Sensasjonell hyllest til Anne Grete Preus

Diverse artister
Møtested – En hyllest til

Anne Grete Preus

(Drabant Music)

Jeg klarer faktisk ikke huske sist det ble utgitt en hyllestplate til en norsk artist eller et band, død eller levende. Nå var riktignok Trond Granlunds fantastiske Sanger jeg lærte av Jokke fra i fjor en hyllest, men hvor vellykket den enn var faller den ikke inn under kategorien jeg har i tankene, der flere artister feirer en av sine (ofte avdøde) kolleger, på en og samme plate. Her snakker jeg om prosjekter som Med blanke ark (Alf Prøysen, 1994), Det beste til meg og mine venner (Joachim «Jokke» Nielsen, 2005) og Manda’ morra (Stein Ove Berg, 2005), fine alle sammen og norske klassikere som tar sine subjekter på dypeste alvor.

Så dør atter en gigant, en bauta, et ikon, en Anne Grete Preus som det bare finnes én av, og månen stanser sin ferd rundt jorden en kort stund samtidig som musikken stilner. Det er en sånn hendelse som ikke skal inntreffe – enkelte mennesker er jo udødelige – men så blir de likevel borte, og det gir INGEN mening! I hvert fall er det noen som opplever det slik, mens vi andre karrer oss videre så godt vi kan, litt skadet og litt fattigere. Likevel henger vi ennå sammen, og under månens fornyede påsyn kravler vi videre gjennom denne underlige tilværelsen, evig uforutsigbar som den er.

For Fay Wildhagen må det derimot være som alt blir svart. Hun og Anne Grete var blitt gode venner, og så er det altså bare… slutt? Over? Siste bokstav i et livsløp er skrevet, siste punktum er satt. Fay visste at kreftsykdommen tæret på Anne Grete, men da hun fikk beskjed om at hennes helt, venninne og mentor var død, 25. august 2019, satte det henne ut av spill i en lengre periode. Døden kan gjøre sånt med oss, den setter livene våre på vent, og så reiser vi oss, av og til ganske umiddelbart, andre ganger adskillig langsommere.

Jeg skrev dette minneordet til Anne Grete Preus da dødsbudskapet kom.

Fay er nå tilbake i manesjen, slik en sirkushest plikter, uavhengig av dens alder. Det siste halvåret har hun utgitt et knippe nye låter, og 16. februar kommer omsider hennes tredje album, Let’s Keep It In The Family, hele seks år etter det forrige. Men kanskje like viktig er at hun et sted på veien dit også har påtatt seg oppgaven som produsent for nettopp en hyllestplate, til ingen ringere enn Anne Grete Preus. Det er på absolutt ingen måte mulig å forveksle denne anmelderen med en psykoterapeut, og normalt vokter jeg meg vel for å uttale meg offentlig om andres mentale helse, men i dette tilfellet gjør jeg et unntak: Jeg tror dette prosjektet er nøyaktig hva som skulle til for at Fay Wildhagen kunne komme videre, for at hun kunne bli hel igjen. Den ferdige platen som nå foreligger og har fått tittelen Møtested, tyder på at jeg kan være inne på noe. At den er laget med en enorm og bunnløs kjærlighet til Anne Grete Preus er det ingen som helst tvil om, og da blir resultatet deretter. La det dessuten være sagt først som sist at hele platen er en triumf, en feiring av en stor artist og komponist som vanskelig kunne vært gjort bedre.

En god produsent er helt avgjørende for at en hyllestplate skal henge sammen, og en virkelig god produsent forstår betydningen av å benytte de samme musikerne hele veien. Fay Wildhagen har derfor sysselsatt Darling West, for anledningen utvidet med henne selv og Håkon Brunborg. Dermed er Møtested, ti forskjellige vokalister til tross, en plate med en tydelig helhet, med sangene sortert på et vis som gir gode kontraster og virker svært gjennomtenkt. Til sammenligning er et monsterprosjekt som Christer Falcks gedigne Raga Rockers-hyllest Sannhet på boks (2015) morsomt fordi forskjellige artister gjenskapte alle Raga-platene låt for låt. Det er så mange som 137 av dem, men det er likevel «bare» en samling coverlåter, og jeg har aldri – og kommer heller aldri til å gjøre det – spilt hele sulamitten. Møtested transcenderer derimot coverlåttanken og fungerer på helt egne premisser, slik også det ovenfor nevnte Stein Ove Berg-prosjektet gjorde det og de vellykkede norske hyllestplatene til Leonard Cohen, Hank Williams og Kris Kristofferson på 90-tallet gjorde det. Lærdommen er enkel: Bruk samme band på hele platen.

Det må være mulig å argumentere for at Anne Grete Preus’ livsgjerning på mange måter var et forfatterskap eller en diktergjerning som bør vurderes på lik linje med musikken hun skjenket oss. Hun delte raust av sine kloke og utadvendte tanker, og det skal vi ikke ta lett på. Det handlet om frihet for individet; friheten til å leve, tro, elske og gråte helt som man vil, stille spørsmål og vise nysgjerrighet, akseptere og tilgi, vise storsinn og godhet, overfor andre, men også seg selv. Sangene hennes er samlet sett en gedigen feiring av livet, av mangfoldet og de uendelige mulighetene det kan by på, og i dette perspektivet kan de betraktes som både personlige, åndelige og universelle. De er også udiskutabelt poetiske, kjennetegnet av en imponerende formuleringsevne.

En av hennes mest kjente sanger er «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» der hun satt musikk til Jens Bjørneboes satiriske dikt, og det er lett å se tematikken herfra (og andre sanger fra solodebuten Fullmåne fra 1988 som utelukkende besto av Bjørneboe-tekster) som en inspirasjon for mye av det hun selv skrev. Hun og Bjørneboe var på et vis tvillingsjeler, på tvers av generasjoner, akkurat som Anne Grete Preus og Fay Wildhagen var det. For bare noen dager siden røpet Fay at det siste Anne Grete sa til henne var dette: «Du er en forlengelse av meg.» Det er noe til kompliment, og den rommer stor innsikt og sannhet.

Jeg skulle til å si at det nesten er som Anne Grete Preus vekkes til live gjennom de ti tolkningene av sangene hennes vi står overfor på Møtested, men på sin versjon av nettopp «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» er det som Ole Paus snarere maner frem Fanden selv. Gjennom mer enn seks elektriske og angstbiterske minutter vekselvis snakkesynger og snerrer denne norsk musikklivs grand old man frem det ironiske budskapet, og det faktum at han er den eneste av bidragsyterne på platen som er eldre enn Preus gir tolkningen forsterket kraft. Han kunne skrevet denne teksten selv.

Forut for utgivelsen av Møtested har plateselskapet Drabant – drevet av Terje Pedersen som jobbet i 16 år med Preus på Warner Music og er initiativtaker til hele prosjektet – sluppet fire av de ti sangene som digitale singler. Den første av disse, Emilie Christensens (No. 4) nydelige tolkning av «Ro meg over», kom før sommeren og er den ene sangen på platen som var innspilt før prosjektet ble unnfanget, i 2017. Den er derfor heller ikke produsert av Fay Wildhagen, men er kreditert Emilie selv sammen med musikerne hun har med seg, som tilfeldigvis inkluderer Tor Egil Kreken, Darling Wests musikalske nav. Anne Grete Preus fikk høre denne inderlige og lavmælte versjonen, og hun bifalt angivelig kraftig. Det skulle også bare mangle, så fint som Emilie gjør den. Den er plassert som siste sang på side 1 på Møtested, altså midtveis, og Fay har lykkes i å bygge de øvrige sangene rundt «Ro meg over» slik at den glir sømløst inn i helheten.

Også «Fryd», «Månens elev» og «Når himmelen faller ned» er forhåndssluppet digitalt, fremført av henholdsvis Tuva Syvertsen (Valkyrien Allstars), Ane Brun og Fay selv sammen med SKAAR. Den i utgangspunktet nokså slentrende «Fryd» er forvandlet til en jublende glad popfest i et langt høyere tempo enn originalen. Hadde den vært sunget av andre er jeg ikke sikker på hvordan det hadde gått, men Tuvas unike stemme og fantastiske diksjon gjør at hvert ord kommer tydelig frem og at sangens fromme budskap ikke er til å ta feil av: Du må kan hende gjennom vonde ting i livet før du oppnår tilstrekkelig innsikt, men fryd ligger takk og pris og venter på deg, og den er helt ren, dømmer ingen og gjør deg «gal og ør». Det siste der, om noen skulle være i tvil, er en god ting.

Apropos unike stemmer; Ane Brun gjør «Månens elev» i en nedstrippet versjon slik vi er vant til fra det holdet. Skal hun først gjøre coverlåter – og det gjør hun jo gjerne – vil hun sette sitt bumerke på dem og gjøre dem til sine. «Månens elev» er intet unntak, en inntagende og svært vakker tolkning. Anes stemme er per definisjon skjellsettende, og når hun med sin bevrende, klokkeklare diksjon synger om den lysende satellitten som kaster glans over jorden og er der oppe som vår fordomsfrie vokter og mentor, kan intet menneske forbli uberørt, med mindre de har et hjerte av is.

«Når himmelen faller ned» er med årene blitt Anne Gretes mest elskede sang, og en gjenganger i de tusen hjem når julefreden senker seg, i ydmykt håp om at himmelen skal bre et teppe av hvit snø over marken. Det virker som Fay har tatt sangens julekonnotasjoner til følge, og hun og duettpartner SKAAR har skrevet vokalharmonier av det virkelig sakrale slaget, mens arrangementet er dempet, drevet av taktfaste pianotoner spilt av Askjell Solstrand. Her har bandet fått fri, og det er en naken, stille versjon som likevel passer inn i det store bildet. I broen mot slutten er det som vi hører det som er en av de flotteste tekstlinjene Anne Grete Preus noen gang skrev for første gang: «Takk for den unyttige snø, til bry og til besvær/Nå inntas jorden av en himmelsk hær, og uten våpen tvinges hele byen i kne.» Jeg skal være litt varsom med å plukke favoritter fra en så plettfri plate som Møtested, men denne er en klar kandidat.

Fay bidrar også med en versjon av «Fylt av min kjærlighet», som er Anne Gretes gjendiktning av Bob Dylans «To Make You Feel My Love». I likhet med «Når himmelen faller ned» kjennetegnes den av sin dempede tone, denne gangen helt i tråd med Anne Gretes egen fremføring der hun i hovedsak kun var akkompagnert av en kassegitar. Likevel er Fays versjon noe annet, med sin egen stemning og fasong.

Ingen av sangerne vi hører på Møtested kan sies å savne karakter eller egenart, ei heller de siste fire, og det de gjør her er ikke småtterier. Frida Ånnevik, Marit Larsen og Odd Nordstoga får stå som representanter for de godt etablerte, mens hypertalentet Daniela Reyes er et slags ungdomsalibi som gledelig nok har fått lov til å avslutte platen. Det kommer vi tilbake til.

Frida Ånnevik har fått æren av å åpne dansen med en fantastisk versjon av «Vrimmel», nok en av Anne Gretes mange kloke, utsøkt poetiske sanger. Også denne har fått et rikt og stemningsfullt arrangement, og er en av sangene der Darling West virkelig får briljere. Christer Slaaen, Håkon Brunborg og Fay selv spiller gitarer, mens Tor Egil Kreken bidrar med både banjo og bassgitar. Du kan derfor trygt si det er kontroll på strengeinstrumentene, og Thomas Gallatins oppfinnsomme og stødige trommespill er på sitt beste, mens Mari Sandvær Kreken og Fays vokalharmonier er et kor verdig englene i Himmelen, ikke minst i samspill med Fays luftige synthklanger. Likevel er dette Fridas triumf. Med sin helt spesielle sangteknikk får hun denne salmen «for dem som ikke har noen Gud og ikke venter seg en hinsidig himmel, men som tar dagen i egne hender og kaster seg ut i tilværelsens store vrimmel» til å fremstå som nesten overjordisk empatisk i sitt vesen. Det er en versjon av den typen som får grunnen til å vibrere under bena våre, så sterk er den.

Det er heller ikke lett å finne noe å utsette på Odd Nordstogas tolkning av «Jeg er en by». Som albumets tredje sang er det første gang vi hører en mannlig stemme (Paus’ «Ti bud…» åpner side 2), og det får meg til å tenke over hvor lite kjønnsbestemte tekstene til Anne Grete var. «Jeg er en by» kan tolkes som en undring over alt vi ikke vet, men som vi bør oppsøke og finne ut av simpelthen fordi vi kan. I Anne Gretes original er det en spretten, livsbejaende sang drevet av Knut Reiersruds mandolin, i Odds tolkning er den nærmest en dvelende meditasjon med et arrangement som kan oppfattes som like undrende som teksten er det. Telemarkdialekten er karakteristisk, og måten Odd stemmer konsonantene på gir ordene sin egen melodi. Når vi snakker om ham som vokalist, kommer vi ikke utenom den enorme innlevelsen, og han legger alt han besitter av musikalitet inn i «Jeg er en by». Ordet «triumferende» renner meg i hu når sangen når sitt klimaks og Fay og Maris vokalharmonier løfter sangen til de store himmelrommene, langt ut i galaksen. La oss for moro skyld si at Anne Grete faktisk sitter der oppe et sted og skuer ned på jorden hun har forlatt, og at det kanskje ikke er mulig for henne å høre alt som sies eller synges, men akkurat dette partiet tror jeg trenger gjennom skylaget.

Noe som kjennetegnet Anne Grete som vokalist var en type ivrig desperasjon. Hun kunne synge innstendig dempet, til dels nesten hviskende, men når hun dro på og lot seg rive med av musikken, kom det frem et slags primalt behov for å bli hørt, og hun var til stede med hele seg. Det var nok mest tydelig tidlig i karrieren da hun sang i band, og norsk rock befant seg i sin spede barndom. I både Veslefrikk (1978-1982) og Can Can (1983-1986) skrev og sang hun låter som var mer teatralske, insisterende og hektiske, mer uptempo og rocka enn hun gjorde som soloartist, men hun vendte iblant tilbake til disse tendensene på senere plater.

De siste to sangene på Møtested er representanter for to forskjellige perioder. «Amatør» er hentet fra albumet Alfabet (2001), litt over midtveis i Anne Gretes platekarriere, mens «Kameleon II» er avslutningssangen på det siste Veslefrikk-albumet Kameleon utgitt 20 år tidligere. I sine originalversjoner kommer denne desperasjonen, dette antatt forsterkede uttrykksbehovet, et stykke ut i «Amatør», mens den beveger seg gjennom hele den sjukt fine «Kameleon II». Når så disse to får avslutte Møtested, fremført i innstendige tolkninger av henholdsvis Marit Larsen og Daniela Reyes, blir jeg slått av hvor godt platen er sammensatt og hvor gjennomtenkt rekkefølgen på sangene er.

Den klokkeklare stemmen til Marit Larsen er nok rent teknisk mer kapabel enn hva Anne Gretes var, og nyansene som kommer til syne i teksten på den nye versjonen bidrar faktisk til å gjøre den bedre enn originalen. Jeg skal være forsiktig med å gi disse forskjellige tolkningene en slik status, men akkurat i dette tilfellet er jeg sikker i min sak selv om Anne Gretes egen versjon er kruttsterk. Det har mye å si at arrangementet også er så latterlig fint, med – igjen – himmelske harmonier og en helt usedvanlig dynamikk. Nok en gang har vi også å gjøre med den ubegripelig fine poesien til Anne Grete Preus. Med linjer som disse er «Amatør» blant hennes beste:

Jeg var så redd for å mislykkes før
Nå vil jeg bare prøve
Å være en fin amatør
En som prøver, vil og lærer
Som håper drømmen bærer
Som aldri sier jeg kan og vet
En ekte proff i kjærlighet
En som dyrker og inderliggjør
En som elsker
Det er en amatør

Når sangen toner ut, har Marit beredt grunnen for Danielas tolkning av «Kameleon II». Som originalen er den nye versjonen kledd i et forsøksvis teatralsk arrangement, men de to skiller seg tydelig fra hverandre. Der Veslefrikks «Kameleon II» kun ledsages av strykere som gir sangen en voldsom dramatikk, er det litt mer som skjer og et rikere, mer nyansert uttrykk som presenteres denne gang. I tillegg til å synge så taket løfter seg spiller Daniela trekkspill, harmonium og piano, og sangen krydres med bratsj, kassegitar, bass og cymbaler. Det er en oppvisning i dynamikk, og Danielas usedvanlige stemme gir Møtested en fantastisk koda:

Men dine øyne skinte like sterkt som før
En glans du tar med deg i alt du gjør
En glans du la igjen som tårer på mitt kinn
For du kom til meg med våren og forsvant med høstens vind

Du minner meg visst om det mektige hav
Som kan virke stort og kaldt
Men på bunnen gjemmer perler på rad

For en avslutning! Anne Grete Preus forsto sannsynligvis dette instinktivt i 1981, 24 år gammel, da hun plasserte den helt sist på Kameleon og var på vei videre, bort fra Veslefrikk, og det blir ikke mindre riktig når Daniela Reyes synger de samme avslutningslinjene i dag, nøyaktig like gammel som Anne Grete var den gang. Det må da ligge en slags symbolikk i dette?

Møtested er blitt en himmelstormende god plate. Jeg har ikke ett kritisk ord å komme med, ikke en eneste innsigelse. Kunne jeg ønsket meg andre sanger sunget av andre artister? Selvfølgelig, men trekløveret i kulissene (som i tillegg til Fay Wildhagen og Terje Pedersen inkluderer Anne Gretes manager Rune Lem) og de forskjellige artistene har valgt som de har gjort, og det er hele veien strøkent, ikke en tone spilt eller sunget er overflødig. OK, da, det er én liten ting: Det er dårlig gjort å kalle platen Møtested uten å ha med akkurat den sangen, og hadde det ikke vært fint om Kine Nesheim eller Trygve Skaug fremførte den, kanskje? Men altså: Hyllestplaten Møtested er musikalsk gull i sin edleste form, en plate laget av kjærlighet og med kjærlighet.

I albumets liner notes forfattet av Terje Pedersen, deler han noe Fay sa til ham underveis i arbeidet: – Min visjon med dette prosjektet har vært å sette sammen og lage et album jeg ville gitt Anne Grete i gave. Dette har gjennom hvert minutt av arbeidet vært min ledestjerne – noe hun fortsetter å være for meg i evig tid. Jeg er hundre prosent sikker på at Anne Grete ville blitt glad for gaven, og at hun hadde vært fryktelig stolt av sin protesjé. Møtested er en sensasjonelt god hyllest til Anne Grete Preus.

Her er musikken, og for enkelhets skyld har jeg laget en spilleliste der jeg har lagt inn Anne Gretes originalinnspillinger etter hyllestplaten: