Satyricon på taket

Det er ikke alle band som gjør det til en greie å spille på hustak, men nå har Satyricon etablert seg i den eksklusive klubben. Det finnes sikkert flere, men i farta kommer jeg bare på The Beatles, U2 og Kvelertak som har gjort det samme. Av disse er det bare The Beatles som har spilt en ordentlig konsert, eller i det minste noe som minner om det. U2 spilte inn musikkvideo på taket av en spritsjappe, og Kvelertak var del av Spellemannshowet da de spilte på taket av Sentrum Scene.

Da Sigurd «Satyr» Wongraven og Kjetil-Vidar «Frost» Haraldstad – kjernen i Satyricon – lanserte sitt nye album Deep Calleth Upon Deep i går, gjorde de det på toppen av KLP-bygningen i Oslos Barcode-område, og det med en timelang, fullverdig konsert. 300 fans og andre heldige eksistenser var invitert, og jeg var blant dem. FOR en opplevelse det ble!

Jeg skal ikke forsøke å anmelde gårsdagens releasekonsert. Til det er mitt kjennskap både til black metal og Satyricon for mangelfullt. Alt jeg kan si er at jeg digger Satyricon. Jeg synes det låter tøft som ville helvetet, og det at de har brutt ut av sjangerens opprinnelige rammer og er i stadig utvikling taler til deres ære. Ifølge Sigurd representerer den nye platen noe helt nytt for dem, og selv jeg er i stand til å høre det.

Til å være en mann som så til de grader er vant til å holde maska og spille en rolle på scenen, virket Sigurd regelrett rørt i går. Han har da også en nyere sykdomshistorie som gjorde at Deep Calleth Upon Deep satt lenger inne enn normalt. Fra scenen på taket i går erklærte han at han aldri hadde vært mer stolt av å kunne presentere en plate.

Det er lett å tro på. Da Helle og jeg inviterte Sigurd hjem til lunsj i fjor høst, fortalte han åpent om hvordan sykdommen satte begrensninger for ham som han jobbet hardt for å overvinne. For to år siden fikk han påvist hjernesvulst, trolig godartet, men ingen fest av den grunn.

– Jeg hadde jo for eksempel vært ferdig med den nye Satyricon-plata nå hvis det ikke hadde vært for de greiene der, sa han lakonisk i intervjuet som du kan lese her.

Men nå er den ferdig, og en gledens dag ble sikkert ikke mindre fin av å bli møtt av en skinnende ren sekser på terningen fra Dagsavisens Mode Steinkjer. Mode omtalte platen som «et monumentalt verk» og var med andre ord dønn imponert. Det er jeg også. Deep Calleth Upon Deep er en plate som vitner om dyp dedikasjon, fra en mann som ikke har for vane å gjøre noe halvveis i livet. Sigurd Wongraven legger erfaringsmessig hele seg i det han gjør, om det er å lage musikk, eller vin, som han også er svært god på.

Det begynte å regne to minutter før Satyricon gikk på scenen i går, men vertskapet fra KLP delte ut regnponchoer til alle som ville ha. Verre var det nok at scenelyset forsvant flere ganger – og ble borte ganske lenge. Sigurd skrøt da også av bandet som leverte det jeg oppfattet som feilfritt i stummende mørke. Det var i sannhet imponerende.

Enda kulere var det selvsagt når lysene var på. En hvilken som helst konsert er også visuell av natur, og det gjelder virkelig for Satyricons del. Her er det sminke og hår og kostymer som skal skinne. Attitude og bevegelse skal bivånes som naturlig akkompagnement til musikken. En konsert er en større helhet, og når det attpåtil skjer under så spektakulære forhold som her, med skyskraperne i Barcode som bakteppe, blir det ganske kult når alt klaffer.

Det var artig å se tre personer som tydeligvis jobbet sent i nabobygningen sitte med vinglass og se på konserten. Jeg har alltid formodet at slike moderne bygg nærmest er lydtette, men Satyricon spiller såpass høyt at de må ha fått med seg en del. Vi som faktisk var på taket fikk en musikalsk syndeflod midt i fleisen. Det hardtslående bandet ble supplert av saksofonist og tenor Håkon Kornstad som blant annet er kjent fra Den Norske Opera. Han deltar også på det nye albumet, og jeg antar at Sigurd møtte ham da Satyricon holdt sin legendariske konsert der i 2013.

De spilte gjennom Deep Calleth Upon Deep i sin helhet og avsluttet med to gamle kjenninger, «Mother North» fra Nemesis Divina (1996) og «K.I.N.G.» fra Now, Diabolical (2006). Da var det gått i overkant av en time, og en mer eksklusiv opplevelse skal du lete lenge etter en fredag kveld. Vi avsluttet med etterfest på restauranten Vaaghals som ligger på bakkeplan i samme bygg. Der drakk vi selvsagt Sigurd Wongravens champagne med etikett tegnet av den superdyktige kunstneren Danny Larsen. Det var på alle måter en riktig avslutning på kvelden.

Jeg vil også rette en stor takk til min gode venn Per-Otto Oppi Christiansen som har tatt de flotte bildene av Satyricon. Godt jobba!

Sjekk også: De 60 feteste låtene med Nick Cave And The Bad Seeds