Robert Moses & The Harmony Crusaders
«Platonic Friends»
(Voices Of Wonder)
[usr 5 text=»false»]

Got my staff, my pilgrim’s hat/Swarming words come lightning fast/To make it brief and concise/I’ll be precise/I’m everywhere.

Slik åpner Plutonic Friends, det andre albumet til Robert Moses & The Harmony Crusaders. «Alive In The Flood» er en intens og energisk bluesrocker med bibelske referanser. Det er usikkert om regnet i Robert Moses’ sang vil bøtte ned i 40 dager og 40 netter, men dramatikken er iallfall ikke til å ta feil av: Alive in the flood/I can’t hold the rain/When the sky explodes/I’m in the flood, let me roll. Sangens referanser til deltablues – både lyrisk og musikalsk – plasserer den i de amerikanske sørstatene, der dampende hete erstattes av en voldsom storm. Kall det Guds eller Moder Jords vrede, effektivt er det, og Noa skal bygge en solid ark for å komme gjennom uværet det dreier seg om her. En hårete cigar box guitar eminent traktert av Anders Hofstad Sørås pisker opp stemningen som det stødige kompet allerede har etablert. Dette er direkte episk.

Som åpningslåt betraktet er «Alive In The Flood» perfekt. Den tar deg rett inn i det som er et vellykket forsøk fra Roberts side på å skape en helhetlig plate. Plutonic Friends spriker i mange retninger, men henger også tydelig sammen, gjennom det jeg oppfatter som en schizofren blanding av stramme tøyler og improvisasjon. Fellesnevneren er Roberts lyriske univers som er noe ganske annet enn det vi er vant til her hjemme.

Så er da også Robert Moses amerikansk, født og oppvokst i Chicago. Han landet på våre breddegrader i 1996 da han angivelig ble ganske umiddelbart betatt av Norge og norsk kultur. Han har bodd her siden, og de senere årene vært en del av Oslos musikermiljø etter å ha gitt seg musikken i vold for første gang på lenge. I 2013 debuterte han med sitt utmerkede band The Harmony Crusaders og albumet Self Developing Country som de fikk mye positiv oppmerksomhet for. Fem år senere er omsider oppfølgeren klar. Det hender at det tar tid å vente på noe godt.

Haldens store musikersønn (vel, en av dem) Freddy Holm er byttet ut med allerede nevnte Anders Hofstad Sørås på gitarer og ymse strengeinstrumenter, men for øvrig er besetningen den samme: Robert selv på sang og gitar, Malin Pettersen (til daglig å se i front for det utmerkede countrybandet Lucky Lips) på sang, Ketil Kielland Lund på tangenter, Terje Støldal på bass og Glenn-Vidar Solheim på trommer.

Kontrasten mellom «Alive In The Flood» og den påfølgende «Lost Lullaby» kunne neppe vært tydeligere om bandet hadde prøvd aldri så mye. Her er det Malin som synger lead (den eneste sangen der hun gjør det), og det er en litt vindskeiv ballade med et helt nydelig orgel og en slags David Lynch-stemning, med et snev av uhygge. Det er egentlig ingenting i teksten som antyder en særlig mørk atmosfære, men hvor vakker sangen enn er, klarer jeg ikke vri meg unna følelsen av noe som er litt uforløst, som lengter etter å bryte ut og bli fri.

En slags bekreftelse kommer i neste sang, «Rise From The Mud». Både denne og «Lost Lullaby» har vært singler, og nå er Robert selv tilbake bak mikrofonen.

Fly up
I want out
Fly up
Let this ash
mingle with doves
in my blood,
Rising from the mud

Basert på tre sanger Robert sendte meg i høst mente jeg å ane et overordnet tema som kretser rundt frihet, om å bryte ut, å slite over båndene som binder deg. Disse sangene var nettopp «Lost Lullaby» og «Rise From The Mud», samt en instrumental som er neste spor ut, «Hipster Cripple». Inntrykket var basert like mye på musikken som tekstene, hvis ikke mer. Det ligger en slags frihetstrang i lydbildet her, som er tuftet på et gitartungt 70-tall og produsert av Torgeir Waldemar og hans våpendrager Anders Møller. «Rise From The Mud» er nesten progrock i refrenget, mens den ene av to gitarsoloer og et (igjen) nydelig orgel fra Ketil Kielland Lund gir et Tom Petty-aktig skjær, litt à la «Breakdown».

Sjekk også: Den beste nye musikken fra januar

«Hipster Cripple» minner meg imidlertid først og fremst om tidlig Neu! og helt konkret åpningssporet «Hallogallo» fra de tyske krautrockpionerenes selvtitulerte 1972-debut. Instrumenteringen er annerledes, men drivet er slett ikke ulikt. Det er en sang som gir fin farge til Plutonic Friends som album, og i egenskap av å være en instrumental gir den en slags pustepause, all intensitet og energi til tross. Trommene og orgelet er kanskje de instrumentene som gjør seg aller mest gjeldende her, men det er en sang i fullkomment fri og tøylesløs utfoldelse. «You could say that we play somewhat psychedelic American rock but with a jazz/improvisational approach and attitude», sier Robert selv i presseskrivet, og dette er en av de sangene der det er enklest å forstå hva han sikter til.

Det samme gjelder tittelkuttet «Plutonic Friends» som åpner side 2 på vinylen (den er plassert annerledes på CD-utgaven). Du kan trygt si dette er musikk som fordrer et åpent sinn. Her er det snakk om en nesten åtte minutter lang, delirisk og rytmisk affære, inspirert av indiansk mystikk (ikke indisk, men indiansk som i Native American), en chant som durer og går i nesten fire minutter, før Robert gjenforteller en drøm med sterk, messende røst: I was rolling in my sleep, then awake. In despair, then elated. A spirit entered me and I felt majestic like an eagle, then vulnerable like a tadpole. Og så videre, så da kan du tenke deg. Dette er musikk som gjør inntrykk, men som på ingen måte gir ved dørene. Det er borderline delirisk, med en stemning som igjen peker mot det å bryte bånd, å gjøre seg fri og å – i dette tilfellet – ønske plutoniske venner velkommen, på en nesten ekstatisk måte. Gitarøset mot slutten gir det ekstra lille piffet, før chanten tar over igjen og en marsjtromme avslutter det hele. Forunderlige og fascinerende saker, tro meg.

På «We Can Always Make Things Right» tar Robert og bandet ting helt ned igjen, men det er nok en skakk låt, med trekkspill, en vibratogitar og valsetakt. «Find Out Or Fit In» (den nyeste singlen) er nok den sangen jeg liker dårligst på albumet. Det er en kjærlighetssang, om tro, tvil, tilfeldigheter og det å følge hjertet, som i utgangspunktet er veldig fin, før det masete og irriterende, frenetiske og repeterende refrenget ødelegger det hele for meg. Sorry, Robert. Jeg er lei meg for det, men hvor mange ganger jeg enn hører denne sangen, sliter jeg fryktelig med å like den.

Avslutningssporet «The Sad Sad Sound Of Goodbye» er desto bedre. Her har vi å gjøre med en klassisk rocklåt som gir meg assosiasjoner til tidlig 70-tall og Neil Young & Crazy Horse og Grateful Dead på den ene siden, Lynyrd Skynyrd og The Allman Brothers Band på den andre. Den har på en måte bena plantet i begge leire som i sum er like deler av en stolt og grensesprengende tradisjon som har overlevd tidligere stridigheter og i dag fremstår som prototypen for hvordan god, suggererende rockmusikk kan fremføres. There’s an earthquake chanting the sad sad sound of goodbye, synger Robert, mens Malin korer så nydelig som bare hun kan, og en deilig gitarsolo sniker seg inn og fører låta trygt i havn. Det er en majestetisk og veldig riktig avslutningslåt på en plate som dypest sett kanskje handler om å ta sjanser?

Coveret og bandbildene som er tatt er også uttrykk for noe. Oljemaleriet på fronten er laget av Thomas Barlund i designbyrået Deformat og viser bandet som primitive steinaldermennesker med kroppsmaling og de klassiske mesaene vi ser i amerikansk ørkennatur i Monument Valley i Four Corners-området der Colorado, Utah, New Mexico og Arizona møtes. Imidlertid er ørkensanden og klippene grønne, mens himmelen er skarlagensrød og menneskene gråblå. Bandbildet viser sekstetten som en slags kult, i en (u)hellig prosesjon der keyboardist Ketil Kielland Lund bærer en tveegget stav. En illevarslende mørk himmel hviler over prosesjonen, og bidrar til en veldig uttrykksfull innpakning som (kanskje) hjelper til å forstå helheten.

Plutonic Friends kan i rett kontekst betraktes som et konseptalbum, men er først og fremst et drivende godt og veldig annerledes rockalbum. Bravo!

Sjekk også: Nydelig debutplate fra Munroe/Knutsen