Det er ikke hver dag man har det regelrett kjempegøy på konsert, men sist torsdag i London? Himmel og hav! Da så jeg et Tom Robinson Band som ikke var det originale Tom Robinson Band og et The Undertones som ikke var det originale The Undertones, men det spilte ingen rolle at ikke alle opprinnelige medlemmer sto på scenen. På et smekkfullt Electric Ballroom i Camden Town ble slutten av 1970-tallet levende da gamle helter spilte gamle låter, og det var en ubegripelig humørfylt feststund fra start til slutt. Og masse gamle folk.

Det kommer neppe som noen overraskelse, men jeg sier det likevel: Gjennomsnittsalderen i salen var høy. Her var publikum gråhåret (og ikke alle hadde så mye av det heller), rynkete, til dels krokrygget og ofte bebrillet, og i hovedsak menn. Med mine 57 år var jeg nesten å betrakte som en ungdom i dette selskapet, grått hår og briller til tross. Allerede i køen utenfor følte Helle (51) og jeg oss riktig så unge og vitale da vi så det øvrige publikum, og det tok oss ikke lang tid å begynne å spøke om rullatorer og «uheldig» vannlating. Vi var ikke de eneste som gjorde det, kunne jeg høre av en del andre samtaler i køen, men jeg vil insistere på at vi var blant de yngste som ventet foran Electric Ballroom denne kvelden.

De fleste tilstedeværende så ganske «normale» ut, både utenfor og inne da vi hadde sluppet inn, selv om mange åpenbart var gamle punkere fra den gang det sto på som best. Men det fantes ett unntak, en enslig gammel punker som sto inntil en vegg og nektet å gi slipp på den muligens misforståtte individualismen fra 1977, men hvis individualisme var desto mer udiskutabel i dag. Her var det ikke først og fremst grått hår å spore, men en diger lyseblå hanekam som vi også hadde lagt merke til da vi gikk oppover Camden High Street på vei til konsertlokalet. Riktignok var også dette en lett rynkete og godt voksen mann, men den hanekammen hadde han pleid i snart 50 år, det er jeg bombesikker på. På sitt vis et vakkert syn og en bekreftelse på at individet fremdeles kan trumfe massene.

Da konserten var godt i gang og de fleste i salen hadde bælja i vei til «Grey Cortina» og «Glad To Be Gay» av full hals, fortalte 73 år gamle Tom Robinson fra scenen at han ikke følte seg veldig ung lenger. Tre ting skjer i hans alder, kunne han røpe. Det første er at hukommelsen svikter, slik at han hadde måttet skrive ned de reviderte tekstene til et par av de gamle låtene. Han fortalte at han ikke har sjans til å lære seg nye tekster utenat og pekte forklarende på sitt medbragte notestativ for anledningen utstyrt med tekstark – i stor punktstørrelse. Det andre er beslektet, sa han videre, og trakk brillene opp av skjortelommen. Å lese tekstarkene uten briller er bare å glemme. Det tredje… nei, det husket han ikke. Med det kastet han seg inn i en energisk «Up Against The Wall» som med unntak av noen få omskrivinger i teksten var svært tro mot originalen. Men jeg foregriper begivenhetenes gang.

Vi må tilbake til der Helle og jeg står inntil sperringene foran scenen, få minutter før Tom Robinson Band – TRB – skal på. Der står vi forventningsfulle og klare for en god nostalgitripp med hver vår øl i hånda når vi får øye på en fyr med stokk som bekrefter alt vi har vitset om. Grått hår, briller og kanskje 70 år gammel, men den stokken er likevel mistenkelig. «Der har du type. Han kommer garantert til å bruke stokken som unnskyldning for å presse seg frem», sier Helle. Og hva skjer? Han bruker stokken som unnskyldning for å presse seg frem. Selv om TRB kun er «oppvarming» er det såpass til begivenhet at lokalet er godt i gang med å fylles opp. Her kommer det til å bli trangt og svett, og mannen med stokken vet hva han gjør. Han kommer opp til oss og smiler sleskt og spør om han ikke kan komme til. Jeg beskylder ham straks for å benytte seg av stokketrikset, men Helle ser strengt på meg og gir uttrykk for at jeg tross alt ikke kan si det. Nei vel, tenker jeg, og dum som jeg iblant kan være innleder jeg en samtale med mannen og slipper ham «litt» til, sånn at han i det minste får se godt.

Dette er dessverre ikke bare det gamle stokketrikset i aksjon, det er også et klassisk eksempel på at om man gir fanden lillefingeren så tar han snart hele hånden. Han spøker med at han når som helst risikerer å velte om kull om han ikke har noe å klamre seg fast til, og før vi vet ordet av det har han eglet seg inn på siden av oss og helt frem foran rekkverket, mens han prøver å være jovial og påtatt hyggelig og forteller at han heter John. «They call me John the Music Man.» Han fremstår mer som John the Con Man.

Han har nemlig mer på agendaen. Han er ikke alene, men kommer med en noe yngre og adskillig mer lettbent kjæreste – uten stokk altså – som han også vil trøkke inn foran oss. Det kommer han ikke langt med. På dette tidspunktet er Helle forbanna og gir ham både det onde øye og en skarp albue i siden hver gang han prøver seg. Riktignok får kjæresten plass foran rekkverket, men det er på bekostning av John the Con Man. Helle holder fortet, og når kjæresten står og hopper i front, må han pent stå bak henne, og det er veldig tydelig at han ikke kommer til å velte. Stokken er bare fasade, og han står slukøret og filmer mesteparten av de to konsertene med telefonen sin. Han klarer heller ikke fokusere bedre enn at telefonkameraet svinger hit og dit, og det er tydelig at dette ikke blir mye til opptak, men det er dog en annen historie.

Så her er vi, to godt voksne, men heller ikke eldgamle, nordmenn på konsert i London. At det er en smule geriatrisk avdeling rundt oss gjør ingenting. Det er først og fremst et veldig sjarmerende og takknemlig publikum, og vi vokter oss vel for å tro at vi er veldig mye yngre selv. Vi er på full fart inn i dette livets høst, og før vi vet ordet av det er det vi som er utstyrt med stokker og slår oss frem. Men sant å si har jeg til gode å se stokketrikset bli brukt hjemme i Norge.

Stadig oftere på konserter blir jeg likevel minnet om at den musikken jeg vokste opp med er den samme musikken som publikum rundt meg vokste opp med. Da ser jeg grått hår, furete og værbitte fjes og ustø gange. Når jeg derimot er på konsert med yngre artister, er publikum tydelig yngre enn meg, og det er åpenbart også et alderdomstegn.

Jeg tenker i ny og ne tilbake på første gang jeg virkelig fikk inntrykk av at årene var gått i en slik sammenheng. Det var da jeg så mine venner i Haugesund-bandet The Colors Turned Red i kjelleren på nå nedlagte Muddy Waters i Oslo under gjenforeningen deres i 2005. Da var det gått 21 år siden vi hang sammen på Sprø Musikk-festivalen i Arendal og de kalte seg Im Nebel, og alle de andre i lokalet som jeg dro kjensel på virket så merkelig gamle. De var åpenbart ikke mye eldre enn meg, forsto jeg neste gang jeg så meg i speilet, men det var en litt ubehagelig øyeåpner. Nå er jeg mer vant til det, og bra er det. Tiden hamler opp med oss alle sammen, så det er bare å gjøre seg klar.

Etter disse betraktningene rundt grånende publikummere, er jeg selvfølgelig også nødt til å si litt om selve konsertene Tom Robinson Band og The Undertones gjennomførte. Det ble en uforglemmelig aften, av helt andre årsaker enn John the Con Man.

Meg bekjent har Tom Robinson aldri gjort noe forsøk på å gjenforene TRB og heller ikke spilt med andre musikere under Tom Robinson Band-navnet før nå. Dagens band består av Adam Phillips på elgitar, Lee Forsyth Griffiths på akustisk gitar, Andy Treacey på trommer og Jim Simmons på tangenter, mens Tom selv spiller bass. De gamle sangene var forbausende tro mot originalene, tone for tone og note for note, og tekstene til «Up Against The Wall» og «Power In The Darkness» var delvis omskrevet. Ikke så rart at det gjelder sistnevnte, si. Hvor sarkastisk og «protestsangete» den enn er, synger han så mange ord i originalen som rett og slett ikke kan fremføres i 2023. Sjekk originalen så forstår du hva jeg mener.

Det var en fullkomment fantastisk konsertopplevelse, og en gammel drøm som endelig gikk i oppfyllelse. TRB var det første new wave-bandet jeg virkelig omfavnet da jeg første gang hørte debutsinglen «2-4-6-8 Motorway» fra 1977, om jeg ikke husker feil i Pop Spesial på NRK radio. Året etter kom debutalbumet Power In The Darkness og konsert-EPen Rising Free (den med «Glad To Be Gay»), og jeg ble enda mer fan. Bandet spilte på Chateau Neuf i 1979 da de hadde gitt ut oppfølgerplaten TRB Two, men jeg var 12-13 år gammel og hadde ikke havnet på konsertkjøret ennå. Tom Robinson var tilbake i Norge året etter, da på Kalvøyafestivalen med sitt kortlivede, men veldig gode band Sector 27, men der var jeg heller ikke. At jeg nå omsider fikk se «Tom Robinson Band» var derfor en veldig stor glede.

Bandet spilte 11 låter, åtte av dem fra Power In The Darkness og Rising Free og ingen fra TRB Two, samt tre av Robinsons sololåter, hitsinglene «Atmospherics: Listen To The Radio» (i likhet med «Bully For You» fra TRB Two skrevet sammen med Peter Gabriel) og «War Baby», samt den nyere Billy Bragg-aktige protestsangen «The Mighty Sword Of Justice» fra 2013 som ble med på soloalbumet Only The Now utgitt et par år senere. Settet varte i overkant av en time, og Tom Robinsons prat mellom sangene var en stand up-komiker verdig, samtidig som han fremdeles ruget på en god porsjon sinne over tingenes generelle tilstand. Han spøkte også med at det var fint om han kunne få slippe å gå av scenen for deretter å bli klappet inn igjen for å gjøre ekstranummer siden han hadde så vondt for å gå i hans alder, og fikk selvfølgelig publikums bifall. Dermed fikk vi «Power In The Darkness» helt til slutt, og jeg sto fjetret og rørt tilbake, etter å ha tatt opp låten som du kan se fremført her:

Klikk på lenken.

Jeg må innrømme at The Undertones bestandig var et singleband for meg. Merkelig nok har jeg aldri eid et album med de nordirske poppunkheltene, men jeg har elsket singlene deres. «Here Comes The Summer», «Teenage Kicks», «You’ve Got My Number (Why Don’t You Use It)», «My Perfect Cousin» og de andre er blant de mest rendyrkede poptrudeluttene som noen gang har hatt sitt utspring i Derry, og har ikke mistet det spøtt av sin kraft i 2023. Men forventingene mine var så som så. Det var Tom Robinson Band jeg hadde reist til London for å se, og jeg betraktet kveldens hovedattraksjon som en ren bonus, det hele snudd på hodet altså.

Bandets opprinnelige vokalist Feargal Sharkey ble ikke med da låtskriver og rytmegitarist John O’Neill og lillebroren Damian gjenforente The Undertones i 1999, og det har garantert vært en medvirkende årsak til at jeg har vært lunkent innstilt til bandet i moderne tid. De har gitt ut to plater etter gjenforeningen som jeg ikke har hørt og faktisk ikke engang visste eksisterte, Get What You Need (2003) og Dig Yourself Deep (2007). Ingen synger som Feargal Sharkey, tenkte jeg forut for London-konserten, og regnet med at Paul McLoone helt sikkert ville være en habil erstatning med tanke på at han har sunget med bandet i 24 år, men at det ville stoppe der.

Så feil man kan ta!

Jeg kan knapt huske å ha sett en mann som trives bedre på en scene enn ham. Fra det øyeblikket Paul McLoone entret scenen med et bredt ulveglis, utsøkt flamboyant fremtoning og velplasserte hoftevrikk, og bandet kastet seg ut i «Emergency Cases» fra debutplaten The Undertones (1979), var det åpenbart at dette ville bli en konsert utenom det vanlige. Én ting var at bandet spilte høyere enn noe jeg har hørt på flere tiår og at jeg hadde øresus i nesten et døgn etterpå, men det var Paul McLoone som virkelig sørget for at dette ble en morsom kveld.

The Undertones gjennomførte en maratonkonsert med hele 32 låter spilt på i overkant av halvannen time. Det er Ramones-takter over slikt, og det var umulig ikke å bli revet med der vi sto foran scenekanten og hadde litt ekstra lyst til å rive John the Con Man over ende, stokk eller ei.

Bandet er med unntak av McLoone det samme som det alltid har vært. Brødrene John og Damian O’Neill spiller henholdsvis rytme- og leadgitar, med Michael Bradley på bass og Billy Doherty på trommer. John og Damian startet for øvrig That Petrol Emotion som ga ut fem fine plater mellom 1986 og 1993, men savnet åpenbart The Undertones og de mange strøkne poplåtene.

Pop, ja. På Electric Ballroom spilte bandet så høyt og fort at det var veldig mye mer punk enn pop. Nyansene de traff så godt med på plate er umulige å skimte gjennom den hvinende veggen av fuzz, og at trommehinnene til publikum blir utsatt for ren blitzkrieg ser ikke ut til å bekymre noen. Og det skal sies, jeg får heller ikke øye på et eneste høreapparat noe sted, og ingen ser ut til å bruke ørepropper. Slikt er åpenbart for pyser i London, og ikke noe du ser blant grått gull som gjenopplever gamle allsangklassikere og hyler og synger med av hjertets lyst.

Hovedvekten av konserten er sentrert rundt de to første platene, The Undertones (1979) og Hypnotized (1980). Det er og blir dette som er det klassiske Undertones. De spiller fire låter fra Positive Touch (1981), og det er et feilskjær å legge inn «Julie Ocean» herfra. Det er kveldens eneste ballade, og det blir bare rart. «The Love Parade» er eneste innslag fra den opprinnelige svanesangen The Sin Of Pride (1983), mens vi får servert to låter fra hver av de «nye» platene. Alt presenteres sømløst med mye godt humør og morsomheter fra scenen, i høyt tempo og med bulder og brak. John the Con Man «filmer» hele konserten, og Helle gir ham nye albuer når han blir for pågående.

Dette er noe av det morsomste jeg har sett på lenge, iallfall siden Honningbarna på Øyafestivalen og Sentrum Scene i fjor. Du trenger ikke en «fin» stemme som Feargal Sharkeys med en frontfigur som Paul McLoone på lur. Han kompenserer med tøylesløs entusiasme og «ungdommelig» overmot, og hverken han eller de andre bandmedlemmene ser ut til å bli særlig andpustne. De gir ALT i halsbrekkende tempo, og McLoone hopper og spretter, strutter og vrikker, og er i besittelse av en misunnelsesverdig selvsikkerhet. Mitt tips er at han er usedvanlig godt trent, en liten kosemage til tross. Kondisen hans er vilt imponerende, men så er han også «bare» 56 år gammel i motsetning til de andre bandmedlemmene som alle har passert 60 med til dels god margin.

Inspirerende? Visst pokker. Det er konsertopplevelser som denne som gir deg tilbake trua på at du er udødelig, og aldri vil få bruk for stokk for å holde deg oppreist.

Her har jeg laget spillelister med alle låtene som ble spilt, først med Tom Robinson (Band), deretter The Undertones: