Noen ganger blir jeg helt slått i bakken av nye band, og i går skjedde det meg igjen. Jeg var på Mono i Oslo for å se The Northern Belle presentere låter fra sitt kommende andrealbum og forventet som vanlig en strålende konsert. Det ferske tromsøbandet Hollow Hearts var invitert med som oppvarming, og jaggu er jeg glad jeg fikk med meg dem. Det er så enkelt å droppe oppvarmingsartister og ankomme konsertstedet når hovedattraksjonen skal på scenen, så det er nesten tilfeldig om du får dem med deg eller ikke. Gårsdagens opplevelse ble en påminnelse om at det kan lønne seg å komme tidlig.

Hollow Hearts var nemlig en åpenbaring av de sjeldne. Det ligger en slags ironi i reaksjonen min også. Da jeg så nettopp The Northern Belle live første gang – på Piknik i Parken for to og et halvt år siden – fikk jeg et tilsvarende hakeslepp og ble på en måte påminnet hvor sterkt musikk kan virke på meg. Noe av det samme opplevde jeg i går da jeg ble sugd inn i Hollow Hearts’ musikalske univers.

I motsetning til mange oppvarmingsartister fikk Hollow Hearts faktisk fremføre et sett som, med deres korte fartstid tatt i betraktning, kunne virke nokså komplett. De spilte ti sanger og fikk vist at de har et veldig bredt musikalsk nedslagsfelt. Her er fire strålende musikere som har funnet sammen, som skriver og produserer alt i kompaniskap. Bredden tatt i betraktning kunne man kanskje oppfatte bandet som litt schizofrent, men i min verden er dette snarere en styrke.

De begynte med den lavmælte countrysangen «Down To The Wire», og det jeg tenkte var noe sånt som at «joda, dette var en fin countrysang». Ikke så mye mer enn det. Men altså, fin. Deretter spilte de «Red House Song», og da kom et trekkspill frem. Det ser du ikke så ofte, og det er i grunnen litt synd. Klassikeren «en ekte gentleman er en som kan spille trekkspill, men velger ikke å gjøre det» har bare et snev av sannhet i seg. Det viktige er hvordan du bruker det. Og bruker du det slik Ida Løvheim gjør er trekkspill en styrke, ingen tvil om det.

Hun er i tillegg bandets hovedvokalist og spiller kassegitar, mens hun har Ida Karoline Nordgård ved sin side på bass. Bass-Ida har også vokalen på «Red House Song» og synger på noen flere sanger. Mikael Pedersen Jacobsen spiller trommer og korer, og Christoffer Nicolai Mathisen spiller gitar og pedalsteel og korer. Ifølge presseskrivet deres består Hollow Hearts «av godt etablerte musikere som har markert seg i musikkmiljøet i Nord-Norge gjennom mange andre prosjekter, som The Northern Lies, Bob Dylan på Nordnorsk, white ascot, Marit Sandvik og Lisa Skoglund».

Da er presentasjonen unnagjort og vi kan, vende tilbake til det som foregikk på scenen i går. Sjangermessig skilte kanskje ikke de to første låtene seg fryktelig fra hverandre, men tredjelåta «Sing, Sing, Sing» var noe HELT annet, en energisk bluesrock-«stomper» der gitarist Christoffer køler på noe jævlig og lar det stå til. Det er en sang med et fantastisk driv, der Ida Løvheim virkelig får vist seg frem som en fantastisk sanger, og som også er B-side på bandets første fysiske utgivelse som slippes i dag. A-siden heter «Into The City» og kom senere i settet. Fjerde låt under gårsdagens konsert var imidlertid en cover, en nedpå countryfisert versjon av Dagnys popperle «Ultraviolet». Den så vi ikke komme, og på dette tidspunktet var det tydelig for alle med to velfungerende ører at Hollow Hearts har mye å komme med.

Jeg skal ikke gå videre i detalj om de forskjellige sangene annet enn å si at «Sweet Love» var en utspekulert vakker ballade som er så trist at Ida Løvheim ikke klarte å introdusere den ordentlig. Det må også nevnes at de gjorde enda en cover, «Darkness On The Eve Of Christmas», skrevet av Henry Johnsen, frontfiguren i The Northern Lies som døde av kreft på denne tiden ifjor, og der Ida Karoline og Mikael spilte. En litt rørende stund der altså.

Se også: Den feteste nye musikken fra november

I løpet av ti sanger fikk Hollow Hearts vist seg frem som et spennende og uforutsigbart band som nok har countrymusikken som basis for mye av det de gjør, men som blander inn rock- og blueselementer og har en tydelig forkjærlighet for en god popmelodi, samtidig som de ikke er redde for å benytte noen overraskende taktskifter. Til tider var dette nesten latterlig fengende, og selv med en liten fanklubb med tromsøværinger i salen fikk jeg inntrykk av at de satte tydelige spor etter seg på det som var deres første oslospilling. Folk jeg snakket med, blant dem Dagbladets Øyvind Rønning og popstjerne Daniel Kvammen, var tydelig imponert, og det virket også som The Northern Belle var svært fornøyd.

Og hvordan var egentlig deres sett? Det korte svaret er meget bra. Stine Andreassen, Marie Tveiten, Bjørnar Ekse Brandseth, Svein Inge Bjørkedal, Yngve Jordalen og Ole-André Sjøgren gjorde en knakandes fin jobb, dessverre med Johanne Flottorp missing in action for anledningen. Det er for øvrig bare morsommere og morsommere å se Bjørnar være gitarhelt. Under en fantastisk cover av The Everly Brothers’ «Gone Gone Gone» tok han frem sin indre James Burton og lot det stå til. For å sitere min gamle venn og kollega Eirik Mosveen: «Det svingte som når du har en doberman i hæla ned en vindeltrapp.»

Sjekk også: Første luke i årets musikalske adventskalender

Og da, mine damer og herrer, er det på tide å høre (og se) Hollow Hearts. Under ser du videoen til bandets første digitale single «Losing Heart». Den helt ferske singlen «Into The City»/»Sing Sing Sing» er ute på Spotify og Tidal i dag, og det ferdig innspilte debutalbumet er planlagt for utgivelse i mars 2018. På programmet for neste år står en liten releaseturné og noen festivaljobber. Jeg gleder meg VELDIG til å oppleve Hollow Hearts igjen!