For oss som elsker Amerika er det ikke alltid så lett å være fast i troen på «The Land of the Free and Home of the Brave». Det er et økenavn som er like deler løgn og drøm, men troen på Amerika som et mulighetenes land der alle er født like har bestandig trumfet troen på et Amerika der alle er født ulike. Jeg insisterer fremdeles på at ideen om Amerika er god, men den siste tiden har en gang for alle vist oss hvor enorme ulikhetene er. Demonstrasjonene som har skutt fart i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i Minneapolis med Black Lives Matter som en hovedparole har rettet søkelyset mot en systematisk rasisme som er udiskutabelt til stede den dag i dag, og har vært det gjennom hele USAs historie.

Amerikas forente stater er en god idé, men en konstruksjon som like fullt er bygd på en brutal og blodig historie. Koloniseringen av det amerikanske kontinentet førte til en kraftig desimering av urbefolkningen gjennom århundrer med nedslaktning og undertrykkelse, løgn og svik, og oppbyggingen av rikdom skjedde i stor grad gjennom import av slaver fra Afrika og de karibiske øyer. Og den svarte befolkningen – slavene – ble ikke fri etter borgerkrigens slutt i 1865. De ble i realiteten ikke annet enn leilendinger og fortsatte å være undertrykte, holdt nede av en privilegert hvit overklasse. Alle fremskritt til tross er den svarte delen av USAs befolkning fremdeles utsatt for mye av det samme. Fargen på huden avgjør hvilke muligheter du har til å lykkes.

Med Donald Trump ved roret, en mann som har vist seg som den mest inkompetente av alle nasjonens 45 presidenter, står USA slik vi kjenner det muligens nå overfor omseggripende, strukturelle endringer. Det går iallfall an å håpe. Trump ser ut til helt å ha mistet grepet de siste månedene, ute av stand til å takle koronakrise, eskalerende arbeidsløshet og fallende økonomi, for ikke å snakke om Black Lives Matter-protestene. Hans eneste – og gjentatte – reaksjon er å oppfordre til splid i befolkningen, stikk i strid med alt nasjonens grunnleggere la opp til for snart 250 år siden.

Vanligvis markerer jeg nasjonaldagen 4. juli med en spilleliste som feirer mangfoldet i USA, som belyser forskjellige sider ved den amerikanske opplevelsen, på godt og vondt. I år er det imidlertid mer alvor enn noen gang, så jeg har valgt å fokusere deretter. Det er valgår, og selv om det på ingen måte er sikkert, er det iallfall ikke lenger usannsynlig at Trump kan tape valget i november. At det i så fall blir mot Joe Biden, en mann med åpenbare mangler og den potensielt eldste presidenten i landets historie, får heller stå sin prøve. ALT er bedre enn å gi Donald Trump ytterligere fire år i Det hvite hus.

For å understreke alvoret har jeg i dag laget en spilleliste jeg har kalt Living In America med 100 sanger som – i historisk perspektiv – viser vrangbildet av den amerikanske drømmen. Det er 100 sanger om undertrykkelse og hat, urettferdighet, ulikheter og åpenbare mangler ved det som kunne vært en mønstersamfunn, men er alt annet. Mange av disse sangene målbærer likevel et håp om endring, om fremtidsoptimisme og samhold, om at den amerikanske drømmen en dag skal være relevant for hele landets befolkning.

Bli med på en musikalsk parademarsj der Jimi Hendrix’ skakke tolkning av «The Star Spangled Banner» introduserer gamle som nye protestsanger, fra Louis Armstrongs «Black And Blue» til Beyoncés «Black Parade», fra Pete Seegers «What Did You Learn In School Today» til The Chicks’ «March, March». Her er 100 alvorstunge, men strålende låter fra den amerikanske musikkhistorien som jo også er en sentral del av nasjonens historie.

La meg ønske alle amerikanere et forsiktig gratulerer med dagen, men et håp om at dere skjerper dere og får «The Man Child» ut av Det hvite hus. Det er det siste stedet han har noe å gjøre, hvilket han har bevist hver eneste dag i tre og et halvt år.

Sjekk også: Den beste nye musikken i juni