Jeg synes det helt ærlig det blir tyngre og tyngre å befinne seg i den menneskelige unntakstilstanden som har vart i et drøyt år nå. For et par uker siden skrev jeg en kommentar om dette her på bloggen som jeg kalte Mental slitasje i koronalivet, som forsøksvis skulle si noe om disse tingene, og om hvordan mange av oss som i et globalt perspektiv er så til de grader privilegerte, likevel må ha lov å kjenne på at det er en tung tid med mange tunge dager og tunge løft. Jeg er en grunnleggende positiv og optimistisk person, men i det siste har det buttet litt også for meg. Det er som om det hver dag i nyhetene er en eller flere meldinger om tilbakeslag, det være seg økt smitte, nye mutasjoner eller vaksiner som er forsinket. Jeg skal ikke si så mye mer om dette her, men les gjerne kommentaren ved å klikke deg inn på lenken over. Det virker som den har truffet mange som har lest den.

Musikken har alltid vært et tilfluktssted for meg, i og for seg også totalt uavhengig av om jeg har en dårlig dag eller ei. Musikkens iboende kraft kan til en hver tid filleriste hele følelsesregisteret mitt, ene og alene fordi toner og lyd satt sammen til noe mer, vibrerer i hele sjela mi. Det er nesten som jeg puster musikk, så mye betyr den for meg.

Fredag kom to bemerkelsesverdige utgivelser som rørte meg dypt, i kraft av å være positive, optimistiske og trøstende sanger. Den ene var en single med Ine Hoem, der hennes far forfattaren (Edvard Hoem der, altså) hadde skrevet teksten til de fem vakre minuttene som er døpt «Alt vi har kjært». Den ga meg en umiddelbart skjellsettende lytteropplevelse og er en sang jeg nesten ikke klarer slutte å spille. Les anmeldelsen min her. 

Den andre sangen var nummer 46 (!) i Darling Wests pågående videoserie Friday Sessions der de hver eneste fredag fremfører en sang i akustisk setting. Som oftest er det en coverlåt, og gjennom snart et år nå har de hatt en lang rekke gjester med seg, plukket fra øverste hylle, og ikke bare fra americanamiljøet der de «hører hjemme». Særlig mer stjernespekket enn nå på fredag blir det dog ikke uten videre. Her har de fått den utmerkede ideen å invitere samtlige artister som er nominert til Spellemannprisen i kategorien country. Foruten dem selv, Mari og Tor Egil Kreken, betyr det at også John-Arne Ø. Gundersen og Anne Mette Hårdnes fra Sweetheart, Malin Pettersen og Johan Berggren er på plass. Sangen de fremfører er Gillian Welch og David Rawlings’ nydelige «Hard Times» i en versjon som utrolig nok må sies å klart overgå den utsøkte originalen som er å høre på 2011-albumet The Harrow & The Harvest. Det er ingen liten bragd. Bare hør selv:

Men selvfølgelig måtte dette også føre til en spilleliste. De siste dagene har jeg puslet med å sette sammen en liste på 100 sanger som gir meg trøst, håp og glede. Det er sanger om både motgang og lykkelige stunder, om optimisme i tøffe tider og uforfalsket livsglede, om kjærlighet og om tilhørighet. Enkelte av sangene kan vel bare sies å være glade i kraft av sin utsøkte sammensetning av durakkorder og velplasserte musikalske elementer, mens andre igjen bærer i seg en ubesudlet skjønnhet som gjør at de fortjener sin plass på denne listen.

Her er det selvsagt god sjangerspredning, og blant artistene representert finner du Knutsen & Ludvigsen, Silk Sonic, Erik Lukashaugen, Bobby McFerrin, Paul Simon, Bob Marley & The Wailers, Ida Jenshus & Rasmus Rohde, Sam Cooke, Nat King Cole, Van Morrison, Social Distortion, Robert Gordon, Rick Astley, Talking Heads, Al Wilson, Journey, The Northern Belle, Bruce Springsteen, Pharrell Williams, Peggy Lee, Louis Armstrong, Mariah Carey, Henning Kvitnes og Robert Harmony & The Harmony Crusaders.

Riktig god fornøyelse, og prøv å bevare håpet. Det blir bedre.