For godt over et år siden publiserte jeg et innlegg med 20 kule låter som ikke fantes på strømmetjenestene (se dem her). Siden den gang er fire av disse blitt gjort tilgjengelige; Hoodoo Gurus’ «I Want You Back» (hele katalogen eller deromkring er endelig på plass), Nathalie Archangels «Mr. Perfect For Me» og resten av hennes selvtitulerte debutalbum fra 1987, Jonathan Richmans & The Modern Lovers’ «That Summer Feeling» og Hipsways «Ask The Lord». Det er jo noe.

Selv om store artister som Def Leppard og Peter Gabriel nå har gjort katalogene sine strømbare, er det stadig ganske mange mindre artister som glimrer med sine fravær på Spotify og de andre strømmetjenestene. Her er ytterligere 20 sanger jeg gjerne skulle hatt på plass.

The Liberties – «Lonely Tonight»

Det skotske bandet The Liberties ga ut ett nydelig album, Distracted (1990), og ble borte. Det må nødvendigvis være en av de fineste skotske folk/countryplatene som er laget, med 12 velklingende kanonlåter. Praktisk talt ingen husker The Liberties eller fikk dem med seg i det hele tatt. Og hva du enn gjør må du ikke forveksle dem med The Libertines. Det er en annen skål.

Noel’s Cowards – «Fingers Crossed»

Den australske filmen Rikky And Pete fra 1988 dukket aldri opp på våre breddegrader, men kunne skilte med et flott soundtrack der blant annet Crowded House’ fantastiske «Recurring Dream» dukket opp for første gang. Tidligere Split Enz-medlem Phil Judd hadde også flere låter her med sitt fantastisk titulerte band Noel’s Cowards, og «Fingers Crossed» er den fineste av dem.

Sounds Of Blackness – «Hold On (Change Is Comin’)»

Klar for litt gospel? Sounds Of Blackness har eksistert siden 1969, og nydelige «Hold On (Change Is Comin’)» ble utgitt på albumet Time For Healing i 1997. Det handler om sosial endring og trua på en bedre verden, i en nydelig oppstemt gospellåt med en melodi til å dø for.

Danny & Dusty – «Song For The Dreamers»

Dan Stuart (Danny) fra Green On Red og Steve Wynn (Dusty) fra The Dream Syndicate slo seg sammen i 1985 og spilte inn kremalbumet The Lost Weekend, der den rølpete «Song For The Dreamers» var aller mest krem. De vekket Danny & Dusty til live igjen i 2007 og ga ut albumet Cast Iron Soul, men hvor fin denne platen enn er, er det The Lost Weekend som er Plata med stor P.

Revere & Toumani Diabaté – «Love Will Tear Us Apart»

Av alle flotte versjoner av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart» – originalen inkludert – er denne versjonen fra 2012 med det engelske bandet Revere og den maliske kora-instrumentalisten Toumani Diabaté min soleklare favoritt. Ingen annen versjon klarer å få frem den inderlige sårheten i Ian Curtis’ tekst, og ingen versjon er i nærheten av å være like vakkert instrumentert. Aldeles nydelig!

Sector 27 – «Invitation: What Have We Got To Lose»

Etter to kanonalbum med Tom Robinson Band startet Robinson et nytt, kortlivet band, Sector 27. De ga bare ut en LP, men den var tilgjeld veldig bra. Her hadde Robinson lagt bort den mest aggressive punk/new waven og konsentrerte seg mer om et industrieltlydende postpunksound (Jeg vet det, det er en håpløs beskrivelse, men var du der den gangen, vet du hva jeg mener.) der hans gode popteft også ble ivaretatt. «Invitation: What Have We Got To Lose» er – muligens – den mest representative fra Sector 27s eneste plate, og utvilsomt en av de aller beste.

Jill Jones – «G-Spot»

Jill Jones var en av mange vakre unge kvinner Prince omga seg med og var en slags musikalsk mentor for på 80-tallet. Hun koret på flere låter på 1999-albumet (som J.J.) og var å se i videoene til «1999» og «Little Red Corvette», samt i knøttsmå roller i filmene Purple Rain og Graffiti Bridge. I 1987 ga hun ut et album, der hun var oppført som co-writer sammen med Prince, til tross for at han hadde skrevet samtlige på egen hånd. «G-Spot» er favoritten derfra, og er en sang som faktisk kunne endt opp i Purple Rain. Hele historien om låta finner du her.

Lee Clayton – «Bottles Of Booze»

Singer/songwriteren Lee Claytons mest kjente låt er utvilsomt «Silver Stallion», covret av blant annet Highwaymen og Cat Power, men «Bottles Of Booze» fra hans selvtitulerte 1973-debut er min favoritt. Med unntak av en svak liveplate fra 1980 er ingen av platene hans tilgjengelig for streaming, og det er en ren tragedie. Clayton spilte også i en kort periode på 80-tallet med norsk band bestående av Tore Elgarøy (gitar), avdøde Jørgen Lie (bass), Arne Sæther (keyboards) og Bjørn «Julle» Juliusson (trommer), og et opptak fra legendariske Cruise Café ble utgitt på plate i 1989 under tittelen Another Night.

Holly Dunn – «You’re Still Keeping Me Up At Night»

Mer country, nå fra nydelige Holly Dunn og hennes 1989-album The Blue Rose Of Texas. Ikke en gang hennes dødsfall i 2016 har fått Warner til å legge ut den tidlige delen av katalogen hennes digitalt, og spørsmålet er hvorfor i alle dager ikke? En så vakker sang som «You’re Still Keeping Me Up At Night» – skrevet av Dunn selv sammen med Tom Shapiro og Chris Waters – er essensiell countrylytting.

The Senators – «One More Chance»

De engelske brødrene Mick og Jim Kitson ga ut tre utmerkede popplater under navnet The Senators i 1988, 1990 og 1992, og «One More Chance» er blant singlene fra debutplaten Welcome To Our World. Det var dessverre en verden forunderlig få var interessert i med tanke på hvor sterke låter de skrev, og musikken deres er i dag ikke tilgjengelig og kun husket av noen få blant oss. Triste saker, og jeg ser ikke akkurat for meg en Senators-revival med det første heller. Men det burde da være mulig å få musikken på strømmetjenestene snart?

Leah Kunkel – «Step Right Up»

Leah Kunkel er lillesøsteren til Mama Cass Elliot, og hvis etternavnet ringer en bjelle kan jeg fortelle at hun var (er?) gift med den kjente sessiontrommeslageren Russ Kunkel. Leah har sunget på plater med blant annet James Taylor og Art Garfunkel, og i 1979 og 1980 ga hun ut to fine soloplater. «Step Right Up» er fra den første av disse og aldeles nydelig, skrevet av Peter McCann som også har skrevet klassikeren «Right Time Of The Night», gjort kjent av Jennifer Warnes.

Prefab Sprout – «Lions In My Own Garden (Exit Someone)»

Hvorfor Prefab Sprouts fantastiske debutsingle ikke er tilgjengelig i strømmetjenestene er vanskelig å si. «Lions In My Own Garden (Exit Someone)» er absolutt ingenting å skamme seg over – langt ifra – og den åpnet som den naturligste ting av verden den doble samleplaten 38 Carat Collection fra 1999. Og nå er den altså ikke å finne noe sted. SKANDALE!

Rank And File – «Amanda Ruth»

Austin-baserte Rank And File var en pop/country/punk-hybrid av et band som ga ut de to første av sine tre plater på Slash Records, der også artister som Los Lobos, The Dream Syndicate, The Blasters, Green On Red, BoDeans og andre av de såkalte «paisley underground»-bandene hørte hjemme i første halvdel av 80-tallet. Med de to brødrene Chip og Tony Kinman i front, inkluderte bandets første inkarnasjon også singer/songwriteren Alejandro Escovedo. «Amanda Ruth» var singlen fra det glimrende debutalbumet Sundown.

The Comsat Angels – «Independence Day»

Det engelske postpunkbandet The Comsat Angels var samtidige med Echo & The Bunnymen, The Sound, U2, The Chameleons og andre artister av samme type, og de gnistrende gode platene deres er smertelig fraværende fra strømmetjenestene uten at det gir noen som helst mening. «Independence Day» er muligens deres mest kjente – og beste – låt hentet fra det suverene debutalbumet Waiting For A Miracle. Er det nettopp et mirakel som skal til for å få dem på Spotify?

Harry Nilsson – «How About You»

Judy Garland sang «How About You» allerede i 1941, i filmen Babes On Broadway, men det var først 50 år senere jeg hørte den første gang, da sunget – og plystret – av Harry Nilsson i en annen film, mesterverket The Fisher King. Hvorfor denne sangen var ukjent for meg er det jo mulig å lure på all den tid den er gjort av Frank Sinatra, Bing Crosby, Shirley Bassey, Bobby Darin og mange andre, men aldri for sent, og Nilssons versjon er simpelthen til å dø for, så fin er den.

Mavis Staples – «20th Century Express»

I 1989 ga Mavis Staples ut albumet Time Waits For No One på Prince’ Paisley Park-label. Det var hennes første plate på ti år, hennes syvende soloalbum til da, og seks av åtte låter var skrevet av Prince selv. Singlen «20th Century Express» er ikke blant disse, men er skrevet av Homer Banks og Lester Snell, et funky stykke sosialrealisme om problemene i Amerikas indre bykjerner og en aldeles fantastisk låt med Mavis’ enestående stemme som lokomotiv.

Roaring Boys – «House Of Stone»

Jeg vet ikke stort om Roaring Boys, men tror de var engelske. Iallfall var broren til Kirsty MacColl med i bandet. Sammen med Paul Michell sto Neill MacColl i front for Roaring Boys som så vidt jeg vet kun ga ut én, selvtitulert plate. «House Of Stone» er en ren plankeøvelse på å gjøre noe tilsvarende Roxy Music anno Avalon, men er i så måte særdeles vellykket og en sang jeg hører igjen med glede.

Stan Ridgway – «A Mission In Life»

Tidligere Wall Of Voodoo-frontmann Stan Ridgways andre og tredje soloalbum, Mosquitos og Partyball, er fraværende fra strømmetjenestene, og det innebærer ikke minst tapet av «A Mission In Life», det nydelige avslutningssporet fra førstnevnte. Den er sunget fra en bartenders perspektiv, og i refrenget som kommer helt til slutt, kommer han til kjernen i sin yrkesgjerning: «You’ve got a mission in life to hold out your hand, to help the other guy out, help your follow man.» Fantastisk låt!

Jonathan Richman And The Modern Lovers – «Shirin And Fahrad»

Det er stadig stygge hull i Jonathan Richman-katalogen hos strømmetjenestene, og det lekne 1985-albumet Rockin’ And Romance er blant platene som mangler. «Shirin And Fahrad» er kun tilgjengelig som B-side på 12-tommersinglen til «I’m Just Beginning To Live» som er hentet herfra, og er basert på et gammelt persisk sagn, en klassisk kjærlighetstragedie som i Richmans gjenfortelling er noe av det søteste og mest sjarmerende han har gjort. Det sier ikke lite.

Tom Russell Band – «The Road To Bayamon»

Hva i alle dager som er greia med katalogen til Tom Russell Band kan man undres over. Den første av de tre platene deres, Road To Bayamon, er fraværende i sin helhet, og det er jo så sin sak. Mer uforståelig er at de to neste, Poor Man’s Dream og Hurricane Season, er tilgjengelige, men i ukomplett form. Det mangler fem låter fra førstnevnte og to fra sistnevnte, og det slår meg som mildt sagt underlig. Her er tittelkuttet fra Road To Bayamon. Den finnes i en liveversjon på platen The Long Way Around, mer her er altså den flotte originalen.

https://www.youtube.com/watch?v=8DkGB_WDzm0

Sjekk også: Den beste nye musikken fra juli 2018