Like sikkert som at vinter følger høst og natt følger dag, like sikkert som at solen står opp i øst og går ned i vest, er at noen fra tid til annen påstår at «alt» var bedre før. Slike påstander kommer ofte, men slett ikke alltid, fra folk litt oppe i åra, og overført til politikkens verden er det gjerne mer reaksjonære krefter som forfekter et slikt syn. Da handler det her hjemme helst om «norske verdier» eller på den andre siden av Atlanterhavet, om å «Make America Great Again».

Jeg har bestandig vært skeptisk til den grunnleggende negative holdningen om at verden var et bedre sted for 30, 40, 50, 6o år siden – eller for den saks skyld enda lenger tilbake. Den var ikke det. Folk var fattigere, klasseforskjellene større, stemmeretten begrenset, mulighetene til arbeid og utdannelse færre, kvinner hadde ikke stort de skulle sagt utenfor hjemmet, arbeidsfolk hadde praktisk talt ingen rettigheter, det fantes ikke noe internett, folk sto flere år i kø for å få innlagt telefon, butikkene stengte klokken 17 blank og 13 på lørdager og var stengt på søndager, det fantes ikke hvitløk eller mango å få kjøpt noe sted, det kostet en formue å reise, det fantes én TV-kanal og den var lenge kun å se i sort-hvitt, det fantes én radiokanal og … ja, du forstår. Det har funnet sted en lang, lang rekke betydelige fremskritt som gjør livene våre bedre, selv om mange i sin tid argumenterte høylytt mot både kvinnelig stemmerett og fjernsyn som om det var Fandens verk. Alt var ikke bedre før. No way!

Så hvorfor i all verden skulle musikken ha vært det? For noen uker siden dukket påstanden opp igjen, denne gangen fra forbausende unge Ole-Martin Ihle i en kronikk i VG. Ihle er en norsk musiker og skribent som i en alder av 40 synes musikken var bedre før – og mener han kan bevise det. Nå har strengt tatt min eminente musikkjournalistkollega Geir Rakvaag (60 pluss) for lengst svart Ihle med en velskrevet kommentar i Dagsavisen, da under tittelen Musikken var ikke bedre før. Rakvaag har ikke tatt nevneverdig hensyn til at Ihle utelukkende snakker om hitmusikk og kanskje har ment deler av innlegget som iallfall litt ironisk. Han avfeier det hele som «rent tøv».

Denne lille meningsytringen min er ikke først og fremst tenkt å være nok et motsvar til Ihle, selv om jeg også går ham i rette. Jeg har mer lyst til å diskutere selve holdningen om at alt var bedre før og påståeligheten som ofte følger med den.

For meg er ingen plater bedre enn London Calling, The Clash’ tredje album som ble utgitt i 1979. Jeg var 13 år gammel da den kom, og musikk skulle aldri bli det samme igjen. Det var en plate som viste meg spennet og potensialet som lå i populærmusikken. Sjangermessig var den et babelsk kaos som nok både var resultat av en tøylesløs kreativitet og en god porsjon heldige omstendigheter. Kanskje sto stjernene i en spesielt gunstig posisjon over den britiske hovedstaden i den ene eller begge de to periodene London Calling ble spilt inn? Ikke vet jeg.

For akkurat meg er London Calling verdens beste plate, og følgelig er det ingen tvil: Bedre blir det ikke. Men jeg slutter ikke å håpe. Det kan godt hende en stemme like sterk som Joe Strummers og et band med like stor tyngde som The Clash er i emning der ute i vrimmelen av musikere som holder på. Det kan også tenkes at det vil dukke opp et band med like stor gjennomslagskraft som The Beatles en gang hadde, men jeg har – som så mange på min alder – vanskelig for å se det for meg. Vi har det med å skue tilbake og rosemale gamle favoritter. I retrospekt gjør vi dem ufeilbarlige og nærmest allmektige i sin musikalitet, for ikke å si genialitet, men vi har alle våre personlige favoritter, og den enes gull er som kjent den andres møl.

At jeg kan lovprise The Beatles eller The Clash, Johnny Cash eller Patsy Cline eller Scott Walker eller Jimi Hendrix eller hvem som helst andre av gårsdagens artister betyr ikke at musikken nødvendigvis var bedre før. Disse artistenes påvirkning er selvfølgelig udiskutabel. De var sangere, musikere og låtskrivere som bidro tungt til sin musikalske samtid og har satt varige, viktige spor etter seg. Men hvem er jeg til å påstå at ikke Ariana Grande, Lizzo, Beyoncé, Taylor Swift, John Mayer, Coldplay, Frank Ocean, Childish Gambino, Drake eller Cardi B skal gjøre det samme? Eller for å ta det hele hjem: Hvorfor skulle ikke Astrid S, Aiba, Silja Sol, Sondre Justad, Morgan Sulele, Amanda Tenfjord, OnklP, Arif eller Dagny gjøre ting som blir husket? I de fleste nevnte tilfeller anser jeg muligheten for at det skjer som adskillig større enn at det ikke skjer.

Det er lett å avfeie ting man ikke liker med et skuldertrekk eller en dårlig vits og si at alt var bedre før. «Da jeg vokste opp», er likevel ikke noe du vil åpne en setning med. Uansett. At Ole-Martin Ihle på bedrevitersk manér fører «bevis» for at musikken var bedre før, betyr heldigvis ikke at det stemmer. Hans mange besynderlige påstander – som at hip hop har slukt musikkbransjen og formet den i sitt bilde, at levende instrumenter er forkastet i dagens popmusikk, at den musikalske variasjonen er mindre enn før eller at det er galt å ville skrive en hit – er i beste fall lettvinte generaliseringer. Jeg tror for så vidt Ihle prøver å gjøre seg morsom på enkelte artister og sjangeres bekostning uten at det stikker så dypt, men han farer like fullt med vrøvl.

Musikkbransjen har endret seg enormt gjennom årenes løp, og i den forbindelse også måten musikk spilles inn på, produseres, skapes og distribueres. Men er det ikke mulig å leve med at verden er i endring rundt oss uten at det er helt krise? Det er kjempefint å mene at Rolling Stones er verdens beste band, men det betyr ikke samtidig at Arcade Fire er dritt. Det blir litt som å si at de voksne er bedre enn de unge, eller for å benytte en aktuell parallell, at Donald Trump har mer rett enn Greta Thunberg.

Det oppsto furore da det amerikanske alt.country/soul/indiebandet Lambchop og bandets kreative senter Kurt Wagner ga ut platen FLOTUS i 2016. Ellers sindige mennesker – dere vet hvem dere er – hevdet at Wagner kunne gå hjem og vogge hvis han ikke kunne skjerpe seg litt og lage den musikken de ville ha. Her kom han rekende med autotune og eksperimentelle låter på både 12 og 18 minutter. Hvordan kunne han svikte slik? I stedet for å utfordre seg selv – og sine lyttere – slik han gjorde, syntes altså mange at det hadde vært bedre om han gjorde det motsatte, som ville være å oppretteholde et status quo.

Nick Cave skrev nylig om den samme mekanismen i sine Red Hand Files der han svarer fansen på spørsmål. En innsender lurte på om Cave ikke var redd for å miste gamle fans på grunn av sitt nye sound, og vår mann svarte at det godt kunne være at noen falt fra, men at å lage musikk kun med det for øye å tilfredstille fansen er både patroniserende og et forsøk på å utnytte dem: «Challenging music, by its very nature, alienates some fans whilst inspiring others, but without that dissonance, there is no conversation, there is no risk, there are no tears and there are no smiles, and nobody is moved and nobody is affected», skrev han. Nick Cave vil videre, hele tiden.

Var Nick Caves musikk bedre før? Det er neppe slik at han selv synes det, og albumet Ghosteen som kom i fjor høst har til de grader skapt debatt. Det er en plate som splitter Caves publikum, og selv om han føler takknemlighet for alle som har fulgt ham og så hoppet av ved Ghosteen er jeg helt sikker på at han ikke ville hatt det annerledes. Som for eksempel David Bowie før ham, har Cave vært flink til å videreutvikle seg. Det er ikke dermed sagt at alle platene deres er for mesterverk å regne, men det hadde vært verre om de hadde stagnert.

At Ihle kritiserer dagens popmusikk, personifisert av blant annet Ed Sheeran og Cardi B, får så være. Det er ikke noe nytt at voksne folk misliker ny musikk, men det å jage en hit er heller ikke noe nytt, og det er ikke noe feil med å gjøre det. Penger og berømmelse har alltid vært en motivasjon for artister, om de heter Leonard Cohen eller Katy Perry. La meg også minne om at Nick Cave uten å blunke inviterte popstjernen Kylie Minogue til samarbeid for – ups! – 25 år siden. Det var kanskje ikke primært for å få en hit, men det viste uansett Caves respekt for andre musikalske uttrykk enn sitt eget og som ikke automatisk var comme il faut i kretser man gjerne assosierer ham med.

Og ja, tiden flyr, men at musikken Cave produserer i dag er dårligere enn den han spilte inn for 25 år siden vil jeg ikke påstå. Jeg vil heller ikke hevde at Boyz II Mens «On Bended Knee» som toppet de amerikanske hitlistene for 25 år siden er veldig mye bedre enn «The Box» med Roddy Ricch som topper i dag. Nå kjenner jeg kanskje ikke så mange som synes akkurat Boyz II Men er svaret på aftenbønnen uansett, men poenget er at hverken Cave før og nå eller Boyz II Men kontra Roddy Ricch kan brukes som bevisførsel på at musikk er blitt tristere saker enn den en gang var. Eller omvendt.

Jeg har sagt det til kjedsommelige, og jeg kommer helt sikkert til å si det igjen og igjen og igjen: Opplevelsen av musikk er subjektiv. Du kan analysere musikken så mye du bare vil, men det kommer du bare et stykke vei med. Det beste du kan håpe er at analysen gir deg litt statistikk. Ihle hevder for eksempel at akkordrekken C – G – A-moll – F aldri har vært flittigere brukt i populærmusikken enn de siste ti årene selv om han innrømmer at Wikipedia-listen han refererer til er ufullstendig. Han tar heller ikke høyde for at mengden musikk som gis ut i dag er enorm sammenlignet med tidligere.

Det er faktisk ikke negativt at «hvem som helst med tilgang til en datamaskin kan lage en hit på gutterommet», slik mange formulerer det. Moderne teknologi har demokratisert både musikkbransjen og andre bransjer, og det er ikke lenger slik at plateselskapene er mer eller mindre allmektige og avgjør hvem som blir utgitt og hvem som ikke blir utgitt. I teorien kan hvem som helst spille inn og gi ut sin egen musikk, og det er et demokratisk pluss i en bransje som historisk sett har hatt mer enn et snev av opplyst enevelde over seg. Å samtidig antyde at artister som Kygo eller Alan Walker ikke lager «ordentlig» musikk er i overkant arrogant. Tro ikke at artister med en i hovedsak elektronisk instrumentpark ikke er musikalske. Kygo hadde ikke klart å gjøre låter som «Stole The Show» og «Firestone» til monsterhits om han ikke hadde musikalske evner godt over gjennomsnittet. Det er sanger som lyder annerledes enn gamle slagere som «Will You Love Me Tomorrow», «A Hard Day’s Night» eller «Rhinestone Cowboy», men felles for dem alle er at de er skrevet for å bli hits, noe de også ble.

Alle kan ikke være Elvis Presley eller Bob Dylan eller Aretha Franklin eller Led Zeppelin. Vi må videre, og det mente nok samtlige av disse også. De nevnte storhetene var inspirert av gamle countrylåter, folkeviser, gospelhymner og bluesriff og bygde sine karrierer på et slikt fundament. Dagens artister ser andre steder, men de ser også tilbake til de samme tonene som har inspirert så mange gjennom årenes løp. Musikken er en evig runddans som aldri tar slutt. Om det er jazz eller funk eller rock, har alt et opphav og alt en vei videre. Noen artister er i stand til virkelig å fornye en sjanger, andre igjen plasserer seg trygt i den og er fornøyd med det, men de aller fleste vil utvikle seg på den ene eller den andre måten. De vil utfordre seg selv, og det gjør de ikke ved å gjøre samme ting igjen og igjen.

Musikk er inkluderende, den er intuitiv og den er umiddelbar. Musikk er følelsesbasert snarere enn intellektuell, og hva som treffer deg eller ikke treffer deg avhenger av en endeløs rekke utenforliggende faktorer, som hvem vennene dine er, hvem storesøsknene dine er eller hvilken tid du lever i. Veldig mye må ses i lys av kalenderen. Setter du deg godt til rette i din nyinnkjøpte tidsmaskin og reiser tilbake til 1956 vil du kanskje dra på smilebåndet av at folk lar seg sjokkere av hoftevrikkingen til Elvis og tenke at pokker heller, det er mer schwung over Nicki Minaj. Reiser du til 1964 ser du at det ikke er nevneverdig forskjell på idoldyrkingen av The Beatles og Justin Bieber. Stiller du inn på 1969 og reiser til Woodstock vil du kanskje synes at Jefferson Airplane, Canned Heat, Joan Baez, The Band og de andre artistene som spilte foran hundretusener av ungdommer ikke låt så bra som du husket likevel, men snarere som en kasse kaniner – til sammen eller hver for seg – og vil i stedet ta turen til Findings-festivalen på Bislett i august. Hvem vet?

For meg koker det ned til musikkglede. Jeg holder ikke ut tanken på resten av livet å skulle høre utelukkende på allerede utgitt musikk fordi den angivelig var bedre enn det som gis ut i dag. Den var ikke det, men den er heller ikke bedre nå. Den bare er. Avhengig av sinnsstemning og humør, omgivelser og omstendigheter vil det oppstå forskjellige musikalske behov. Noen ganger vil jeg begeistres av noe helt nytt som jeg aldri har hørt før, andre ganger vil jeg høre Goldbergvariasjonene til Johann Sebastian Bach fordi jeg vil koble av, Pet Shop Boys fordi jeg vil danse, Nick Drake fordi jeg er trist, Oneohtrix Point Never fordi jeg vil la meg utfordre, Deafheaven fordi det er kaos i hodet mitt, eller London Calling, bare fordi det er favorittplaten min og den gjør meg glad og sender meg mentalt tilbake i tid.

Og der er vi ved sakens kjerne. Aller størst inntrykk gjør musikken i de såkalt formative år. Det varierer selvsagt fra person til person, men tenårene er stort sett nøkkelårene der vi virkelig formes som mennesker. Rent bortsett fra de aller første artistene jeg hørte før fylte 13 – ABBA, The Beatles, Eagles og noen andre – er det summen av alt jeg hørte på i tenårene som lever sterkest i meg i dag. Det er Simple Minds og Everything But The Girl og R.E.M. og masse annet i en salig røre, artister som ikke har annet felles enn at jeg oppdaget dem i en tid der musikalske inntrykk traff som aller hardest.

Nå er jeg 53 år gammel og har mine formative år bak meg, men jeg kommer til å fortsette jakten på god musikk til jeg dør. Den kommer nemlig i et bankende kjør, og det er mer av den enn noen gang. Kvaliteten er det heller ikke noe å utsette på, hverken hva angår låter, musikere eller produsenter. Det er i konflikt med Ihles syn, slik jeg leser ham. «Tidligere spilte artister inn musikken sin i store studioer, og hvis de ikke var et band, ble de bistått av profesjonelle, ofte skolerte, musikere og produsenter, som Toto og Quincy Jones», skriver han om det han kaller den gamle studiomodellens død. Meg bekjent er ikke denne gamle studiomodellen død i det hele tatt og heller ikke erstattet av ungdommer som spiller inn musikken sin på gutterommet. Prøv å si det til alle de tusener på tusener av dedikerte unge musikere som øver og øver, spiller og spiller, utdanner seg på prestisjeskoler med dertil hørende skyhøyt nivå. Morgendagens Quincy Jones og Steve Lukather er blant dem, tro meg, og de befinner seg i innspillingsstudioer over hele verden.

Tenk også på alle de tusener av låtskrivere og artister der ute. Tenk over hvor hardt mange av dem jobber, for så godt som ingen penger, med platesalg tilnærmet null og ditto strømmeinntekter. Jeg kjenner mange musikere og aspirerende artister, og er det noe jeg merker meg er det oppofrelsen de legger for en dag og ressursene de bruker på å spille inn musikk og kjempe om spillejobber i et krevende marked. Her er det ikke slik at det skorter på talent. Prøv å si til dem at «alt var bedre før», og du sier at de gjør en dårlig og unødvendig jobb og at den ikke er så mye verdt at innsatsen fortjener noen inntekt. For egen del synes jeg det er godt over gjennomsnittet usympatisk.

Problemet er nok for mange følelsen av ikke å ha tid til å oppdage ny musikk, men det meste i livet er en prioriteringssak. Nysgjerrigheten har også spilt fallitt når det hevdes at dagens musikk er dritt. Den er ikke det. Det er bare veldig mye av den, og tilbudet kan utvilsomt virke overveldende. Da er det lett å bli værende inne i sin lille, mer eller mindre godt organiserte boble, der alt er velkjent og trygt.

Ja, de har det så fint
De har det så bra
De har alt som de vil ha
De har nådd sine mål
De har det som grever
De råtner foran TV og de kaller det å leve

De er maskiner i Nirvana
De har fått det som de vil

Michael Krohns ungdommelig oppfyrte Raga Rockers-tekst fra 1985 er like sann i dag som for 35 år siden. For mange stopper det opp på et punkt, og man slutter å være nysgjerrig og er ikke lenger så interessert i å oppsøke noe nytt og ukjent.

Saken er at vi er ekstremt heldige som lever i en tid der vi har tilgang på så mye musikk – god og dårlig. Aldri har vi hatt flere valgmuligheter, og aldri har musikken vært så rimelig. Stakkars artister, sier jeg bare. Det er ikke lett å tjene penger når «alle» abonnerer på Spotify eller andre strømmetjenester for i overkant av hundrelappen per måned. I dag er vi i den situasjon at all musikk er praktisk talt gratis og kan lyttes til og danses til og gråtes til og jubles til hvor som helst og når som helst. Jeg kan oppleve øyeblikk av nostalgi der jeg tenker tilbake på den tiden jeg spilte inn favorittlåtene mine på C60- eller C90-kassetter og laget de perfekte samlingene, men jeg ville aldri byttet ut med det tilbudet jeg har nå. Heller ikke på den måten var det bedre før. Platebransjen prøvde å fortelle oss at «home taping is killing music», med adskillig større bekymring for seg selv enn for artistene hvis musikk de forvaltet, men advarslene falt for døve ører. Musikken døde ikke, tvert imot. Den har aldri vært mer levende enn den er i dag, og det kan ikke all verdens surmuling gjøre noe med.

Som «bevisførsel» for at alt ikke nødvendigvis bare er sorgen i 2020 har jeg satt sammen en spilleliste med det jeg mener er 100 mer eller mindre knakende gode låter. At ikke alle er blant mine personlige favoritter skyldes at jeg har villet vise noe av bredden i den nye eller moderne musikken (hip-hop, elektronika, ambient og mer), samtidig som jeg har tatt høyde for at mye av dagens musikk er basert på «eldre» sjangere; jazz, soul, punk, klassisk og – selvfølgelig – skamløst velklingende popmusikk.

Kall det gjerne et paradoks at jeg innleder listen med stjerneskuddet Celestes nye single «Stop This Flame» som sampler Nina Simones 55 år gamle versjon av den enda eldre «Sinnerman», men sampling er et fenomen vi ikke kommer utenom. Det har ikke å gjøre med at dagens artister ikke kan skrive egne låter. Det kan de, og her har altså Celeste og hennes medlåtskriver og produsent Jamie Hartman inkorporert et element fra en tidligere innspilt låt og gjort noe helt nytt. Det har ikke mindre egenverdi enn for eksempel Jimi Hendrix’ versjon av Bob Dylans «All Along The Watchtower» som han til de grader gjorde til «sin egen» i 1968.

De aller fleste sangene på spillelisten er fra de siste par-tre årene, og noen er sågar helt nye. Ikke bare Celestes fabelaktige nye single, men også låter av Halsey, Tove Lo, Georgia, Ine Hoem og Kakkmaddafakka, for å ha nevnt noen. Jeg har også sneket inn perler fra Daft Punk, Arcade Fire, James Blake, Destroyer og andre som er noen år gamle og som jeg synes passer fint inn i denne sammenhengen. For å understreke at enkelte voksne artister også «henger med» har jeg valgt å avslutte listen med Lambchop og Nick Cave & The Bad Seeds’ «kontroversielle» låter «In Care Of 8675309» og «Hollywood».

En siste formaning: Vit at denne listen ikke beviser noen verdens ting, men den mer enn antyder at det står utmerket til med dagens musikk og at det er godt håp for fremtiden. God fornøyelse!

Sjekk også: Slik blir vi påvirket av musikkens kraft