Minneord til Anne Grete Preus

MG 6315 BW Veberg NRK - Minneord til Anne Grete Preus
Anne Grete Preus var den kuleste rockedama i landet. Hvil i fred! Foto: Jørn Veberg/NRK

«Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.»

Natt til i går, 25. august 2019, døde Anne Grete Preus, og alt gikk litt langsommere her på jorden. Det var virkelig som om vi fikk himmelen i hodet, ikke foldet inn av et hvitt teppe nysnø, men av det sørgelige dødsbudskapet. Når et menneske dør er det som om tiden stopper opp. Lyset slipper ikke lenger helt til, stjernene falmer i noen sekunder, åndedrettet vårt går litt langsommere, stemmene våre svikter, og musikken stilner. Englene blir tause. Vi som er tilbake blir aldri helt de samme.

Jeg kjente ikke Anne Grete Preus. Jeg snakket vel heller aldri med henne, men kunne slumpe til å hilse pent de gangene jeg traff henne i nærbutikken. Hun visste nok ikke hvem jeg var, men var alltid vennligheten selv. Hun hadde et smil til alle og var helt åpenbart likt og elsket av dem som kom i kontakt med henne. Alle minneordene jeg har lest på Facebook de siste timene vitner om en person uten fiender og med veldig gode venner.

Spørsmål: – Hvis jenter skal kunne være med på rock, må de tilegne seg en del av den mannlige stilen, rockestilen liksom?

Svar: – Nei, det tror jeg ikke. Tvert imot så tror jeg det er en sånn kamp du må gjennom sjøl for å tørre kanskje, på en eller annen måte, på grunn av de oppfatningene som fins eller fantes i folk. Nei, det tror jeg ikke. Tvert imot så ligger det litt i tida at folk, heldigvis da, vil at artistene skal være seg sjøl og sånt, ikke sant, på scenen og ha en individuell måte å være på.

NRK sendte i 1982 et program med tittelen Jenter og rock i programserien Tritonus der Karin Westrheim blant annet intervjuet Anne Grete Preus, frontfigur i bandet Veslefrikk som på den tiden sang på siste verset. At Westrheim benyttet formuleringen «være med på rock» sier i grunnen alt om hvor lite norsk rock var å skryte av så tidlig på 80-tallet, og jentenes inntog i musikken befant seg på et veldig tidlig stadium. Men en av dem som brøt ny mark, og det skal vi aldri glemme, var Anne Grete Preus som hadde stått i front av Veslefrikk siden 1977. Selv var jeg ingen stor fan, men jeg husker at bandet var noe deilig annerledes. Med spesielt tre karismatiske bandmedlemmer, Anne Grete på sang og gitar, Per Vestaby på bass og Hege Rimestad på fele, minnet ikke Veslefrikk om noen andre. Bandet snakket også «direkte til ungdommen», med sanger som «Vi mener i dag», «Gi meg en sjanse til» og «Du kan ikke eie meg».

Anne Grete Preus fremsto som så langt unna det inntil da klassiske bildet av en syngedame som rådet. Veslefrikk var et band med gutter og jenter, for gutter og jenter, på alle måter forut for sin tid. Verden er en ganske annen i dag, og at jenter nå er likestilt med gutter på norske scener, skal Anne Grete ha sin del av æren for. Hvilket forbilde hun må ha vært og hvilke drømmer hun må ha satt i gang hos unge jenter! Den betydningen hun har hatt for kvinnelige norske musikere kan garantert ikke overvurderes.

Anne Grete tok med seg grunnholdningen fra Veslefrikk videre inn i bandet Can Can (også dette med Per Vestaby på bass) og sin adskillig mer varige solokarriere. Hennes livsgjerning var på en måte å belyse hva det vil si å være menneske. Med fire plater (inkludert en konsertplate) med Veslefrikk (utgitt 1978-1982) og to med Can Can (1984-1986), samt ti imponerende soloalbum henvendte hun seg direkte til hver og en av oss og ga trøst, glede, noe å tenke på, noe å reflektere over. I 1988 solodebuterte hun med albumet Fullmåne der hun hadde tonesatt tekster skrevet av forfatteren Jens Bjørneboe, som var noe av en tvillingsjel. Det lærte henne åpenbart mye om tekst. Hører du sangene fra Fullmåne side om side med Anne Gretes egne tekster vil du sannsynligvis oppleve at de glir sømløst sammen, fylt av vakre bilder og metaforer om det å være menneske og de mange små og store utfordringer tilværelsen byr på.

Månen svever taus og trygg
Mellom stjerners glans
Menneskene på sin jord er i livets dans
Leter svar i egne liv
Dansen går i ring
Månen svever rund og klok
Sier ingenting

Anne Grete sang i 1994 om hvordan hun var «Månens elev» (fra albumet Millimeter), fordi «hun vet allting om vår jord, ser det onde, ser det gode, ser det store og det lille, trekkes aldri ned i spillet». Der har vi noe å strekke oss etter, en søken om innsikt og kunnskap der så mange av oss har lett for å dømme. Eller som hun sier det i «Der veien slutter (begynner horisonten)»:

Det ligger en dose ondskap i all skråsikkerhet
Så la møteplassen for oss to bli alt vi ikke vet

Katalogen hennes er proppfull av slike sanger, fylt av visdom og empati, til støtte, til trøst og til glede. Hør bare hva hun synger i «Fryd» (Lav sol! Høy himmel, 1989):

Fryd ligger og venter på deg
Rundt neste sving
Om svart lengsel vet Fryd ingenting
Fryd ligger og venter på deg
Bak neste dør
Fryd er varm og vill
Fryd gjør deg gal og ør

Vi har veldig mye å takke Anne Grete Preus for. Hun berørte så mange med sangene sine, og vi skylder henne å høre på dem og på hva hun prøvde å fortelle oss. Hun ble bare 62 år, og det bør få de fleste av oss til å kjenne på vår egen dødelighet. Men det bør også minne oss på at livet foregår her og nå, at det bør feires og at vi må ta vare på hverandre og være gode med hverandre den korte tiden vi er her. Hvil i fred, Anne Grete. Du var den kuleste rockedama i landet og et forbilde av de sjeldne.

Her finner du en spilleliste med kremen av låtene til Anne Grete. Musikken hennes stilner heldigvis aldri.

Sjekk også: Michael Krohn helt i 60

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.