Hot Chip
«Why Make Sense?»
[usr 6 text=»false»]

Jeg har alltid syntes det britiske elektronikabandet Hot Chip har vært helt OK, men har egentlig aldri hørt på dem. Gjennom seks album har de bygd seg et solid navn innen sjangeren, der de fire siste har solgt bra både i hjemlandet og flere europeiske land. De har sågar gjort seg bemerket i Australia og USA, men har ligget på et salgsmessig forholdsvis beskjedent nivå.

Da jeg var i London for en ukes tid siden svimet jeg som alltid rundt i noen platebutikker og hørte en låt spilt over anlegget i en av dem som vekket interessen min. Jeg shazamet og fikk treff på Hot Chip. Sangen var «So Much Further To Go» fra deres plate av året, Why Make Sense?, en nedpå, litt Pet Shop Boys-aktig ballade som er veldig, veldig fin. Den var definitivt bra nok til at jeg plukket med meg CDen, og da jeg kom hjem ble jeg ganske umiddelbart frelst. Nå har jeg spilt Why Make Sense? igjen og igjen i en god uke og elsker albumet.

Les også: Destroyers siste mesterverk

«So Much Further To Go» er ikke egentlig representativ for albumet som helhet, men den har sin helt perfekte plass i en syklus på ti sanger. Åpningen er skakk og ganske rocka, en tøff låt som heter «Huarache Lights» og en strålende start på festen. Dette er nemlig en plate som flytter på seg med to små unntak, og den er kløktig bygd opp. Neste låt er den mer gyngende og ganske smoothe «Love Is The Future» som gir meg litt Daft Punk-vibber, og følges av den adskillig hardere «Cry For You» som er mer Disclosure-aktig. Versene hopper og spretter bortover dansegulvet og avløses jevnlig av et silkemykt refreng der vokalist Alexis Taylor er på sitt mest sårbare.

«Started Right» er en slags minimalistisk elektronisk funkøvelse som driver godt av sted før det er tid for albumets første ballade, «White Wine And Fried Chicken». Det er den jeg liker minst på hele albumet uten at den dermed sagt er dårlig. Det er mer en sånn låt jeg tolererer enn virkelig liker, men den er fort glemt når det påfølgende trekløveret melder seg. «Dark Night» er sukkersøt 80-talls synthpop i akkurat passelig tempo til at dansegulvet lokker igjen, og når «Easy To Get» dundrer ut av høyttalerne er det virkelig gjort for mitt vedkommende. Det er en dønn catchy discolåt som må spilles HØYT. Den har en fantastisk beat og en slick melodi til å dø for og er rett og slett idiotisk flott og virkelig vakker, et ord jeg sjelden tar i bruk for å beskrive dansemusikk. «Need You Now» er ikke mye dårligere med sin tydelige 90-talls inspirasjon (tenk Snap og Black Box). Den sampler 1983-låta «I Need You Now» av den kvinnelige amerikanske R&B-trioen Sinnamon, og mot slutten kommer et helt fantastisk fint parti som får meg til å tenke på den strålende britiske elektronikaartisten James Yuill, et navn å sjekke ut om du ikke kjenner ham.

Deretter roer det hele seg ned en smule med den innledningsvis nevnte «So Much Further To Go» før avslutningen kommer i form av det monumentale tittelkuttet «Why Make Sense?». Her handler det om et massivt trommearrangement og stor og pompøs synthbruk. Det er en låt som bygger seg opp og atter opp, og nesten får taket til å løfte seg. Dette er musikk som trenger luft, som vil ut og opp i atmosfæren, blande seg med stjernene og seile av sted. Det er ingen danselåt heller. Festen er på en måte over nå, og vi er over i en helt annen fase. Når siste tone er spilt etter drøye fem minutter er det som Hot Chip har slått hull på en gedigen ballong og kjørt sin virkelige grande finale.

Why Make Sense? er altså et album i klassisk forstand, sinnrikt konstruert og oppbygd på helt riktig måte. Det er progresjon som i en film eller en bok, musikalsk storytelling av ypperste merke. I sum er det en plate både for hode, hjerte og føtter, et moderne mesterverk og kanskje den beste elektroniske platen jeg har hørt siden Daft Punks Random Access Memories. Det sier en hel del.