Øyafestivalen dag 4 – da Toten kom til Tøyen

Øyafestivalen/Vazelina Bilopphøggers Foto: Erik Valebrokk
Det er veldig mye godt humør å spore når Vazelina Bilopphøggers har konsert. Her er Kjetil Foseid og Eldar Vågan i full gang med sprell. Foto: Erik Valebrokk

La meg bare si det med en gang: Jeg stiller meg gjerne helt foran i køen av idioter som har fornektet Vazelina Bilopphøggers. Med sine humoristiske tolkninger av gamle 50- og 60-tallshits – og egne komposisjoner i samme leia – har de muntre totningene underholdt Norge i 37 år. Vazelina har imidlertid distansert seg fra de tradisjonelle rockscenene og valgt revyscenen som sin naturlige arena. Det har gjort dem både folkekjære og populære, men veldig mange skrotinger som meg har vendt dem ryggen.

I går hadde de den åpenbare gleden av å åpne siste dag av Øyafestivalen 2017, lørdagsposisjonen som tidligere har vært fylt av blant annet deLillos, Knutsen og Ludvigsen, Lillebjørn Nilsen og Odd Nordstoga. Vazelina Bilopphøggers var det perfekte valg, la oss kalle det inspirert booking fra festivalledelsens side. Det virket som de selv syntes det var ordentlig moro å spille for øyapublikummet, og jeg tror nok de ble positivt overrasket av responsen.

Øyafestivalen/Vazelina Bilopphøggers Foto: Erik Valebrokk

Kjetil Foseid hadde store sko å følge etter Viggo Sandvik, men det har han klart glatt helt fint. Foto: Erik Valebrokk

Når bandet dundrer løs med “Musikk tel arbe” og “Surfbrett” som de to første låtene er det ingen tvil om at dette vil bli moro. Det er to av mange originaler til forveksling like veldig mye vi har hørt før, som viser bandets enestående forståelse for sitt musikalske ståsted.

Med morsomme tekster, godt humør og sjarme i bøtter og spann er tøyenpublikummet en enkel målskive. Kjetil Foseid – som er bandets tredje vokalist og tok over etter Viggo Sandvik i 2006 – er seremonimester, mens supergitarist og folkehelt Eldar Vågan er den beste sidekick noen frontfigur kan ha. Jan Einar Johnsen med saksofon, dans og kor fullfører frontrekka. Bak sitter Arnuld “Høgger’n” Paulsen og en medtrommeslager samt en pianist.

Øyafestivalen/Vazelina Bilopphøggers Foto: Erik Valebrokk

Ved et par anledninger kom også “Høgger’n” frem på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Ikke bare er dette morsomt, det er også eksepsjonelt tight rent musikalsk sett. Disse gutta er eminente musikere, og jeg er bombesikker på at du ikke finner noen som er bedre enn Eldar til å spille Chuck Berry-gitar. Vazelina Bilopphøggers er i stand til å spille fletta av de fleste som prøver seg på denne… øh… gammelrocksjangeren, og det svinger helt avsindig. Så ja, det er mye latter her, men det er også sann musikalsk spisskompetanse. Det går så unna her at det er umulig å stå stille, og prestasjonene fra scenen minner meg litt om hvorfor jeg elsker musikk.

De leverer et imponerende antall låter på kort tid, ispedd humoristiske innslag både mellom og som deler av låtene. Vi får høre “Borghild, “Gi meg fri i kveld”, “Harry Hoover”, “Blålys”, “Feil side tå Mjøsa”, “Ferje over Mjøsa”, “Rock Billy Boogie” og flere andre blinkskudd fra bandets lange karriere, og ikke på noe tidspunkt er det trått.

Øyafestivalen/Vazelina Bilopphøggers Foto: Erik Valebrokk

Finnes det noen i landet her som spiller bedre Chuck Berry-gitar enn Eldar Vågan? Jeg tviler. Foto: Erik Valebrokk

Med sedvanlig stil og eleganse – sorte dresser, slips og hatter – utsøkt musikalitet og overskudd av dårlige vitser og kjempehumør leverer Vazelina rett og slett en konsert det bør gå gjetord om i øyakretser. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så morsom og komplett konsertopplevelse. For øvrig er jeg usikker på om jeg gråter av latter eller simpelthen bare blir rørt, men SOM jeg koser meg! Så for å vende tilbake til utgangspunktet er jeg lett skamfull over ikke å ha anerkjent Vazelinas åpenbare kvaliteter før nå. En ting er sikkert: Jeg skal vie resten av mitt liv til å snakke pent om dem ved en hver høvelig anledning.

“Vi kunne ha spelt’ i timesvis, men hadde kontrakt på 50 min. – det vart 52!”, skriver Vazelina på sin Facebook-side, og der har jeg et lite angående. Jeg tror jeg har vært inne på det før, men et av Øyafestivalens åpenbare motiver for å booke store artister av dette slaget som ofte er ganske atypiske for profilen er å få så mange folk som mulig på innsiden så tidlig som mulig og dermed selge så mye øl som mulig. Det har jeg ikke problemer med, men jeg synes det da er en smule utidig å avspise publikum med 50 minutter med det som egentlig er en headliner. Vazelina og alle før dem i samme posisjon burde fått spille i halvannen time.

Øyafestivalen/Pom Poko Foto: Erik Valebrokk

Det var lite å utsette på innsatsen til Ragnhild Fangel i Pom Poko. Foto: Erik Valebrokk

Kontraster er av det gode, og at et band som Pom Poko tar over på Vindfruen-scenen omtrent i det øyeblikk siste tone fra Vazelinas instrumenter fader ut burde være en fin ting. Men her blir altså kontrasten for stor selv for meg som er opptatt av slikt. Riktignok har jeg aldri hørt Pom Poko før, men den skramlete funk/pop/jazz(?)-hybriden blir uansett bare feil der og da. Jeg må fordøye Vazelina, og hvor useriøst det enn kan høres gjør jeg det med en øl og gode venner på gresset et godt stykke unna musikken. Sorry, Pom Poko. Basert på det jeg hørte og singlene “Jazz Baby” og “It’s A Trap” hadde jeg garantert vært langt mer interessert under andre omstendigheter.

Øyafestivalen/Wet Dreams. Foto: Erik Valebrokk

Sebastian Ulstad Olsen frontet Wet Dreams og sang seg så hes som han bare klarte. Foto: Erik Valebrokk

Når hardcorepunkerne i Wet Dreams spiller opp i Hagen har jeg heldigvis fått summet meg og setter stor pris på et intenst og hardt sett. Med medlemmer fra Death By Unga Bunga, FOAAAM og Warp Riders er dette for en slags supergruppe å regne, og det er veldig moro. Frontfigur og låtskriver Sebastian Ulstad Olsen fra Unga Bunga skriker seg så hes han bare kan og backes av et supertight band. Disse gutta kan spille, og når de helt til slutt spiller en lang versjon av “I Can Fly” fra deres ferske debut-EP sitter det som en knyttneve i mellomgulvet.

Blood Command i Sirkus-teltet er ikke noe mindre hardt. Med den helt ferske vokalisten Karina Ljone som på det meste har fire ildsprutende gitarer i ryggen er dette intenst og veldig moro. Bandets metal er av det mer humørfylte slaget med allsangvennlige refrenger i låter som “High Five For Life” og “Cult Drugs”, og selv om dette ikke er “min” sjanger er det tre morsomme kvarter. En energipille av de sjeldne.

Øyafestivalen/Blood Command. Foto: Erik Valebrokk

Blood Commands ferske vokalist Karina Ljone ga jernet fra start til mål i går. Foto: Erik Valebrokk

Deretter er det Mikhael Paskalevs tur til å innta hovedscenen, og jeg er nok av den oppfatning av at den er for stor for ham. Riktignok har han et godt band (blant annet med Jonas Alaska og Billie Van) med seg, men jeg synes ikke han har nok gode låter. De tidlige singlene “I Spy” og “Jive Baby” har i mine ører ikke blitt fulgt opp med noe av tilsvarende kvalitet. Jeg har til gode å høre mye på det ferske andrealbumet Heavy som kom på fredag, men singlene derfra når ikke opp.

Mikhael Paskalev er den type artist jeg gjerne skulle likt bedre. Man kan jo spørre seg hva akkurat det betyr, men han har et eller annet jeg ikke klarer å definere helt som tiltaler meg. Derfor er det veldig synd at jeg ikke klarer å la meg bergta, men det går altså ikke. Jeg tror også han hadde fungert bedre på den noe mindre Vindfruen-scenen, at han kunne tjent på en litt mer intim setting.

Øyafestivalen/Mikhael Paskalev. Foto: Erik Valebrokk

Dessverre synes jeg Mikhael Paskalev var litt for liten for den store scenen. Foto: Erik Valebrokk

Noe av det jeg liker best med festivaler er å oppdage for meg ukjente artister. Navnet BadBadNotGood har jeg vært oppmerksom på i noen år, men jeg har aldri hørt musikken deres. Min venn og kollega Tord rådet meg til å velge det kanadiske jazzensemblets konsert på Vindfruen fremfor Nils Bech i Sirkus-teltet, og jeg tror det var et godt råd.

Øyafestivalen/BadBadNotGood. Foto: Erik Valebrokk

Leland Whitty er den meget habile saksofonisten i BadBadNotGood. Foto: Erik Valebrokk

Kvartetten BadBadNotGood har gjort seg bemerket med å blande jazz, R&B og hip hop og har samarbeidet med folk som Kendrick Lamar, Ghostface Killah og Earl Sweatshirt. I fjor ga de ut albumet IV med forskjellige gjestevokalister som Samuel T. Herring (Future Islands) og Charlotte Day Wilson. På Øya spilte de et rent instrumentalsett, kun avbrutt av trommeslager Alexander Sowinskis formaninger til publikum om å “feel the flow” og slikt. Det var en nydelig konsert, en slags mellomting av Kamasi Washington og Anderson .Paak som spilte på samme scene i fjor.

Så var det dags for gårsdagens andre virkelig fantastiske konsert. Stein Torleif Bjella ga i fjor ut sin fjerde plate med sanger som “romantiserer hjartesorg”, nok til at det blir teateroppsetning av det. Da har han ikke noe problem med å fylle et kort sett på Øya heller. Med kanskje landets beste band i ryggen, trollbandt han publikum i fattige 50 minutter. De kunne gjerne spilt lenger, for å si det sånn.

Øyafestivalen/Stein Torleif Bjella. Foto: Erik Valebrokk

Stein Torleif Bjella – en musikkens heidersmann! Foto: Erik Valebrokk

Flankert av to av Norges aller beste gitarister, Geir Sundstøl og Amund Maarud, med Eirik Øien på bass og Kenneth Kapstad (eks-Motorpsycho) på trommer, går Bjella forholdsvis stille ut med “Tre viku”. Så er dét unnagjort, liksom. Selv om ingen tråkker på fuzzpedalen, er det ikke mye stillfarent over resten av konserten. Dette bandet er så tight at det er latterlig, og med to gitarhelter som kjemper om oppmerksomheten blir det mye lyd.

Øyafestivalen/Geir Sundstøl. Foto: Erik Valebrokk

Geir Sundstøl er et rent unikum av en gitarist. Foto: Erik Valebrokk

Skal man dra sammenligninger kunne dette vært en slags norsk utgave av Tom Waits med band. I det ene øyeblikket er det sløy bluesrock med akustisk slagside, i det neste et skramlete sigøynerband. Og hele tiden er det dypt og inderlig musikalsk. De fire bandmedlemmene – og Bjella selv – utviser den mest utsøkte kunnskap for sjangerne de er innom og spiller så du ikke kan la vær å glise. Det blir litt som med Vazelina at de minner meg på alt som er godt med musikk. Når Sundstøl og Maarud på tampen av “Blomen” går inn i en sinnssyk gitarduell er det så du må klype deg i armen. De spiller av all makt, og står en stund rygg mot rygg og presser seg mot hverandre. Det er uten tvil det store “øyablikket” for meg under årets festival, et udiskutabelt klimaks.

Øyafestivalen/Amund Maarud. Foto: Erik Valebrokk

Amund Maarud er i stand til å gjøre veldig mye kult med en gitar. Foto: Erik Valebrokk

Alle tror det er siste låt, men nei. Bandet går av scenen, og Bjella avslutter alene med en nydelig “Romantikken gjer meg sjuk”. Det er en ren maktdemonstrasjon.

Resten av gårsdagen ble dessverre et eneste langt antiklimaks for meg. I rekkefølge så jeg deler av konsertene til Unge Ferrari, MØ, Vince Staples og Car Seat Headrest, ingen av dem helt up my alley. Sistnevnte er vel også et av de mest patetisk påtatte indiebandene med feilslått arrogant “attitude” jeg kan huske å ha sett. Mumling og “too cool for school”-holdning og en gitarist som sjangler inn på scenen og knapt kan stå oppreist er ikke min oppskrift på suksess.

Øyafestivalen/Car Seat Headrest. Foto: Erik Valebrokk

Det var bare såvidt Ethan Ives i Car Seat Headrest klarte å stå oppreist på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Jeg takket tidlig for meg og droppet årets avslutningsartister Hellacopters og Lars Vaular. Det var i grunnen nok da, og med Vazelina, Bjella, Wet Dreams, Blood Command og BadBadNotGood var det alt i alt en god festivaldag. Takk for i år, Øya! Jeg er spent på neste år.

Les også: Øya dag 1, Øya dag 2, Øya dag 3 og Klubbdagen

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *