Øyafestivalen 2017 dag 3 – da Daniel Kvammen ble superstjerne

Vi som var på Øyafestivalen i går ble vitne til noe stort. I løpet av 50 minutter ble Daniel Kvammen forvandlet fra ung og lovende til superstjerne. Med et show det slo gnister av spilte han og det syv mann sterke bandet seg frem i norsk popmusikks elitedivisjon. Jeg liker ikke å sette artister opp mot hverandre, men for å si det diplomatisk kunne de fint taklet oppgaven som headliner. Det er verdt å merke seg for bookingansvarlige landet rundt. Jeg kritiserte Norwegian Wood-ledelsen for noe av det samme for to år siden. Daniel Kvammens potensial kjenner få grenser som jeg kan se, og nå håper jeg flere ser det.

Som vanlig tar jeg også gårsdagens øyaopplevelser i kronologisk ordning. Jeg kommer derfor etter hvert tilbake til Daniel. Første artist ut i går var Billie Van, eller Merete Pascual, som det står i passet hennes. Også hun spilte på Norwegian Wood samme dag som Daniel for to år siden, og da låt det bare fælt. I går var det en helt annen og tryggere artist som varmet opp publikum på Vindfruen-scenen.

Det ville være direkte feil å si at Billie Van har en stor stemme, men det hun mangler i rekkevidde tar hun igjen i entusiasme. Hun ser ut til å elske scenen, og medgir at hun slett ikke hadde trengt å grue seg til denne dagen. Med sitt kommende andrealbum på trappene fikk vi høre singlene «Bitter» og «I’m Totally Fine With It», og særlig sistnevnte er en flott poplåt. Jeg fikk ikke med meg så mange titler for øvrig, men hun ga det hun hadde og mer til.

Hun hadde et fantastisk band med seg, blant annet med Olaf Olsen på trommer og albumaktuelle Mikhael Paskalev på bass. At bandet også satt pris på hovedpersonens formidlingsglede var tydelig. Det låt fett som bare det, og Billie Van vokste noen meter i mine øyne basert på gårsdagens opptreden. Jeg blir nok aldri noen stor fan, men dette var en konsert det sto respekt av.

Kaja Gunnufsen har fått æren av å være første artist ut på Amfiet – hovedscenen. Med tanke på at hun skapte en liten skandale da hun debuterte på Øya for fire år siden med en utilsiktet nazihilsen, synes hun det var ganske raust av festivalledelsen. Det kan man muligens være enig i, men med foreløpig to plater på samvittigheten har hun etablert seg som en av Norges mest spennende tekstforfattere og låtskrivere.

– Neste sang, den heter «Brillefint». Den handler om at Sylvi Listhaug er en fitte.

Slikt hører du ikke så ofte fra en scene, men dette sporet fra fjorårets glimrende album Ikke tenk på det, levner ingen tvil om hva Kaja mener om norsk flyktningepolitikk. Fra debuten Faen Kaja bestående av betraktninger på terskelen til voksenlivet, består den nye platen om betraktninger fra voksenlivet. Vel å merke med et skråblikk der hun fremstår som en som aldri blir helt voksen.

Humoren i tekstene er livsnødvendige for artisten Kaja Gunnufsen og er en sentral del av identiteten hennes. Mellom låtene er hun stand up-komiker, og hun bjudar på både her og i sangene. Å si at tre kvarter i Kajas selskap på Øya er et studium i selvutlevering er ingen overdrivelse. Det er også noe av det som gjør henne så elskelig. Hun er lett å like nettopp fordi hun er så nådeløst ærlig.

Hun har da også låtene til å backe seg opp, og et nydelig band der hennes faste produsent Kenneth Ishak er sentral. Tre kvarter går altfor fort, men hun avslutter med en forhåndsannonsert crowdsurfing og setter sådeles et effektivt punktum. Faen Kaja, for en flott konsert.

Les også: Anmeldelse av Kajas siste plate

Så til gårsdagens tøffeste opptreden. Amerikanske Hurray For The Riff Raff anført av puertorikanske Alynda Segarra ankom Øya med det hun kaller resistance music – motstandsmusikk – og leverte en kanonkonsert. På plate har Hurray For The Riff Raff etablert seg som et litt skramlete folk/countryband, men live i 2017 er det noe helt annet. Dette var tidvis knallhard bluesrock fremført med holdning og aggresjon. Kvintetten på scenen leverte en konsert som var et sammenhengende «fuck you» til Donald Trump og hans likesinnede.

Alynda Segarra var raskt ute med å presentere bandet som amerikansk, men beroliget med at «we come in peace». Hun unnskyldte seg oppriktig for sin inkompetente og onde leder, men at «de jobber med saken». Det er vel det resistance music i dette tilfellet handler om.

Årets fine plate The Navigator er definitivt det mest oppsiktsvekkende og helhetlige Alynda har gjort. Det er en konseptplate om hennes oppvekst i New York, og nøkkelkutt som «Pa’lante» og «Living In The City» ble høydepunkt under konserten. Der platen for det meste er ganske nedpå, singer/songwriter-aktig, er bandets liveopptredener helt annerledes. Det er hardt, kontant og iltert, og Alyndas fantastiske stemme runger ut over Tøyenparken. Hun er som en ung Patti Smith, tøffere enn toget, grotesk sminket og fullstendig «in character».

Med seg har hun festivalens best utseende band, to kvinner og to menn som kunne kommet rett fra catwalken. Det er dog ingen grunn til å skue hunden på hårene. De spiller som om de har Fanden i hælene, og det har de vel på et vis også. Til slutt spilte de en glitrende versjon av Bruce Springsteens «Dancing In The Dark». Resistance music har sjelden vært mer underholdende.

Så er vi fremme ved Daniel Kvammen og hans maktdemonstrasjon av en konsert. I februar ga han ut sitt andre album Vektlaus som jeg belønnet med seks blanke stjerner og beskrev som historisk i min anmeldelse. I sum er det en selvransakende popsymfoni om et forhold som gikk i dass og veien opp igjen. Det er en moden og reflektert plate fra en mann som ennå ikke har fylt 30.

Men Daniel blir ikke værende i jammerdalen. I løpet av ni sanger er han gjennom de forskjellige fasene av bruddet og jobber seg tilbake mot lyset. Platen ender i himmelstormende jubel og optimisme.

Gnisten som ser ut til å drive ham på platen har han på eksepsjonelt vellykket vis overført til scenen. Jeg har fulgt Daniel fra den spede begynnelsen fra et par-tre år tilbake, og sett hvordan han har utviklet seg som liveartist. Om han var bra på Vindfruen-scenen på Øya og Norwegian Wood i 2015, kom han tilbake nå for å kreve sin rettmessige plass på toppen av den norske poptronen. Jeg så ham spille låtene fra Vektlaus på Rockefeller etter lanseringen, og det var noe ganske annet enn jeg hadde sett tidligere. Riktignok har Daniel aldri spart på kruttet, men han viste nå en større trygghet og selvsikkerhet enn tidligere. De drøyt fire månedene som har gått siden Rockefeller-konserten har modnet ham og bandet ytterligere.

Daniel Kvammen er en mann som skjønner verdien av et visuelt uttrykk, og alle bandmedlemmene – med unntak av ham selv – er kledd i tettsittende hvitt. Hele scenen er hvit, mikrofonstativene er malt hvite, forsterkerne er trukket i hvitt. Selv gitarteknikeren er kledd i hvitt. Det ser unektelig ganske kult ut.

Daniel kommer som en glisende virvelvind inn på scenen. Han er proppfull av breial entusiasme og hypergira på å spille. Han er cocky på grensen til det usjarmerende, men hanker seg inn på pur sjarme og uforfalsket publikumsfrieri. Han flørter med jentene på første rad og jobber beinhardt for å få med hele publikummet, også de helt øverst i bakken.

Hele seansen er så gjennomført og underholdende at jeg glemmer hvilke låter som blir spilt, men hovedtyngden lå naturligvis på Vektlaus. Daniel står ikke stille et sekund, men løper frem og tilbake over scenegulvet gjennom hele konserten. Han er til og med frekk nok til å påstå at scenen er for liten for ham og bandet, men slipper unna med det. Det går lang tid mellom hver gang du ser noen jobbe sånn på en scene, og Daniel ser ut til å elske det.

Mellom låtene gjør han sitt beste for å innta rollen som en popens vekkelsespredikant. Det er «mine damer og herrer» meg her og der, og han bruker stemmen såpass at han mot slutten av konserten er god og hes. Når han introduserer «Fuck deg, helsing 90-talet» fra EPen 1988 spør han om flere enn ham hadde noen som i oppveksten prøvde å si at de var bedre enn deg, som prøvde å hevde seg på din bekostning. «Det hadde jeg», hører jeg en jente hyle rett bak meg. Jeg snur meg og ser rett inn i øynene til Ulrikke Falck, også kjent som Skam-Vilde, og holder på le meg fillete. Hun står der med en gjeng venninner, og at de har det gøy er det ingen tvil om. Hun gliser tilbake, og Daniel setter i gang mens vi alle synger med av full hals.

Det er mot slutten av konserten Daniel Kvammen virkelig «tar den hjem». Med de enestående fengende singlene «Me dansar ikkje for moro skyld», «Gatelangs gjennom sorg og synd» og helt til slutt «Du fortenar ein som meg» fra debutalbumet Fremad i alle retninga viser han en gang for alle at han virkelig eier scenen han løper rundt på. På tampen klatrer han opp på en høyttalerstabel og holder en avsluttende «preken» før han hopper ned igjen, med fare for liv og lemmer. Det går bra, og når konserten er ferdig og bandet har takket for seg, hopper Daniel forsyne meg ned fra scenen for å takke dem som står helt foran og hyler. Det er hva jeg kaller å pleie sitt publikum. I går ble Daniel Kvammen superstjerne. Gratulerer så innmari mye med det!

I etterkant av en så bra konsert trenger jeg en ølpause og sitter på plenen og prater med en venninne heller enn å se bergenserne i Hester V75 som spiller på Vindfruen nedenfor der vi sitter. Kvammen må fordøyes, så enkelt er det.

Resten av dagen blir et musikalsk antiklimaks for meg. Neste band jeg ser er indiedarlingene i The Shins. Det er et band jeg alltid har betraktet som «hyggelig», men ikke så mye mer. Jeg vet jo godt at «alle» mener «New Slang» er en genial låt, og ja, den er fin. Det hadde selvsagt alt å si at den fikk en prominent plass i filmen Garden State i 2004, og bandets status hadde neppe vært den samme uten.

I stedet for å se James Mercer og resten av bandet fremføre «New Slang» spiste jeg akkarbollene fra matboden til Pjoltergeist. Mat må man ha, og de tre låtene jeg hørte – «Caring Is Creepy», «Australia» og «Name For You» – var ikke gode nok til å stagge sulten. Ikke misforstå, jeg synes ikke The Shins er dårlig. Jeg mener bare at det ikke er et veldig spennende band. De har forglemmelige låter, helt på det jevne, som ikke vekker noe særlig i meg.

Og pælm meg gjerne på bålet, men jeg er ingen stor Pixies-fan heller. Jeg liker dem adskillig bedre enn The Shins, men gårsdagens hovedattraksjon var heller ingenting å rope hurra for i mine ører. Riktignok begynte det strålende med «Gouge Away» og «Wave Of Mutilation», men det ble fort kjedelig. Black Francis, Joey Santiago, den nye bassisten Paz Lenchantin og David Lovering harver i vei, og det er akk så monotont.

Publikumskontakten er helt fraværende, og når Pixies har spilt i en halvtime bestemmer jeg meg for å gå hjem. Da har jeg også fått min favorittlåt «River Euphrates» og «Monkey Goes To Heaven» back to back. At jeg går glipp av «Where Is My Mind», «Debaser» og noen til mot slutten av konserten lever jeg fint med. Gårsdagen tilhørte Daniel Kvammen, ikke Pixies.

Les også: Øya dag 1, Øya dag 2 og Klubbdagen