Norsk musikk før og nå – to verdener

Det er vanskelig å si når norsk populærmusikk ble «voksen», men la oss si at det er 25 år siden. Veien derfra og frem til i dag har vært formidabel og imponerende, og at norsk musikk anno 2018 holder internasjonal klasse er det ikke lenger tvil om.

I august ble Øyafestivalen avholdt for 20. gang, og for fjerde gang i Tøyenparken. Av mange betraktet som en litt sær festival på siden av mainstream har den like fullt store headlinere de fleste vil være godt kjent med, mange av dem også norske. Festivalen ble opprinnelig startet av folk fra Oslos mindre rockeklubber, men har vokst seg til et digert beist av en happening som til alt overmål nylig ble solgt til et amerikansk kapitalforvaltningsselskap. Det er like mye på grunn av norske toppnavn som de internasjonale at Øyafestivalen har vært attraktivt for utenlandske investorer.

Jeg har gått lenge og fundert på når veiskillet kom for norsk populærmusikk. Det er så stor forskjell på norsk musikkliv i dag og den gang jeg vokste opp at det knapt er til å begripe. Så når skjedde det egentlig at det gikk fra å være et puslete miljø og langt mellom de gode musikalske drammene, til det lokomotivet du ser i dag, som drar en toglast med fantastisk musikk i alle sjangere, utdannelsesmuligheter og stipendiater, eksportstøtteordninger og internasjonal suksess og anerkjennelse?

Årsaken til at jeg nevnte Øya innledningsvis er både den nøkkelposisjonen festivalen har inntatt i arbeidet med å fremme norsk musikk, og at jeg i mangel av et virkelig godt svar på spørsmålet mitt har kommet til at norsk musikk ble voksen da deLillos ga ut sitt album Neste sommer for 25 år siden. Etter å ha eksistert parallelt med Raga Rockers, Dumdum Boys og Jokke & Valentinerne – til sammen kategorisert som «de fire store» – siden midten av 80-tallet, eksploderte det for deLillos høsten 1993. Du kan argumentere for at Dumdum Boys på dette tidspunktet for lengst hadde opplevd sitt kommersielle gjennombrudd med Splitter pine (utgitt i 1989), men det måtte gå noen flere år før norsk musikk virkelig begynte å bli noe med hold i. La oss derfor – for enkelhets skyld – si at 1993 med utgivelsen av Neste sommer er et slags år 0 for norsk populærmusikk og at det i de 25 årene som er gått siden den gang har funnet sted en formidabel utvikling.

Ta plass i tidsmaskinen

For å forstå hvorfor Neste sommer og dens suksess var så avgjørende, må vi tilbake i tid, til den gang rocken var ung i hele verden og bare for et spedbarn å regne i Norge. Da må vi stille tidsmaskinen på 20. september 1956 da den amerikanske filmen Rock Around The Clock (oppfølgeren til Vend dem ikke ryggen eller Blackboard Jungle som den heter på originalspråket) hadde norsk premiere og det brøt ut opptøyer ved Sentrum kino i Oslo. Slikt hadde man ikke sett mye til her på berget – hverken ungdomsopprør eller rock – og verden var med ett blitt et nytt sted. Til manges ergrelse, selvfølgelig, men rocken og dens videre utbredelse var helt irreversibel.

Per Harald Hartvig, kjent under artistnavnet Rocke-Pelle, var den første nordmannen som ble rockstjerne. I 1958 spilte han inn singlen «Tennessee Toddy»/«A Teenage Love Affair» som ble en stor suksess, og ballen kunne sakte men sikkert begynne å rulle. 19 år gamle Rocke-Pelle valgte imidlertid studier fremfor rock og fikk ingen lang karriere innen musikken. Plateselskapet Philips valgte derfor å bygge opp en annen artist, Per «Elvis» Granberg, som ble langt mer populær. Både han og Pelle spilte inn sine plater i Universitetets Aula akkompagnert av Sigurd Jansens Orkester, i denne sammenheng omdøpt til Sigurd Jansen & His Rockin’ Five. Jansen, som kom fra jazzmiljøet, ble en sentral person som orkesterleder og arrangør i norsk musikkliv, men det var antagelig mer talende for den generelle utviklingen i bransjen at han samarbeidet spesielt med artister som Wenche Myhre og Per Asplin, samt hadde egne utgivelser som EPen Sigurd Jansen og hans musikere spiller evergreens (1959) med norske standardmelodier, og i 1962 en EP med blant «Holmenkollmarsjen» og «Gammel jegermarsj». Det er lite rock’n’roll over slikt, og det var i det hele tatt svært lite rock’n’roll å spore i Norge da 50-tallet ble til 60-tall. Det var heller ingen som skrev egen musikk. Det lille som ble gjort av innspillinger var versjoner av amerikanske rock-, R&B- og countrysanger.

I denne tidlige perioden hadde rocken elendige kår i Norge. Den var gjenstand for en unison forakt både på plateselskaps-, musiker- og pressehold. Et sitat fra Arne Skouen som anmeldte Rock Around The Clock-filmen for VG sier i grunnen det meste om den rådende holdningen: «Noe stort dummere enn det som vispes opp omkring rock and roll er det vel lenge siden vi har vært med på. Stilen er jo ikke annet enn naskerier fra rene og kultiverte jazzformer, blandet sammen til bråk.»

Samtidig, i England…

The Shadows (som også var backingbandet til Cliff Richard) oppnådde stor suksess med sin gitarbaserte instrumentalmusikk som i det store og hele også var egenkomponert. Riktignok var ikke gjennombruddshiten «Apache» skrevet av noen av bandmedlemmene, men dog en engelskmann, Jerry Lordon, som også skrev flere av bandets senere hitsingler. Hank Marvins spesielle spillestil inspirerte også norske musikere, som her hjemme førte til en egen «Shadows-bølge» der band som The Quivers, The Beatniks og The Vanguards var blant de store navnene. Gitaristene herfra, Arne Schultze, Svein Finjarn og ikke minst Terje Rypdal, markerte seg senere som noen av våre største i faget, og vi kan for godt monn legge til at en ung Øystein Sunde også ble truffet hardt av bølgen. Nå ble det også et poeng at artistene skrev egne låter.

Men ingenting varer som kjent evig, og samtidig som Beatles-feberen eksploderte i 1963/64 trakk Shadows-feberen sitt dødssukk. Det åpnet dog plassen for beatbølgen, anført av The Pussycats, og mange gamle Shadows-band endret musikalsk retning.

Utover 60-tallet ble også populærmusikken her hjemme stadig mer politisert, i takt med trenden internasjonalt, og ruskulturen ble også å spore mot slutten av tiåret med psykedeliaband som Dream, Difference og Taboo. Sistnevnte var frontet av Asa Krogtoft som allerede hadde opplevd suksess med bandet 126 og singlen «Graveyard Paradise» i 1967. I mine ører er det fremdeles en av de fineste sangene skrevet av en nordmann. Det må også nevnes at Kjell «Kjaperud» Asperuds Titanic i 1971 var den første norske gruppen som oppnådde internasjonal suksess, med den i hovedsak instrumentale «Sultana».

«Piggtrådmusikk» og personlig oppvåkning

Selv er jeg født i 1966 og erindrer selvfølgelig fint lite fra denne tiden. Jeg vokste opp med foreldre som var mildt sagt forutinntatte i forhold til popmusikk («piggtrådmusikk», fikk jeg senere vite at det het), og det var ikke før jeg som tiåring ble introdusert til ABBA og The Beatles av min venn Rune at jeg i det hele tatt forsto at det fantes noe slikt som pop. Inntil da var jeg flasket opp på en tilfeldig musikalsk diett bestående av klassisk, jazz og Roger Millers utmerkede «King Of The Road» som fatteren elsket å spille i bilen. Imidlertid var jeg blitt utsatt for en snikrockifisering fra mine barnepiker på slutten av 60-tallet. De stakk blant annet til meg Jefferson Airplanes single «Plastic Fantastic Lover» fra 1969 som det finnes bildedokumentasjon på at jeg hadde stor glede av. På et eller annet nivå må det ha satt noen spor. Etter at jeg som tiåring begynte å ane omfanget av de musikalske skattene som fantes der ute, har jeg ikke sett meg tilbake.

Første halvdel av 70-tallet ga alle som var opptatt av musikk – som altså ikke inkluderte undertegnede – den nye visebølgen med Finn Kalvik, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum i spissen. I tillegg satt AKP (m-l)-bevegelsen sitt preg også på musikklivet, både gjennom plateselskapet MAI og artister som Vømmøl Spellmannslag og Amtmandens Døtre. «Rørsla» hadde dessuten indirekte innflytelse på mange andre artister.

Store navn som må nevnes fra 70-tallet er blant annet Folque, Prudence, Popol Vuh (senere Popol Ace), Ruphus, Flying Norwegians, Tobben & Ero og Veslefrikk. Parallelt med alle disse fantes også de beryktede Treff-platene der Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal, Stein Ingebrigtsen og Dag Spantell sang oversatte/gjendiktede og/eller rene plankeversjoner av internasjonale hits. Vi skal heller ikke glemme Country Snakes med Lillian Askeland, og det vanker ingen bonuspoeng for å gjette seg til hva slags musikk de spilte. For min egen del må jeg legge til at jeg var stor fan av New Jordal Swingers som gjorde straighte versjoner av gamle amerikanske rock’n’roll- og pophits fra det sene 50-tall, men som etter hvert også begynte å spille egenkomponert materiale, primært skrevet av vokalist Eigil Berg. I sum var 70-tallet et besynderlig musikalsk tiår i Norge.

Punkens uvurderlige inntreden

I 1979/80 fant det imidlertid sted en musikalsk revolusjon. Noen år forsinket i forhold til England kom punken til Norge. Det beskjedne miljøet gjorde mye av seg, og band som Kjøtt, Hærverk, Oslo Børs og Sjølmord ga ut legendariske, egenfinansierte singler og EPer. I den grad dette var snakk om en bevegelse, ble den også knyttet opp mot den store husokkupasjonen i Skippergata i Oslo som ble igangsatt i oktober 1981 og snart førte til okkupasjonen av en annen og mer berømt gård som ble kjent under navnet Blitzhuset. Punkens «gjør det sjæl-holdning» utfordret for første gang de etablerte selskapene, og den norske undergrunnskulturen var født.

Andre navn i randsonen av punken og som var viktige i 1980 og -81, var alternative band som The Aller Værste, De Press og The Cut, mens Lumbago som også tilhørte et slags «new wave-miljø» (på norsk omdøpt til «nyveiv») ga ut debutsinglen «Gi meg noe ekte» på det internasjonale plateselskapet Polydor. Selskapet brukte penger på å lansere gruppa med en helsides annonse i Dagbladet, noe som var helt uhørt i visse kretser og ga Lumbago et alvorlig troverdighetsproblem. Like fullt er deres to album Alt og litt ekstra (1980) og Cabaret Marzipan (1981) plater som har stått seg godt og fint tåler å bli spilt sammen med de andre, mer «godkjente» bandene.

«De fire store»

Punken og undergrunnsmiljøet, som snart foldet seg ut i mange forskjellige retninger, utfordret musikalsk status quo der veldig mange innspillinger var sentrert rundt bandet Lava og musikerne herfra, Svein Dag Hauge, Per Hillestad, Rolf Graf og flere. Lava ga ut fire plater under eget navn mellom 1980 og 1984 som gjorde dem til en enhet å regne med, men spilte også som backingmusikere for en lang rekke artister – både før og etter denne «glansperioden». Bandet ble en yndet skyteskive i musikkpressen som den gang var representert ved de rene musikkavisene Puls og Nye Takter, men en artist som Marius Müller (som både var del av bandet i en periode, var studiomusiker på mange av de samme platene som Lava-medlemmene spilte på, og ble popstjerne under eget navn) fikk et slags fripass, sannsynligvis først og fremst fordi han var en så utrolig trivelig fyr.

Si hva du vil – musikerne i Lava kunne spille. Like godt sto det nok ikke til med ferdighetene til Raga Rockers den gang de debuterte med det tunge, mørke albumet The Return Of The Raga Rockers i 1983. Med Michael Krohn i front – som hadde gjort seg bemerket som trommeslager i Kjøtt der han bidro med låter som «Jeg vil bli som Jesus» og «Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer» – var Raga første band av «de fire store» som ga ut plate. Riktignok hadde Wannskrækk med blant annet Prepple Houmb og Kjartan Kristiansen allerede debutert, men det var først i 1988 de dukket opp med platen Blodig alvor na na na na na under navnet Dumdum Boys. Jokke & Valentinerne ble etablert i 1982 og debuterte med albumet Alt kan repareres i 1986, samme år som deLillos ga ut sitt første album, Suser avgårde.

Internasjonal suksess

Før vi slutter sirkelen og kan gå tilbake til der vi begynte – med nettopp deLillos – må vi innom a-ha. «Take On Me» ble i 1985 den første norske internasjonale suksesshistorien som virkelig ga gjenklang over hele verden. Da sangen gikk helt til topps på den amerikanske Billboard-listen 19. oktober 1985 skrev a-ha norsk musikkhistorie, og albumet den var hentet fra, Hunting High And Low, ble en salgssuksess de færreste her hjemme hadde kunnet drømme om. Slikt gjør noe med den kollektive selvtilliten, og det er ikke fnugg av tvil om at a-ha har hatt en enorm påvirkningskraft på kommende generasjoner av unge håpefulle – og fremdeles har det, mer enn 30 år senere.

Uten at det berørte tingenes gang på noen som helst måte, husker jeg godt hvor utrolig stas jeg syntes det var da jeg hørte «Take On Me» på et torg i Montpellier i Sør-Frankrike sommeren 1986. Noe slikt hadde jeg aldri opplevd før – eller i det hele tatt tenkt på som det minste sannsynlig.

Det kreative og kvalitative ødelandet som var norsk populærmusikk frem til dette fikk nå sårt tiltrengt gjødning. Med tanke på at Bobbysocks på toppen av det hele hadde vunnet Eurovision Song Contest et halvt år før a-ha nådde førsteplassen i USA, var det liksom ikke måte på hva vi kunne få til. Disse to hendelsene gjorde noe med ambisjonsnivået, og kvaliteten på norsk musikk hevet seg brått. Om det var Stage Dolls på den ene siden eller Fra Lippo Lippi på den andre siden, suksessplater med Åge Aleksandersen og Sambandet, The Monroes, Tomboy eller Jonas Fjeld, så var gjennomgangsmelodien at det låt bedre, at artistene ville mer. Så da deLillos fant gullformelen på Neste sommer høsten 1993 var grunnen beredt og forholdene perfekt tilrettelagt for at norsk populærmusikk kunne utvikle seg og bevege seg i alle tenkelige og utenkelige retninger. Nå var det plutselig alvor.

Som en ny nasjonalsang

Når deLillos en trivelig fredagskveld i Tøyenparken, 25 år senere, fremfører Neste sommer-albumet i sin helhet, er det som om de kroner hele sin mer enn 30 år lange karriere som har gjort dem til et våre mest folkekjære og skattede band. Med unntak av akkurat denne ene platen har riktignok ikke deLillos hatt den samme brede appellen siden, men samlet sett har Lars Lillo-Stenberg og hans våpendragere et arsenal av klassiske låter i bagasjen. Aller størst er selve sangen «Neste sommer». Når ganske mange tusen av oss står foran scenen og gauler i vei at «når vi en gang kommer neste sommer, skal vi atter drikke vin» er det som alltid dypt rørende, og det er ikke mulig å unngå at noen tårer dukker opp i øyekrokene. Jeg argumenterer når som helst for at «Neste sommer» er blitt noe i nærheten av en ny nasjonalsang. For meg har den rett og slett en helt annen og dypere resonans enn Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraaks mer patriotiske hymne, «Ja, vi elsker dette landet».

Der Lava-medlemmenes musikalske ferdigheter ikke var noe som kunne tas for gitt for snart 40 år siden, er det i dag nærmest en selvfølge at folk kan spille, om de spiller i deLillos eller andre steder. Nivået på norske musikere står ikke lenger tilbake for det tilsvarende i andre og større markeder. Med helt andre utdanningsmuligheter innen yrket, en langt bredere spilleflate og et adskillig større publikum, forskjellige typer støtteordninger, interesseorganisasjoner og politisk engasjement, tas musikk i 2018 på et helt annet alvor enn hva tilfellet var i 1958, 1968, 1978 eller 1988.

To ytre faktorer er også viktige å ta med i betraktningen; internett og sosiale medier på den ene kanten og moderne, rimelig innspillingsutstyr på den andre. Uten at jeg mener å være nedlatende kan altså en 16-åring – la oss kalle ham «Kygo» – sitte på gutterommet med en computer og berede grunnen for noe som kan minne om et musikalsk verdensherredømme. Distribusjonskanalene er helt åpne med digital fildeling og strømmeplattformer som Spotify, så veien fra artist til forbruker er i teorien ekstremt kort.

Musikk som TV-underholdning

Musikk – og da også norsk musikk – er også blitt TV-underholdning og samler familiene i beste sendetid i helgene med konkurranser og realitykonsepter som Idol, Stjernekamp og The Voice. Gjennom til nå syv sesonger har norske artister også kunnet feire hverandre i programserien Hver gang vi møtes, og her har så forskjellige navn som Ole Paus, Wenche Myhre, Henning Kvitnes, Lars Lillo-Stenberg, Tshawe Baqwa, Tone Damli Aaberge, Benny Borg, Morten Abel, Eldar Vågan, Ravi, OnklP, Lene Nystrøm, Bjarne Brøndbo, Eldar Vågan og Åse Kleveland kunnet se tilbake på sine respektive karrierer og betydelig suksess.

At norske artister også gjør det skarpt utenlands er heller ingen sensasjon. Aller størst de siste årene har vært den yngre, ofte elektroniske popmusikken og artister som Alan Walker og Kygo. Også Ylvis – utrolig nok – har fått enorm oppmerksomhet.

Men i alle mulige sjangere for øvrig finnes også norsk utenlandssuksess og internasjonal anerkjennelse å spore, og det er nok her vi finner de mest spennende navnene. Motorpsycho, Susanna Wallumrød, Sigrid Raabe, Turboneger, Röyksopp, Satyricon, Sløtface, Darling West, Todd Terje, Dagny, Kvelertak, Marit Larsen (som var tenåringsstjerne internasjonalt sammen med Marion Ravn under navnet M2M), Kings Of Convenience, Maria Mena, Nico & Vinz, Bel Canto, Biosphere, Gundelach, Anja Garbarek, Susanne Sundfør, Jaga Jazzist, Mari Samuelsen, Ane Brun, Sondre Lerche, Lene Marlin, Moddi, Sivert Høyem, Marie Munroe, Madcon, Bendik Hofseth, TNT, Ralph Myerz & The Jack Herren Band, Jenny Hval, Aurora, Emilie Nicolas, Death By Unga Bunga, Highasakite, Bugge Wesseltoft, Nils Bech, Midnight Choir, William Hut, Bigbang, Dylan Mondegreen, Thulsa Doom og Beady Belle er bare noen av navnene som er verdt å nevne i denne sammenhengen.

At de er norske er ikke lenger et poeng for noen. De er kjent i kraft av den musikken de lager og den jobben de gjør med å fremføre den i større eller mindre sammenhenger, ute som hjemme. Igjen er det viktig å poengtere internettets betydning som distribusjonskanal og den korte avstanden mellom utøver og lytter. Noen av disse artistene har kjempesuksess, andre mer beskjeden i mindre, men engasjerte miljøer, men fellesnevneren er altså at de betrakter hele verden som sitt potensielle marked. Ligger musikken din på Spotify kan den like gjerne avspilles i Aserbajdsjan eller Belize som på Otta eller i Sandefjord.

Gode år for norsk musikk

Som musikkjournalist gjennom mer enn 30 år har jeg fulgt utviklingen innen norsk musikk tett, og særlig de siste fire-fem årene har jeg sett på nært hold hvor langt nivået har kommet siden jeg som 19-åring intervjuet deLillos første gang i 1985. Med bloggen Mitt liv som Erik som plattform har jeg hørt veldig mye norsk musikk de siste årene, og en av øvelsene vi musikkjournalister elsker er de såkalte årsbestelistene. For mitt vedkommende har antallet norske utgivelser på listene mine aldri vært høyere enn de siste to årene. I 2016 var 26 av mine 50 favorittplater med norske artister, blant annet Signe Marie Rustad, Hasse Farmen, Solfrid Molland, Kaja Gunnufsen, Stein Torleif Bjella og Karpe Diem i tillegg til flere av dem jeg har nevnt andre steder i denne artikkelen. I 2017 var tallet økt til utrolige 31 av 50 artister, blant dem Daniel Kvammen, Kenneth Norum, Cezinando, Roger Græsberg & Foreningen, No. 4 og Erlend Ropstad.

Selvfølgelig betyr ikke dette at norsk musikk nødvendigvis er like bra som all internasjonal musikk, men det sier noe om oppmerksomheten det er mulig å tilgodese den med. Uttrykket «bra til å være norsk» er ikke et SÅ fjernt minne, men ville vært utenkelig å ytre i 2018.

De siste årene har jeg også sett mange fantastiske norske artister live, ikke minst på festivalscener som Øya, Piknik i Parken og Norwegian Wood, og den dimensjonen som tilføres under en konsert skal ikke undervurderes. Det er på scenen en artist eller et band, og musikerne generelt, virkelig får vist hva de er gode for, og det er i mange tilfeller virkelig ikke småtterier. De to aller største musikalske opplevelsene på årets øyafestival var i mine ører attpåtil norske; helt ukjente Fieh (debutalbum kommer i 2019), en 23 år gammel kvinne med et fantastisk band som spiller såkalt nu-soul (jazz, funk, soul); og Steamdome, et rytmisk instrumentalprosjekt som jazz- og folkemusikeren Ola Kvernberg står bak. Han har med seg tre trommeslagere, en perkusjonist, bass, gitar og keyboards, samt at han selv spiller fiolin, gitar og trykker på veldig mange knotter som gir mye spennende lyd. Summen av alt dette er noe av det musikalsk mest imponerende jeg har sett. Det er så godt spilt at det nesten ikke er til å tro, og til alt overmål låter det fantastisk fint også.

Høyt ambisjonsnivå

Du kan i grunnen ta så å si en hvilken som helst norsk artist ut i verden, om ambisjonsnivået er der, og det er det gjerne. Norske musikere og artister fremstår som en stolt yrkesgruppe som liker å vise seg frem, og ingen må tro at de gjør dette for å bli rike. De aller fleste av dagens lyttere befinner seg på digitale strømmetjenester og vil ikke i sin villeste fantasi kjøpe en plate. Rent bortsett fra at vinylplater de siste årene har opplevd en liten renessanse, er seriøst platesalg i beste fall et fjernt minne eller en uoppnåelig drøm for en artist. De færreste tjener seriøse penger på musikk, men for veldig mange er det noe de må gjøre her i livet.

Hva angår internasjonal braksuksess kommer vi – med få unntak – ikke like langt som for eksempel svenskene. Der i gården har de bestandig vært skamløst kommersielle og opptatt av til dels veldig iørefallende popmusikk som brekkstang ut mot publikum. Det har avstedkommet monstersuksesser som ABBA, Roxette, Ace Of Base, Avicii og flere, men jeg tenker som så at våre naboer i øst skal få ha den gleden. Jeg er av den oppfatning at man ikke egentlig kan konkurrere i musikk, da det alltid vil være høyst subjektive vurderinger som ligger til grunn for hva som funker for den enkelte lytter. Man kunne kanskje konkurrere i å spille fortest på gitar, men hvor morsomt er egentlig det? Ganske morsomt faktisk, når jeg tenker etter, men det gir likevel ikke annet enn en flyktig glede. Musikalsk glede skal være av det varige slaget, og det har et kollektivt norsk musikkliv forstått.

At jeg for øvrig ikke har nevnt ganske mange sentrale norske artister i denne artikkelen er ikke til forkleinelse for noen av dem. Årsaken er at jeg ikke har funnet plass til for eksempel Kari Bremnes, Anne Grete Preus, Bjørn Eidsvåg, Dance With A Stranger, DDE, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Steinar Albrigtsen, Jørn Hoel, Morten Abel og mange andre i akkurat dette narrativet. Det er ikke det samme som å si at de ikke har hatt satt gode, varige spor etter seg i norsk musikkliv.

Et musikalsk tverrsnitt

Helt til slutt må jeg dele noen lyttetips. Her er 25 låter du bør sjekke ut, som danner et slags tverrsnitt av norsk musikk de siste 25 årene (det er ikke en sang for hvert år), men åpenbart bare skraper overflaten. Det er likevel et utvalg sanger som sier veldig mye om nivået vi har beveget oss opp til. God lytting!

Sjekk også: Den beste nye musikken i oktober

OBS! Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet 55pluss.