Thom Hell
«Maybe I’ll See You Again»
((Lost Boy Records, single)
[usr 6 text=»false»]

Thom Hells melodiøse treffsikkerhet er udiskutabel. I snart 20 år har han vært en garantist mot at den klassiske, gitar- og pianobaserte popmusikken skulle dø ut. Forbausende jevnt og trutt har han sluppet nye plater og er blant den norske musikkbransjens evige arbeidshester som ikke viser tegn til slitasje. Hver gang Thom Hell – eller Thomas Helland som han egentlig heter – gir ut noe er det av mer eller mindre høy kvalitet, og jeg skal love at den nye singlen «Maybe I’ll See You Again» føyer seg «greit» inn i rekken av blinkskudd.

«Maybe I’ll See You Again» er skamløst fengende, et stykke velskrevet og velarrangert popmusikk som er like deler ABBA og Queen. 70-tallet banker på med en eneste gang sangen starter, Thomas synger «I had none and I set it all on fire» og et repeterende pianotema spilt av Andreas Ulvo treffer øregangene. Det er en varme i akkordene og i Thomas’ stemme som umiddelbart gir en god følelse. Det er da også en låt som i all sin enkelhet handler om å innse at et forhold kan ha sine begrensninger og at ikke alle mennesker passer sammen som hånd i hanske, og at det derfor kan være lurt å si «pokker heller, jeg har det på egen hånd».

Dette poenget understrekes i videoen med klipp fra 1951-filmen Royal Wedding der vi ser en dansende, steppende, gymnastikkutøvende Fred Astaire i full vigør. Her oser det positivitet og glede lang vei.

Om «Maybe I’ll See You Again» føres av det utsøkte og velklingende pianotemaet, får den snart ytterligere muskler. Produksjon, arrangement og mesteparten av musiseringen er utført av Thomas selv med unntak altså av keyboards og trommer som besørges av Olaf Olsen, og det låter storslagent og rikt. Samspillet mellom gitarkaskadene og det nydelige pianoet er som om Brian May og Freddie Mercury fremdeles skulle spille sammen og attpåtil ha laget den mest catchy Queen-sangen sånn cirka noen gang. OK, nesten da. Jeg ville for så vidt ikke latt meg overraske om Thomas hadde latt seg inspirere av folk som Andrew Gold, Albert Hammond eller for den saks skyld Supertramp og 10cc heller. Alt ved «Maybe I’ll See You Again» synes marinert i lyden av 70-tallet på sitt mest innsmigrende.

Maybe I’ll see you again
For a brief moment we would sing
But we would never attain your goals
But baby I’ll see you again
I know exactly where it stings
It wasn’t for me to obtain, I know

Selv teksten, her representert ved refrenget, har noe utpreget 70-tallsk ved seg. Det er lett å se for seg sangen bli spilt i en Owen Wilson/Ben Stiller-film der litt svulstige softrocklåter har en tendens til å dukke opp. Her er også nydelige la-la-la-harmonier, gitarvreng og piano helt klassiske ingredienser.

«Maybe I’ll See You Again» er simpelthen en uimotståelig poplåt som om den kom fra en annen tid, og samtidig akkurat den typen låt Thom Hell er så god på. Den er litt som en uptempo fetter av hans ti år gamle og omtrent like vanedannende «Over You». Et ørlite apropos er at Thomas også er involvert i to av de beste låtene som er utgitt så langt i 2020, Restore To Pasts geniale poplåt «Too Late» og Marte Wulffs supervakre «Alt det fine». Med «Maybe I’ll See You Again» scorer han hat-trick.

Du kan høre den og se videoen her nå, og i morgen ligger den ute på enkelte strømmetjenester.

Sjekk også: Superdeilig vårspilleliste