velspilt og velskrevet at jeg får frysninger. Og samtidig som den kan minne om klassiske ELO-ballader av typen «It’s Over», «Can’t Get It Out Of My Head» og «Need Her Love», fremstår den som helt ny. På et eller annet skrudd vis er den så sjangertro at den nesten virker original. Det er den selvsagt ikke. Thom Hell fikler med krutt som ble oppfunnet for lenge siden, men som gjort riktig har sin eksplosive kraft i behold og vel så det. Hvis 70-tallet skulle ha vært savnet er det bare å høre «The Love Is Gone», så ramler det – hardt – tilbake ned i hodet på deg. Kort oppsummert er det et mesterverk av en låt!

Sjekk også: Verdens beste gitarlåter

«The Love Is Gone» slippes som maxisingle på Record Store Day nå på lørdag i et begrenset opplag på 250 eksemplarer. B-siden er en alternativ versjon produsert av Jaga Jazzist-trommis Martin Horntveth (deLillos, Kristian Torgalsen, Dumdum Boys, m.m.) som er adskillig mer eksperimentell, men også svært spennende, særlig sett som kontrast til «originalen». På lørdag slippes den også digitalt på strømmetjenestene, men du kan høre den allerede nå.

Så vær så god, her er «The Love Is Gone», med video og gode greier!