Redd Osa fra å drukne
Drukningsdøden er et kjent fenomen i musikkbransjen. En av konsekvensene av den utrolige mengden musikk som utgis er at det både prosentvis og tallmessig er enormt mange flere plater som ikke finner et publikum enn tidligere. Samtidig gjør heldigvis også dagens digitale distribusjonskanaler sitt til at når du først blir hørt, så blir du potensielt hørt av langt flere enn du ville gjort for 20-30 år siden. Veien ut til et publikum er adskillig kortere nå enn den gang vi snakket om «utenlandslansering» med stjerner i øynene og noe nær ærefrykt. Internett gjør at likesinnede lyttere finner hverandre uten problemer, og er du opptatt av belgisk prog, moldovsk bebop eller colombiansk death metal er veien kort. (La meg legge til at jeg ikke vet om det er spesielt store miljøer for disse tenkte eksemplene, men jeg antar at man forstår hva jeg mener.)
Men så er det altså alle disse som sliter med å bli lagt merke til og hørt i utgangspunktet. Det hjelper ikke dem stort at det kanskje finnes 100 potensielle fans i hvert norske tettsted som kunne tenke seg å gå på konsertene deres, strømme musikken deres eller kjøpe platene deres, når ingen forteller dem det. Det er mange slike artister, og i innboksen min dukker det opp noen tusen mailer i året fra små og store plateselskap og artister som mener de har noe å selge, og kunne jeg tenke meg å anmelde en plate her og legge til en låt i en spilleliste der? Det siste er som regel en smal sak, det første langt verre.
Alt har med prioriteringer, plass og tidsbruk å gjøre. For mitt vedkommende er det først og fremst tiden som ikke strekker til, men jeg gjør selvsagt også noen prioriteringer når det gjelder hva jeg skriver om på denne bloggen. Som middels betalt frilansjournalist og ulønnet blogger med banklån og andre løpende utgifter, sier det seg selv at jeg ikke kan bruke ekstremt mye tid på å anmelde plater, så når jeg først gjør det skriver jeg om ting jeg virkelig liker. Alle avisene, magasinene og radio- og TV-stasjonene som kunne brukt mer plass på musikk, har også sine grunner for at de ikke gjør det. Lik det eller ikke, men den brutale virkeligheten koker ned til at kun ytterst få artister slipper gjennom disse våre trange nåløyer.
Osa er en av mange artister som hadde fortjent metervis med omtale, men som har fått det i forsvinnende liten grad. Mediedekningen av hans selvtitulerte debutalbum som kom for mer enn to måneder siden er vanskelig å få øye på, av den enkle grunn at den er totalt fraværende, og da tenker jeg at faen heller, den plata er så bra at jeg bare er nødt til å gjøre noe. Jeg er slett ingen barmhjertig samaritan, men det er lett å føle på en viss frustrasjon på artistenes vegne når det er så mye musikk du liker som så å si ingen får høre. Av og til må man bare trå til, så her kommer det: Hør på Osa, for faen!
Osa er identisk med Øyvind Osa, frontfigur og bassist i stonerrocktrioen El Caco. De har fra debutalbumet Viva, utgitt i 2001, og frem til 7 som åpenbart er syvende – og foreløpig siste plate – fra 2016, skaffet seg et brukbart stort publikum og således sikret sin eksistensberettigelse, til en viss grad også (vil jeg tro) utenfor Norges grenser. De har til og med vunnet en Alarmpris og blitt nominert til et par Spellemannpriser.
«Dette prosjektet ble født av et behov for å lage musikk som ikke passet inn i bandet El Caco – en ren nysgjerrighet for å gjøre noe helt annet var det som trigget frem dette albumet», uttaler Osa i pressemeldingen som fulgte albumet.
For å si det enkelt er dette prosjektet noe helt annet enn El Caco, uten at det av den grunn er noe problem å trekke linjene derfra og til de ti sangene som utgjør albumet Osa. Kuriøst nok – og innledningsvis litt forvirrende – er tre av sangene på norsk, syv på engelsk, og det musikalske nedslagsfeltet befinner seg i et slags americanalandskap der de viktigste bestanddelene er folkemusikk, blues og country, samt en god porsjon sørstatsrock. Låtstrukturene er ikke nødvendigvis så annerledes enn det han bedriver med El Caco, og han har ikke kastet seg på 11/8-takt eller et utpreget tungt nærvær av sus-akkorder. Dette er velkjente toner, men for Øyvind Osa også åpenbart annerledes.
Musikken veksler mellom det eksepsjonelt fengende og allsangvennlige, tyngre blueslåter og dystre ballader som er så skarpe i kantene at du skjærer deg på dem. Du kan trygt si det er musikk skrevet i forlengelsen av El Cacos nedslagsfelt, men i «snillere» format. Sanger som «Happy Lonely» (en slags balkanpop, nærmere Mikhael Paskalevs «I Spy» enn et montenegrinsk Eurovision-bidrag, for å si det sånn) og «Held My Hand» (intenst innbydende country) sitter rett i øret, og den kanskje aller beste og mest umiddelbare låta er for meg «The Road», en Tom Petty & The Heartbreakers møter New York Dolls-rocker, med fete riff og et sjukt innsmigrende refreng. Åpningssporet og førstesinglen «The Stranger» er også vilt fengende, en litt humpete, irsk-klingende countryfolk-sang som kunne kledd en Peaky Blinders-scene. Ring BBC, noen! Den spretne «Ming» er også deilig, en forrykende og rifftung up tempo-låt som sitter godt i øregangene.
Andre komposisjoner igjen er tunge, seige og mørke. «The Curse» er som en negro spiritual med vrengte gitarer og ikke minst fem meter kjetting (helt sant!) som rasler og bråker, en gospelblues for lenkegjengen i åpningsscenen fra Coen-brødrenes vidunderlige O Brother, Where Art Thou? «Sommerfulgt» er en folkballade der trampeorgel er hovedingrediens og arrangementet er like dystert som teksten:
Det var bestemt
Det var tungt og det gjorde vondt
Jeg reiser nå min vei
Og du må bli igjen
Også i sangen «Stjerneskutt» hører vi dette nydelige, vindskeive trampeorgelet som tilfører sangene en nesten litt uvirkelig, drømmende stemning. Det spilles av Herbrand Larsen som har produsert platen sammen med Osa, og dessuten spiller forskjellige tangenter på flere andre sanger. Stian Kårstad, kjent fra bandene Gorgoroth og Trelldom, står for den skrukkete elgitaren som kommer inn mot slutten av «Stjerneskutt» og drar den opp til de øverste sfærer, der musikken blir litt ekstra forunderlig, åpen og søkende. Han bedriver også sine fingerferdigheter på resten av albumet og tilfører Osas sanger lag på lag av musikalsk trolldomskraft. Det samme gjør tidligere Motorpsycho-trommis Håkon Gebhardt med sine banjoer og mandoliner, mens det er Osas kollega Fredrik Wallumrød fra El Caco som står for trommene.
Selv spiller Osa bass, kjetting og litt annen moro, men den kanskje største åpenbaringen på platen er Ingrid Døssland, som synger harmonier og litt egen vokal. Hun har akkurat gitt ut den fine EPen Bluebirds under artistnavnet Døssi, og er et funn. FOR en fin stemme, og SOM hun kler Osa! Om det ikke er helt Gram og Emmylou, høres det ut som de har noe av den samme kjemien. Her har du rett og slett to stemmer som kler hverandre aldeles perfekt. Ingrid kommer muligens aller best til syne i «Happy Lonely» der hun synger et lengre parti alene, men det er i balladene hun virkelig fungerer optimalt. Hør for eksempel hvordan hun låter i «Spain» og «Stjerneskutt». Det er sykt fint.
Den tredje av de norskspråklige sangene er «Hull i lomma», og her kanaliserer Osa sin indre Bjella. Det er en vond visu god som noen, med handling som fint kunne vært hentet fra ei lita bygd i Hallingdal:
Husker du den dagen i mai da alt var fint?
Nei, du så en annen vei for å gi meg et hint
Messa om hva vi skulle ha gjort
Skjønte ikke at du helst ville ha meg bort
Hvis denne platen har en overordnet tematikk, er det tidens forgjengelighet og livets mange motbakker. Personene i de ti sangene har mye å stri med; de er skilte, bitre menn, slitne småkårsfolk, utbrente hverdagshelter og desillusjonerte sjeler. Det er personer som er vant til å få seg en på trynet i bytte for hver knøttlille seier de en sjelden gang opplever, folk som tåler en støyt og har lært å akseptere sine skjebner.
Osa har tydeligvis vært lenge nok i bransjen til å vite noe om innpakning og imagebygging, eller skal vi bare kalle det «konsept»? Med svært kyndig hjelp av fotografen Jørn Veberg som også er ansvarlig for coveret har han skapt et visuelt uttrykk som går igjen i coverkunst og pressefotos, og i videoer til sangene «The Stranger» og «Sommerfulgt», med til dels kornete sort-hvitt-bilder og stumfilmtypografi som gir musikken og tekstenes innhold et ekstra løft. På coveret og pressebildene poserer Osa med en mandriola (som er en 12-strengers mandolin) og en Mauser, og motivene minner meg om gamle fotografier jeg har sett på antimafiamuseet i Palermo, av besluttsomme menn som vandrer alene i fjellene, i skjul for loven. Det er Øyvinds morfar Alf Osa som laget mandriolaen, og han konfiskerte Mauseren under krigen. «Geværet er også for å få bildet til å skurre litt i all idyllen», skriver han i en SMS og legger til: «Det er to ytterpunkter, musikk og krig.»
Hvor var det jeg begynte? Platene som drukner? Hvis albumet Osa er i ferd med å synke ned under havoverflaten for å sove med fiskene, må jeg si den drukner med verdighet. Men må vi la det skje? Jeg vet tiden din kan være dyrebar, men er du bare litt glad i god musikk gjør du deg selv en gedigen bjørnetjeneste om du ikke gjør som jeg sier og hører på dette albumet. Jeg har spilt det flere ganger enn jeg er i stand til å telle, og jeg liker sangene bedre og bedre for hver eneste gang jeg hører dem. Fortsatt.
Ideen til dette albumet ble født så tidlig som i 2013, men det har tatt tid å få skrudd bitene på plass, dels på grunn av andre prosjekter, og sikkert også litt for å få de forskjellige elementene til å henge skikkelig sammen. La oss anta at Øyvind Osa nå har skjønt hvordan dette skal gjøres, så bør det ikke gå åtte nye år til neste solofremstøt. Jeg stiller meg forventningsfullt i køen, og mens jeg venter synger jeg med på de ti sangene vi alt er blitt forært, dystre som de enn er, i et anfall av dyp empati for de mange skakke skjebnene han presenterer oss for. Osa er kanskje den beste platen som er kommet i år som du ikke ante at du måtte høre. God fornøyelse!
