Høgeli din lokale slagter, står det på skiltet hos den åpenbart for lengst nedlagte slakterforretningen i Parkveien, inngangsporten til Arendal. Med helt andre hensikter enn å handle kjøtt er jeg på vei inn i sørlandsbyen og kommer gående fra Harebakken oppe ved E18 der jeg er sluppet av bussen. Parkveien går forholdsvis slakt nedover mot sjøen og havna, og er flankert av småbedrifter og enda mindre boliger, i tillegg til at Aust-Agder tingrett er å finne her. Alt i alt er det en svært lite spektakulær spasertur.

Så får jeg øye på et falleferdig, forlatt hus som er så på hell at det skiller seg kraftig ut fra den øvrige bebyggelsen. En gammel slakter. Min første tanke er den derre typiske «haha, der hadde jeg ikke villet handle», før det triste ved synet går innover meg. Jeg kjenner riktignok hverken Arendal særlig godt og slett ikke slakter Høgeli, men det er mulig å anta at det har vært en tradisjonsrik bedrift med en stolt historie. Kanskje har den vært drevet av samme familie gjennom flere generasjoner? Kanskje har den forsynt Arendals befolkning med de beste råvarer som er å få kjøpt for penger siden før krigen? Sikkert er iallfall at Høgeli har holdt til i dette huset i mange år og at det nå ikke er fnugg av liv i de gamle lokalene.

Harebakken senter oppe ved motorveien skryter av å romme 60 butikker, kjøpesenteret Amfi nede i havna syner og høyner med ti. 130 butikker fordelt på to kjøpesentre der altså, så hvordan skal det da være plass til småbedriftene?

Sånn kan det gå… Foto: Erik Valebrokk

Dette fenomenet er ikke unikt for Arendal. Det er et mønster vi kjenner fra hele landet, og for den saks skyld, resten av den vestlige verden. Småbutikkene, spesialistene og håndverkerne forsvinner og erstattes av større enheter, gjerne plassert i store sentre utenfor byene som i sin tur dør en sakte død. Det er ikke dermed slik at det ikke finnes spesialkompetanse i et kjøpesenter. Du får selvsagt tak i en godt marmorert entrecôte eller får skiftet en skosåle så forskriftsmessig som bare det, men byens puls og dens liv kveles.

Selv bor jeg midt i Oslo, i Bygdøy allé, en gate som de 20 årene jeg har bodd der har visnet mer og mer, i foruroligende takt med kastanjetrærne som lider sin stumme død og ikke blir erstattet. En spasertur gjennom den en gang så pulserende hovedfartsåren kan være riktig så trist, med tomme butikklokaler hvor enn du vender blikket, et antall restauranter som i svært varierende grad er noe å skrive hjem om og de uunngåelige eiendomsmeglerne. Skjønt det er ikke så mange igjen av dem heller i Bygdøy allé. De har for det meste valgt seg andre adresser i strøket.

Men jeg er tross alt heldig som bor i Oslo. Selv om det ikke er mange igjen av dem har vi stadig noen selvstendige slaktere og fiskehandlere i byen. Ikke bare det, byens kanskje beste fiskebutikk, Fjelberg Fisk & Vilt, ligger rett over veien for der jeg bor.

Jeg kjenner som sagt ikke Arendal, men et lite Google-søk forteller meg at byens siste slakter, Harald Slakter, også er nedlagt. Sannsynligvis finnes godt kjøtt å få på Harebakken og/eller Amfi, men spisskompetansen som ligger i en mangeårig bedrift som har spesialisert seg i sitt ene fag, kan kundene se langt etter. Hvordan det står til med andre varegrupper aner jeg ikke, men mitt poeng er at småbedriftene som i flere generasjoner har forvaltet sine ymse fagfelt med stolthet er i ferd med å viskes vekk fra samtiden.

Den samme historien vil du møte i Haugesund, Drammen, Kongsvinger eller Ålesund. Årsakene er mange og sammensatte, og det er ikke å forvente at barna nødvendigvis skal følge i foreldrenes fotspor heller enn å velge sin egen yrkesvei. Mulighetene våre er nærmest uendelige, samtidig som vanskelighetene og utfordringene ved å holde liv i en liten bedrift nok ikke er blitt mindre. Mye av skylden for det kan legges på de store kjøpesentrene, et påfunn som gjør hverdagen enkel og mer bekvem for mange, men som også tar knekken på mangfold, individualisme og entusiasme. Det er Nille meg her og HM meg der, Rema til høyre og Meny til venstre. Vi spiser den samme maten, går med de samme klærne, brenner de samme stearinlysene og kan gå til optikeren vår og få nye linser hvor vi enn er i landet. Er du i nærheten av et kjøpesenter, ligger du iallfall godt an.

Det er ikke slik at jeg savner en tid der jeg måtte gjøre alle mine innkjøp mellom klokken ni og fem (og til et på lørdager og stengt på søndager), at jeg liker tanken på å klippe gress med en tung, umotorisert jækel av et treskeverk (ikke at jeg noen gang klipper en plen) eller har spesielt lyst til å vaske klær for hånd. Verden går heldigvis fremover, og vi har det enklere og bedre enn vi noen gang før har hatt det. Men synet av en nedlagt slakterforretning bedrøver meg like fullt. Jeg blir trist ved tanken på innehaverne som på et tidspunkt har måttet kaste inn håndkledet og gi etter for konkurransen fra Harebakken eller Amfi eller hvordan nå enn historien om Høgeli kan fortelles. Særlig når jeg ser at huset har stått tomt i årevis og at det ikke er nevneverdige tegn til byfornyelse eller oppgradering av det vesle strøket heller. Forfall er hva jeg ser. Arendal og andre norske byer blir stadig mer identiske, mister stadig mer av den identiteten som ligger i tilstedeværelsen fra lokale kjøpmenn og håndverkere. Og Oslo er så visst intet unntak. Jeg ser det hver dag når jeg går i gata mi.

Kan vi gjøre noe for å bremse denne utviklingen? Ikke så mye, er jeg redd, men mitt lille bidrag er å bruke de spesialforretningene jeg har rundt meg så mye jeg kan. Det er forresten spesielt at man skal omtale en fiskehandel som spesialforretning, men slik er det altså blitt. Jeg skal heller ikke bli så følsom eller dramatisk at jeg feller noen tårer for Høgeli eller andre som har gitt opp «kampen» – dem har de antagelig grått tilstrekkelig mange av selv – men jeg utbringer når som helst en skål for de få som fremdeles tør, orker og gidder drive med noe de brenner for og som gjør det skikkelig. De slåss tilsynelatende mot vindmøller.