Cirkus Modern
«1983-1986»
(C+C Records)
[usr 5 text=»false»]

Jeg elsker innledningen av «Den babelske høysang», det første sporet på den første platen til Cirkus Modern, utgitt i 1984: «Velkommen, velkommen, mine damer og herrer, vi byr deg den babelske høysang, vi tilbyr alle nyanser av løgn!»

Med Ola Snortheims bankende trommer og Mari Wendelbos orientalsklydende synthtema, et dystert kor og den isnende kalde avleveringen av sitatet nevnt her fremført av Kristin Kopperud og Helge Gaarder, kastet Cirkus Modern seg uforvarende inn i kampen om å bli det førende postpunkbandet i Norge. Problemet var kanskje at den norske postpunkscenen ikke var spesielt stor, at det ikke var så mange å konkurrere mot i akkurat dette gamet, og at den generelle interessen ikke var enorm. Om det er derfor Cirkus Moderns tre plater har vært utilgjengelige siden de opprinnelig ble utgitt i årene 1984-1986 skal jeg ikke si for sikkert, men faktum er at ingen har trykket dem opp igjen før nå.

Det måtte en Christer Falck til. Christer er en slags kombinert velgjører og arkeolog som finner glede i å grave så dypt han bare kan i den nyere delen av vår nasjonale musikkarv, og bruker sine to selskaper C+C Records og Falck Forlag som utgivere for virksomheten.

Nå gir han ut CD-bokser med to sentrale norske 80-tallsartister. I tillegg til Cirkus Modern (som inneholder fire CDer) har han også sydd sammen en Marius Müller-boks med seks CDer i forbindelse med at han ville blitt 60 år mandag som var.

For mitt vedkommende er Cirkus Modern-boksen den viktigste. Bandet var frontet av Helge Gaarder som ikke minst hadde Kjøtt på CVen, men også det spennende prosjektet Montasje som var Kjøtt minus Michael Krohn. Gaarder døde i 2004, bare 50 år gammel, og var på mange måter en kontroversiell og gåtefull skikkelse. Cirkus Modern var utvilsomt i stor grad en brekkstang han benyttet for å lufte sin tankeverden ute i offentligheten, med ofte uforståelige, rabulerende ordflommer, men som også hadde dette «noe» som gjorde ham interessant. Han hadde en poetisk omgang med store ord og var glad i bibelske metaforer og bilder. «Den babelske høysang» og Morten Krogvolds forsidefoto på bandets andre album Trøst er gode eksempler på dette.

Men det var også en annen side ved Cirkus Modern, den slagferdige musikalske enheten som i tillegg til Wendelbo og Snortheim inkluderte Jørn Christensen, en av de mest sentrale – og relevante – gitaristene i denne delen av norsk musikkliv på 80-tallet. Jørn og Ola hadde spilt sammen i De Press sammen med Andrej Nebb, og Jørn spilte også i Can Can parallelt med Cirkus Modern. Senere skulle han også bli den første deLillos-produsenten og gjorde det elektroniske folkemusikkprosjektet Langsomt Mot Nord (også utgitt av Christer Falck) sammen med Ola basert på gamle opptak fra Olas far, Olav Snortheim.

Vi lar Jørns mange øvrige claims to fame ligge og vender tilbake til Cirkus Modern. Bandet hadde ingen egentlig fast bassist, og på debuten ble oppgaven fordelt på Jørn og Helge før Bjørn Pettersen kom inn og ble nesten fast medlem en periode. Han spilte på størstedelen av Trøst, men var erstattet av Jørgen Lie da bandets tredje og siste plate, Pans pauker, skulle spilles inn.

Det er nok overveiende sannsynlig at gjenutgivelsen av Cirkus Moderns musikk ikke vil hanke inn så mange nye lyttere. Dette er musikk av sin tid og vil sannsynligvis oppfattes som svært fremmed for unge ører. Men for oss som var der den gang da, er dette en fest. Selv har jeg bare debutplaten på LP og hadde ikke hørt Trøst og Pans pauker på år og dag. Det alene gir rom for mye jubel og glede, men så er det lyden da. Den gamle ragarockeren Hugo Alvarstein har brukt et år eller deromkring på å remastre hele moroa, og det låter kanon. Lyden er glassklar, og den til dels enorme detaljrikdommen er langt lettere å navigere gjennom enn hva som var tilfellet tidligere.

For meg er og blir debutalbumet Cirkus Modern den virkelige juvelen i samlingen. Jeg synes den har de klart mest iørefallende låtene, slik som «S/M», «Svik» og «Homage». Men du skal virkelig ikke undervurdere Trøst heller. Det er nok et mer ambisiøst og spennende album enn debuten, og det er også her Gaarder tar av. I tillegg til tekstrikdommen i sangene, skrev han en slags bruksanvisning til albumet, og da kan vi begynne å snakke om babelsk forvirring. For øvrig er «Karianne» det nærmeste Cirkus Modern kom en ren poplåt, og akkurat den kunne nok også fenget yngre lyttere. Det er rett og slett en fantastisk fin låt, latterlig iørefallende og velklingende.

Jeg må innrømme at jeg ikke har noe særlig forhold til Pans pauker. Den ble lunkent mottatt da den kom i 1986, og bandet var på full fart mot oppløsning. Det skal sies at den er langt bedre enn jeg husket, men jeg synes likevel den er klart svakest av de tre platene. Den har mindre retning enn sine to forgjengere, og virker mindre helhetlig.

Den ferske boksen inneholder en fjerde CD med et liveopptak gjort på rockklubben Ratz i desember 1984. Det låter slett ikke verst. Til sist på denne CDen ligger også en «2018-versjon» av Pans pauker som jeg ikke har hørt på. Det kan selvsagt tenkes at den låter bedre enn originalen, men remastringen av denne holdt for meg i denne omgang.

God musikkarkeologi innebærer også ordentlige liner notes. I heftet som følger med i boksen har forfatter og journalist Arvid Skancke-Knutsen skrevet hele historien om Cirkus Modern med nye intervjuer med de gjenlevende medlemmene. Han har gjort en fabelaktig jobb, og artikkelen er både velskrevet, interessant og riktig så fornøyelig. For eksempel skildres Gaarders mer eksentriske lanseringsplaner med betydelig humor, og det er så man må undres over hvordan disse kunne synes som spesielt smarte til å komme fra en presumptivt intelligent mann. Nei, jeg røper ingenting og oppfordrer heller til å kjøpe boksen. Du kan bestille den fra Falck Forlags hjemmesider.

Sjekk også: Iain Matthews opptrer på privat hagefest på Kampen

Ikke hørt Cirkus Modern på en stund, sier du? Eller aldri? Her kan du høre «Karianne» i all sin prakt.