Ny stjerne på pophimmelen
Jeg skriver muligens til kjedsommelighet om alt talentet som spirer og gror i norsk musikkliv, men det vil virkelig ingen enda ta. Talentet altså. Mine skriverier er tross alt en begrenset øvelse, norsk musikk er det ikke. Og om du trodde en pandemi skulle tvinge alle skapende, kreative mennesker i kne, til vanlige jobber og et liv uten eksempelvis musikk, tok du feil. Dag ut og dag inn skrives og spilles og synges det overalt rundt oss, og i studioer rundt i landet sikres mye av denne aktiviteten for ettertiden. Og rett som det er dukker det opp nye potensielle suksesshistorier. Noen få lykkes, de fleste gjør det ikke, men dette fungerer litt som en tsunami. Stadig nye aspirerende musikere og låtskrivere velter inn over oss, og selv om mange skylles tilbake er det tilstrekkelig mange som lykkes til at strømmen av atter nye unge og lovende navn fortsetter, med tilsynelatende uforminsket styrke.
I regi av digitaldistributøren IndigoBoom var jeg for noen uker siden så heldig å få lede en presentasjon av fire unge artister, med varierende erfaring fra musikkbransjen, men med én ting felles, drømmen om at flest mulig der ute skal verdsette musikken deres. En av disse fire var kaspara, som er artistnavnet til den tidligere fotballspilleren og ingeniørstudenten Kamilla Lillefjære, 30 år gammel sanger/låtskriver fra Slependen i Bærum. Om henne er det mye pent å si, men det jeg bet meg aller mest merke i – rent bortsett fra kvaliteten på sangene hennes – var den kompromissløse besluttsomheten hennes. Hun forteller om ambisjonene i singlen «Som meg» der hun viser langfingeren til musikkbransjens lukkede dører og i stedet tar det fulle ansvar for egen skjebne:
Roper høyt til stengte dører
Klarer nå å forstå
At det gjør meg fri
En industri med lange køer
Skal du da vente på
Trolldom og magi?
Ofte er det smartere – og for noen også enklere – å skape sin egen trolldom og magi. Jeg er av den oppfatning at dette er noe skapende sjeler er i stand til, at de har i seg noe som kan forklares som guddommelig inngripen, uforklarlige evner eller, som vi også kaller slikt, trolldom og magi. Det er noe med at de som «har det» evner å sette sammen toner og ord til å bli noe adskillig større enn summen av en pluss en, noe som er vanskelig å forklare både logisk, intellektuelt og matematisk, men som kun kan føles. Musikk og annen kunst berører oss på et dypere, mer åndelig plan, og jeg tror ikke det er meningen at vi helt skal forstå mekanismene heller; vi skal bare ta kunsten imot med all den takknemligheten vi klarer å opparbeide når vi kjenner at det skjer.
Kamilla/kaspara debuterer nå, helt på egen hånd, med en seksspors EP – eller mini-LP – der «Som meg» er én av fire sanger som lik små frø er plantet i den norske musikkmarken det siste året og endelig kulminerer i utgivelsen Ferske bringebær. Det er en oppsiktsvekkende debut, med sanger som rent håndverksmessig synes eksepsjonelt gjennomarbeidete, skrudd sammen og vridd og vendt på til det ikke er mer rom for finjusteringer. Jeg kjenner ikke skriveprosessen til kaspara, men jeg opplever at disse seks sangene er ferdigstilt akkurat på rette tidspunkt, at de både rent komposisjonsmessig og musikalsk befinner seg nøyaktig der de skal være. Det er ikke det samme som å si at de er perfekte, men det er å si at kaspara har lagt alt hun har i dem – og at det høres.
«Som meg» er et manifest, en type sang de færreste artister velger å utgi. Det er også noe av det som gjør både denne og kasparas øvrige sanger så gode, at hun tør å blottlegge seg, at hun tør å være kunstner og la oss se hvem hun er. Det er en sang som både er rørende og medrivende, jublende glad og optimistisk, og som dessuten er høyst original. kaspara synger om å ta karrieren i egne hender, for skal hun vente på at platebransjen skal se henne kan det komme til å gro mose på henne. Derfor har hun valgt å gi ut musikken sin selv, og bruker det hun har av tid og krefter og penger på å finne sin egen vei. «Innerst inne vet jeg det ikke er noen som meg», synger hun, og om andre er «sterkere, hopper høyere, synger renere, er mye penere», spiller det ingen som helst rolle så lenge hun vet akkurat det, at hun er unik – på godt eller vondt.
«Som meg» er simpelthen helt fantastisk, og om kaspara har stadig har store utviklingsmuligheter både som melodisnekker og tekstforfatter er det ikke annet å si om akkurat denne sangen at den er helt perfekt. Det er den type sang mange bare kan drømme om å skrive, nesten latterlig fengende og medrivende, med en bro som er den aller beste stunden på den 18 og et halvt minutt lange – og følgelig altfor korte – EPen.
Den er imidlertid ikke den eneste sukkerbomben på Ferske bringebær. Jeg vet ikke om kaspara selv forstår hvor bra «Som meg» er, men hun har iallfall selvtillit nok til å plassere den nest sist på EPen, der et plateselskap tradisjonelt kanskje ville brent kruttet først. I stedet har de seks sangene fått en gjennomtenkt rekkefølge, litt som et godt – vel å merke kort – konsertsett eller en god spilleliste.
Hun åpner med den søte og drømmende, sommerlette «Her og nå» som man innledningsvis kan forledes til å tro er en pandemilåt:
Vi går ut av dvale
Klar for det nye normale
Byen våkner opp
Alle rundt meg smiler
Truffet av Amors piler
Og solen den brenner ekstra godt
Men nei, «Her og nå» er faktisk en hyllest til våren og lyset, et stykke svalende popmusikk som umiddelbart introduserer oss for en låtskriver med svært sikker melodisans. En kassegitar og florlette, pastorale synthtoner etterfulgt av en stemme som ligger et sted mellom Emilie Christensen og Kaja Gunnufsen fører oss inn i et univers det er veldig fint å besøke en liten stund. Her er myke klanger og en glassklar produksjon som beveger seg i et par forskjellige retninger. En overordnet musikalsk/sonisk referanse er til drømmepop à la Washed Out, Toro y Moi eller Gundelach, men særlig på sangene «Tenker tilbake» og «Tilfeldig» hører vi også mer enn noen få elementer fra 80-tallsproduksjonene til folk som Narada Michael Walden og Jimmy Jam/Terry Lewis (Whitney Houston, Natalie Cole, Janet Jackson, Alexander O’Neal og mange andre), men uten drønnet vi fikk fra den kanten. Marius Ramstads produksjon er mer subtil i så måte, men full av luft og dynamikk. De detaljrike arrangementene synes svært velfunderte, og effekten er deretter.
Jeg kjenner ikke noen av musikerne her fra tidligere, men for et nydelig band Kamilla har samlet! De som gjør mest ut av seg er nok keyboardisten Edvard Helvig og trommeslageren Nikolai Lysnes. Begge bidrar kraftig til det utsøkt dynamiske lydbildet, og er av den typen musikere som stadig har en overraskelse å by på, som aldri blir forutsigbare. Ikke dermed sagt at det er noe galt med den vekselvis myke og harde bassen til Karl Erik Jørgensen eller det lekre gitarspillet til Espen Langseth Folkestad heller. Begge leverer nærmest utstudert smakfullt og velplassert, og de er helt åpenbart garantister for at dette låter så bra som det gjør. Korrekka med Benedikte Ring Johansen, Mathilde Taugard og Isabell Førde er heller ikke snau. De tre gir sangene et ekstra mykt slør av velbehag og drøm, som særlig sammen med Edvard Helvigs synther gir sangene vinger som løfter dem ut i atmosfæren. Dette er musikk – som fine tekster til tross – også fungerer svært godt på sine egne premisser. Lukk gjerne øynene og hør på en sang som «Våken». Da vil du raskt forstå hva jeg sikter til.
Tekstene er en blanding av hverdagsbetraktninger og forsiktig selvransakelse, med en viss poetisk touch. Du trenger ikke være litteraturforsker for å få utbytte av dem, men de er på ingen måte lyriske lettvektere. Dette er velskrevne og interessante poptekster som kler musikken godt. I skjæringspunktet tekst og melodi tilhører kaspara det samme landskapet som Siri Nilsen og No. 4, men jeg tror ikke det tar lang tid før hun selv vil ha en like tydelig stemme, identitet og egenart. Så tidlig i en musikkarriere må man nødvendigvis finne seg i å bli sammenlignet med andre – noen markører trengs rett og slett i et overordnet plasseringsøyemed – men gi Kamilla litt tid så blir kaspara et navn som står fint på egne ben.
Hvis hun ikke lar seg stoppe med det første – og det tror jeg ikke hun gjør – vil det bare være et tidsspørsmål før kaspara får sitt gjennombrudd. Om fem år, ti år, hvem vet, 30 år, vil hun med en viss grad av sannsynlighet kunne se tilbake på et artistliv som fødes her og nå, og som når som helst kan slå ut i full blomst. Med en debututgivelse så bunnsolid som Ferske bringebær tyder alt på at kaspara har årene foran seg. Kort oppsummert: En stjerne er født, og jeg elsker absolutt alt ved denne EPen.
