Benedicte Brænden
«Blood On Your Hands»
(Hocus Pocus Records)
[usr 6 text=»false»]

Et sted midt oppi lyden fra kontrabassen til Stian Nybru, de elleville gitarløpene til Stian Jørgen Sveen og Ian F. Johannessen, og trommevirvlene til Svein Åge Lade Lillehamre slår det meg at disse musikerne er Benedicte Brændens hemmelige våpen som løfter sangene hennes det lille hakket bort fra det forventede og over i det sublime. Skjønt stemmen hennes er heller ikke snau – sensuell, sval, for ikke å si sexy – det perfekte verktøy som tilkjennegir en svært dyktig sanger og tilfører ekstra innhold og glød. Blood On Your Hands fremstår som en, unnskyld ordspillet, fullblods countryplate.

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt om Benedicte Brænden før det dukket opp et par digitale singler tidligere i år, «Losing Card» og «You Are Dangerous». Hadde jeg sett mer på TV hadde kanskje saken vært en annen. Hun var med i NRKs talentkonkurranse Lyden av lørdag (der har du også et programnavn) i 2007 der Ida Jenshus stakk av med seieren, og i 2012 ga hun ut albumet Doghouse Rose. Hun har dessuten vært med i garasjerock/boogiebandet Bazooka Boppers. Blood On Your Hands er hennes andre plate, og selv om den bare inneholder ni sanger og tikker inn på 32 minutter har hun brukt tiden siden forrige gang godt. Samtlige av sangene er å betrakte som finslepne juveler, perfekt og kyndig arrangert, og i tillegg svært velskrevne.

De første gangene jeg hørte gjennom platen var jeg mindre imponert over enkelte av tekstene. En sang som «Snake Eyes» gjør vel mye ut av spillmetaforer, og jeg synes teksten på tittelkuttet tar i bruk litt i overkant velbrukte rock’n’roll-klisjeer av typen «I lied like the devil to save my soul, your circus came to town you said it’s only rock’n’roll», men så har det slått meg etter hvert at sangene utrolig nok kler disse formuleringene. Veldig godt også, faktisk. Tekstene fremheves av de mange utsøkte detaljene i produksjonen og de sinnrike, gjennomtenkte arrangementene, og er som de skal være. La ikke meg påstå noe annet.

Til countryplate å være er Blood On Your Hands muligens det nærmeste vi er kommet musikalsk spagettiwestern i Norge. Her er lumre gitarer og galopperende trommer, og trekkspill og mariachitrompeter er vellydende krydder, mens mollakkordene styrer hele platen. Tematisk er det dramatiske saker med vold, drekking og gambling verdig en Sergio Leone-film, og en stemning der støvet fra nyss passerte hestehover over et karrig ørkenlandskap med dertil hørende skorpioner, kaktus og hetedis blir levende. Det er litt som om Benedicte Brænden skulle skrevet soundtracket til en Morgan Kane-bok eller en Blueberry-tegneserie, og brikkene faller på plass når vi lærer at hun har turnert med Tito & Tarantula, bandet som spilte i Robert Rodriguez’ film From Dusk Till Dawn.

Det er i samspillet med denne stemningen at tekstene fungerer som best, om det er i den dystre, spøkelsesaktige balladen «Black Widow Spider» eller den mer uptempo «Panthera» med sin illevarslende trompet og boom-chicka-boom-rytme à la Luther Perkins, gitaristen fra Johnny Cash’ backingband The Tennessee Three. Tekstene er dels skrevet av Benedicte selv, dels sammen med Martin Hagfors (kjent fra HGH, Homegroan og mye mer) og ektemannen Christopher Bricknell Lindahl. Hun har også produsert selv, i kompaniskap med Christian Engfelt fra Cato Salsa Experience. Når vi er i gang kan vi saktens også nevne at andre gode krefter har vært i sving på platen. Malin Pettersen fra Lucky Lips og Signe Marie Rustad bidrar med kor, og David Wallumrød låner bort tangentferdighetene sine, for å ha nevnt noen.

Sjekk også: Jævla bra countrymusikk 2.0 – tidenes spilleliste

Men sangene, Gud bedre, de sangene! Åpningslåta «Prairie Storm» er nesten alene verdt prisen på platen. Her er metaforene strålende – «You rolled on in like a prairie storm, like thunder to my chest», «My heart beats like an old steam train, hammering down the track» og «Hear the sound of thundering hooves, kicking up the dirt» – og matches perfekt av musikken og arrangementene. Ikke bare har du den stødige rytmen fra trommer, bass og baritongitar, men også den ensomme lyden av en lap steel som gjør ytterligere vei i vellinga. «Blood On Your Hands» er en dyster historie som altfor mange kvinner vil kjenne seg igjen, om en mann som terroriserer gjennom vold og trusler, og konklusjonen er klar: «You can’t hide crazy with blood on your hands.»

«You Are Dangerous» er en ballade om kjærlighet av det destruktive slaget og kan tolkes som et slags supplement til «Blood On Your Hands» der tiltrekningskraften virker sterkere enn fornuften. Her møter vi David Wallumrøds piano som tilfører et slags vaudeville-element til den dystre grunntonen. En fin kontrast. «Panthera» har vi så vidt vært innom, men det kan legges til at tittelens panter godt kan fungere som metafor på en kontrollerende kvinne: «She will stalk her prey, cut like a knife, steal all your thunder and lead you astray, make you sway her way.» Det er en av albumets aller beste låter.

«Black Widow Spider» kunne vært skrevet for Nick Caves Murder Ballads-album, en fantastisk sang der fortellerpersonen er den sorte enke, en skapning som, om ikke den er direkte livsfarlig for mennesker, iallfall er skadelig nok. «I’ll wrap my silk threads around you, keep you trapped so no one can find you», synger Brænden og følger opp med noen innbydende «lalala’er», som en sirene fra den greske mytologi. «Snake Eyes» er neste nummer ut, og der jeg synes det ble litt mange snedige ordspill her innledningsvis, ser jeg altså i ettertid at det fungerer. Det er også en utsøkt fengende låt, og det har aldri noen låt tatt skade av. «No Surrender, No Retreat» er også fengende, men er den sangen som passer dårligst inn i helheten. Den virker rett og slett litt lettbent i forhold til resten, for øvrig albumets korteste låt på to og et halvt minutt.

Les også: Strålende debutalbum fra Unnveig Aas

Da er det mer schwung over de to siste sangene på Blood On Your Hands. «Losing Card» er platens reneste countrylåt, en nydelig ballade om å forsone seg med at kjærligheten er noe av det skjøreste og mest krevende som finnes, og ta sjansen likevel, i visshet om at det godt kan hende at du sitter på taperkortet. Og er det én låt på Blood On The Hands som virkelig flytter på seg er det «Whiskey Plates». Her spiller bandet som om livet står på spill, og at rytmeseksjonen Lillehamre/Nybru spiller i rockabillybandet The Lucky Bullets gir fullkommen mening. Men også gitarene er fantastiske. Instrumentalpartiet på slutten av sangen får meg til å gape og ønske meg mye mer, og det slår meg at dette vil fungere helt vilt bra i livesammenheng. Benedicte har en akustisk releasekonsert på Rockefeller på fredag som jeg dessverre ikke får med meg, men det er likevel i elektrisk sammenheng jeg helst vil se henne, og det med dette bandet. Steike, det må være moro!

Dette er altså nok et eksempel på hvor bra det står til med countrymusikken i dette landet for tiden. Lucky Lips, The Northern Belle, Roger Græsvig & Foreningen og mange flere gjør vei i vellinga, og det er bare å føye Benedicte Brænden til den stadig lengre listen. Bravo!