Roy Lønhøiden bytter til engelsk – med kjempestort hell
Roy Lønhøiden er en av det norske innlandets fineste diktere. Med countrymusikken som trofast følgesvenn har han utgitt fem strålende soloplater med finstemte, som oftest akustisk baserte låter i stillfarne og lavmælte arrangementer. Som tekstforfatter har han gang på gang vist at han mestrer sjangerens evige mantra om «tre grep og sannheten». Roy Lønhøiden skriver og synger om Livet med stor L, om den vanskelige kjærligheten, om tro, håp, tvil og sorg, om alt det som er å være menneske. «Vi sang om våren, vi sang om livet», sier han i «Sangen fra skogen» fra 2006, og det er en oppsummering av hans livsgjerning så god som noen.
Det var ikke mange andre enn Roy som sang country på norsk da han debuterte med det imponerende albumet Det ensomme landet i 2004, og det er strengt tatt ikke så mange som gjør det nå heller, når jeg tenker etter. Det hjelper tydeligvis på motivasjonen i så måte hvis du kommer fra traktene rundt Elverum, Kongsvinger og Finnskogen. Låtskrivere og ordsmeder som Erik Lukashaugen, Levi Henriksen og Roger Græsberg er gode eksempler på Roys likesinnede. Særlig Roger kan ha hentet mye inspirasjon fra Roy rent musikalsk, men felles for alle disse fire er at de samles om et språk og et univers med like dype røtter som de skogene som omgir dem. Det handler om menneske og natur, gjerne i skjør symbiose, en tematikk hentet for eksempel fra diktene til Hans Børli og kanskje også sangene til Alf Prøysen. At Roy har bidratt på den fine hyllestplaten Manda’ morra: 14 sanger av Stein Ove Berg på sanger som «Prøv å se meg som elva» og «La meg dra dit igjen» er heller ikke tilfeldig. Selv om Berg var fra akershusbygda Kløfta er likhetstrekkene ganske åpenbare.
Nå solodebuterer Roy Lønhøiden på engelsk. 27. juli kommer platen You Ask Me About Truth, som rett og slett er en engelskspråklig versjon av hans foreløpig siste soloplate Du spør meg om sannhet fra 2015. Den ble til som del av Roys ensomme 50-årsfeiring i 2014 da han kjørte bil fra Manitoba i Canada og endte opp i Austin, Texas der han hadde bodd noen år på 90-tallet.
Jeg har fått høre et utvalg av de nye versjonene, og kan ikke si annet enn at det låter helt fortreffelig. Roy har sunget på engelsk før, da han og Kristin Solli utgjorde duoen Peyton Place som ga ut ett suverent album i 1994, men når han synger sine gamle sanger om igjen på engelsk er det som han aldri har gjort annet. Stemmen er like varm og innbydende som vi er vant med, diksjonen og uttalen er perfekt, og ikke minst får sangene et helt naturlig nytt uttrykk, innspilt i Texas med et stjernelag av amerikanske musikere som de er. Det eneste nye er vokalen, sunget av Roy og den profilerte låtskriveren Betty Elders.
Et ørlite paradoks i sakens anledning er at Roy har gjort det til noe av en spesialitet å gjendikte amerikanske sanger til norsk og plassere dem tematisk i sitt hjemlige univers. Blant hans mange vellykkede gjendiktninger kan vi nevne Bruce Springsteens «Highway Patrolman» («Jeg og Ronny»), Townes Van Zandts «Snowin’ On Raton» («Det snør på skogen») og «Flyin’ Shoes» («Sjumilssko»), sistnevnte fra Du spør meg om sannhet, Rodney Crowells «Till I Gain Control Again» («Til jeg kan reise meg igjen») og Bob Dylans «Senor». Nå har han altså snudd på flisa, og til å hjelpe seg med tekstene har han fått sine utmerkede venner Gene og Betty Elders som også var de viktigste samarbeidspartnerne da han spilte inn den norske versjonen av albumet. Det gir seg utslag som her:
Howlin’ wind against my window
Blowin’ cold outside tonight
Every road from here a dark one
Without any end in sight
Everything I believed in
A faded dream within the past
Someday I know my time is coming
I will be home again at last
I dag presenterer jeg «In The Eye Of The Storm» som ovenstående vers er hentet fra. Det er den engelskspråklige versjonen av «I øyet av stormen», en av de fineste sangene fra Du spør meg om sannhet. Og gjendiktningen er nettopp det, en gjendiktning og ingen oversettelse. I originalen er fortellerpersonen fortapt. Kjærligheten ligger bak ham, og han vandrer alene gjennom livet. I den nye versjonen øyner han imidlertid et håp:
In the eye of the storm
I ride alone
Your words, my companion
Love will lead me home
Egentlig er det litt forstyrrende at Roy gir ut denne platen nå. I slutten av mai kom «Fra hånd til munn», første nye solosingle fra et kommende album, og så følger han opp med et helt album på engelsk! Med tanke på hvor god «Fra hånd til munn» er, er dette nesten dårlig gjort, men så gode som de engelske gjendiktningene også er, får vi tilgi ham. Han har ikke sluppet ny musikk siden den fine juleplaten Født i en stall sammen med Elin Moen Rusten i 2016, så at det skjer flere ting på en gang nå er i grunnen bare kjærkomment.
Musikerne på You Ask Me About Truth/Du spør meg om sannhet er allerede nevnte Gene (også produsent) og Betty Elders, og dessuten Mitch Watkins, Paul Glasse, Brian Standefer, Joel Guzman, Glenn Fukunaga, Pat Manske (også tekniker) og Terry Hale. Dette er musikere hvis klientliste blant annet rommer Lyle Lovett, George Strait, Joe Ely, Hal Ketchum, Leonard Cohen og Bob Dylan. Slikt ser jo imponerende ut på papiret, og alle som kjenner originalplaten vet hvor fint det også låter. Men med unntak av tre coverlåter, er dette når alt kommer til alt Roy Lønhøidens plate. Om han fremfører sangene sine på norsk eller engelsk spiller liten rolle, og én ting er sikkert: Han er en drivende dyktig sanger og låtskriver som burde hatt en langt sterkere posisjon i norsk musikkliv, tidligere VG-listeplasseringer og spellemannominasjoner til tross. «In The Eye Of The Storm» er atter et eksempel på det.
Sjekk også: Den definitive sommerspillelisten – solskinn i hver tone
