Når natta den e over»
(ComebackKid Music)
5 out of 6 stars

Noen ganger lar man seg overraske, for ikke å si overrumple, totalt og betingelsesløst, av et stykke musikk. For mitt vedkommende skjer det ofte, for andre kanskje en gang hvert skuddår. Men mekanismen er i stor grad den samme, uavhengig av hyppighet eller frekvens, også uavhengig av artist. Når det først skjer, gir det en helt spesiell følelse, og det jeg kan si med iallfall en viss grad av sikkerhet, er at musikk som først treffer meg resonnerer i hele kroppen, i hver minste lille nervetråd. Det ligger dessuten i bakholdsangrepets natur at det er lunefullt og uforutsigbart, at du ikke vet når eller hvor fra det dukker opp, men i sammenhenger som disse er de heldigvis kjærkomne.

Sist fredag kom en ny sang fra en mann som kaller seg John John Bruseth. Samme dag fikk jeg en venneforespørsel på Facebook etterfulgt av en vennlig Messenger-melding fra John John. Han kunne fortelle meg at han ganske riktig var ute med en single han var veldig fornøyd med og at den var produsert av Rune Berg, en hedersmann jeg er stolt over å kunne kalle min venn. Pliktskyldigst la jeg sangen som heter «Når natta den e over» inn på en spilleliste til senere avlytting, og søndag fikk jeg en lang melding fra Rune. Han ville også at jeg skulle høre på sangen, litt usikker på hva jeg ville synes, men han hadde et tydelig håp om at jeg ville like den, ledsaget av en beskjeden tro på det samme. Noen timer senere hørte jeg sangen, og med det ble livet mitt akkurat litt bedre. Sånn kan det altså gå. Sånn virker musikk.

Jeg lot meg fengsle av det Rune skrev, og jeg har fått tillatelse av ham (og John John) til å dele det her på bloggen. Det var rett og slett så fint skrevet at jeg vil at flere skal oppleve den samme gleden jeg hadde av å lese det, og jeg synes det setter sangen til John John i et spennende lys.

Før jeg lar Rune komme til orde, vil jeg også selv få si noen ord, ikke om John John, men om «Når natta den e over» som er noe av det mest hudløst vakre jeg har hørt på en stund. Riktignok hiver jeg om meg med den type adjektiver både i tide og utide, men de blir ikke mindre verdt av den grunn. Så mye musikk som tross alt gis ut, skulle det bare mangle at det ikke kommer mye fint, selv om det for mange sikkert er langt mellom drammene. Selv hører jeg heldigvis så mye ny musikk at jeg får disse ahaopplevelsene rett som det er, men det er altså noe helt spesielt med denne sangen.

Hadde «Når natta den e over» vært sunget av Jonas Fjeld, Henning Kvitnes, Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen eller Jørn Hoel er jeg sikker på at den ville blitt en ny nasjonalhymne over natta. På velklingende og litt hes ålesunddialekt fremfører John John en eksepsjonelt velskrevet ballade om kjærlighet, tilhørighet, frihet, tosomhet – og litt melankolsk ensomhet. Han bruker meteorologiske og nasjonalromantiske metaforer, og jeg kan bare forestille meg hvordan denne sangen vil virke i et konsertlokale litt utpå kvelden, hvor som helst i landet, der kanskje også en ørliten promille hos tilhørerne er med i bildet. Ikke en øyekrok vil være tørr, ikke et hjerte vil være uberørt. Tro meg.

Jeg tror dog det hjelper å ha blitt litt voksen for å like denne sangen. Dette er ikke musikk som strutter av ungdommelig overmot og testosteron, for å si det sånn. «Når natta den e over» er snarere en sang som reflekterer over det fine ved levd liv, en sang for oss med noen år på baken.

I en alder av 55 år er jeg avgjort mottakelig for fire og et halvt sentimentalt minutt i selskap med John John, med god hjelp fra Rune Berg som i tillegg til å produsere spiller alle instrumenter foruten tangentene som tas kyndig hånd om av Åge Reite. La meg også henlede oppmerksomheten mot koret som dukker opp helt mot slutten av sangen, der også Rudi Myntevik og Johnny Palmar Hide kliner til. Det låter mektig som fjellene, og løfter sangen opp og frem og inn i evigheten, som for å understreke at dette er en sang som mener alvor, som betyr noe.

Du finner en Spotify-lenke nederst på siden, men nå overlater jeg ordet til Rune Berg som forteller om sitt forhold til John John:

Da jeg vokste opp hadde vi ikke så mange lokale storheter å se opp til når det gjaldt sang og dans og sånt. På nesten ingen andre arenaer, heller. Vi hadde Anders Giske, som ikke var fra Giske i det hele tatt, men hadde det samme navnet. Han var vi stolte av. Helt uten grunn. Og så var det vikingene, naturligvis. Det krydde av mektige vikinger på Giske. Men det var omtrent tusen år siden.

På musikkfronten hadde vi Janne Løseth, gitaristen i Titanic, som visstnok var fra Ålesund, men på den tiden var det omtrent tusen år siden Titanic hadde vært aktuelle også, så de føltes i beste fall som et fortidsminne. I noe nyere tid hadde heavyfunkbandet Slyboy vunnet NM i rock, med en vokalist fra Ålesund. Og så var det et lokalt punkband som hette Rough Trade som ifølge ryktene hadde fått med en utrolig kort låt på en illegal Blitz-kassett tidlig på åttitallet eller noe sånt. Ellers var det ikke så mye å være stolt av.

Bortsett fra John John, da. Som vi strengt tatt ikke akkurat var så veldig stolte av, heller. Men han drev i alle fall med musikk og hadde oppnådd å flytte til Oslo. Han hadde gitt ut en single som kom ganske høyt opp på VG-lista en gang for skikkelig lenge siden, og hadde spilt med Dance With a Stranger, Nissa Nyberget, Nils Petter Molvær og Paolo Vinaccia og mange flere av musikerne som var i vinden på den tiden.

Uten at så mange hjemme i Ålesund forstod hvorfor. John John hadde en sangstemme som ble ledd av, eller i det minste fikk folk til å undre seg over at han valgte en karriere som sanger. Så der fikk bygdedyret TO innfallsvinkler; både å være misunnelige for at han hadde turt å stikke hodet frem og fikk spille sammen med anerkjente musikere, og å le av ham for å være skikkelig dårlig.

Jeg husker at jeg intervjuet ham for lokalavisa tidlig i tenårene, og da møtte han opp med halve ansiktet malt som en klovn (og den andre halvdelen naturell, som John John). Han hadde gitt ut en CD, og det var i seg selv stort, men jeg kan aldri huske at jeg noensinne hørte på musikken hans. Det falt meg liksom ikke inn. Og intervjuet ble helt merkelig, for det var tidvis umulig å skjønne hva han pratet om. Bildet jeg tok, av John John som stod inne i en busk, ble også det første (og siste) jeg noensinne fikk refusert i lokalavisa. En mer erfaren fotograf måtte rykke ut for å redde artikkelen ved å ta et bilde av John John som pekte på en stor haug med CD-er i stedet.

Og så gikk tiden, jeg tenkte sjelden på ham, men han dukket opp på et eller annet arrangement hist og her, hvis The Margarets skulle spille på noe Sunnmøre-relatert, med den gamle kassegitaren og hatten sin, men jeg hørte aldri på ham, for han spilte gjerne tidligere på kvelden og vi følte vel ikke at vi hadde så god tid til å sitte og høre på folk spille på den tiden.

Senere har jeg lært at han har regissert dokumentarfilmer, har vært kunstmaler, gitt ut flere bøker, han har vært på fylkestinget for MDG (men ble ekskludert da han gikk inn for en massiv veiutbygging i et område der han syntes så synd i lokalbefolkningen som virkelig trengte fastlandsforbindelse), han leder et prosjekt på Madagaskar for å stoppe skamleggingen av voldtatte kvinner, han var på åttitallet i England for å få engelskmennene til å begynne å bruke en spesiell type miljøvennlig plastpose på butikken … listen over eventyrligheter er nesten endeløs.

Det han bruker mye av tiden sin på nå om dagen er å få hønene på Zanzibar til å verpe egg med gul plomme, i stedet for hvit. Han fikk nyss i at turistene syntes det var så uappetittlig med den hvite plommen at han bestemte seg for å gjøre noe med det. Så i samarbeid med NTNU fikk han utviklet et spesielt fôr, som skal gi plommen den rette fargen. Og så reiser han dit for å bygge opp kyllingfarmer sammen med fattige der nede, basert på donasjoner fra lokalt næringsliv i Norge, og når ting er oppe og står, gir han farmene fra seg til de fattige som var med å bygge dem opp. Slike finnes det flere av nå, og det jobbes videre med saken.

Samtidig med dette har han skrevet låter og spilt live og gitt ut en mengde plater. Alle sammen har gått meg fullstendig hus forbi. Det gjelder de fleste andre òg, vil jeg tro.

Økonomisk får han nok heller lite ut av disse prosjektene sine, og har vel som de fleste kulturarbeidere levd like mye under fattigdomsgrensen som over, men han har en ubrytelig optimisme, og jeg har aldri hørt ham klage over noe som helst.

Ja, det får være nok bakgrunnshistorie. Kanskje litt i overkant. Men nå kommer jeg til poenget:

For et par-tre år siden ble han innlagt på sykehus, og det var uklart om han kom til å overleve. Naturligvis var det en meget spektakulær tilstand han hadde pådratt seg. Det var snakk om en bitteliten (mikroskopisk?) snegle av et eller annet slag som hadde krøpet inn i det ene øret hans, og drev og laget kvalm inne i hjernen eller noe sånt. I alle fall holdt han på å dø.

Mens han lå der så han både Gud (en fin gammel dame, visstnok) og det som verre var, og han bestemte seg for at nå var det på tide å spille inn PLATEN. Låtene skrev seg selv mer eller mindre på sykesengen, og så ringte han meg. Jeg hadde egentlig ikke tid til å produsere, for jeg måtte skrive ferdig romanen som jeg driver og jobber med, men jeg klarte ikke si nei. Det var for … interessant.

Vi er fremdeles i studio for å gjøre ferdig de siste låtene, men han har allerede begynt å gi dem ut fortløpende. Og på fredag kom «Når natta den e over».