The Loch Ness Mouse
«The Loch Ness Mouse II»
(Voices Of Wonder)
[usr 6 text=»false»]

Da jeg anmeldte de nye platene til Hajk og Highasakite for noen uker siden prøvde jeg innledningsvis å diskutere hva popmusikk er for noen rare greier. Den mest direkte definisjonen av begrepet vil være «populær musikk», men den kommer du ikke langt med i mange tilfeller. Fryktelig mange artister kan kategoriseres som popartister uten å være populære i det hele tatt. Da må man med andre ord gå grundigere til verks og se på hvilke musikalske virkemidler som trengs for å lage popmusikk. Heller ikke der er det lett å finne noe åpenbart fasitsvar. I min bok er vidt forskjellige artister som The Beatles, Pet Shop Boys, Teenage Fanclub og Adele popartister. The Loch Ness Mouse spiller også popmusikk, men hvor henter de sin inspirasjon fra, tro?

Det norske bandet The Loch Ness Mouse er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På 20 år har de kun utgitt seks album, som har vært temmelig forskjellige, med inspirasjon hentet fra ymse steder; amerikansk vestkystpop, hip hop og klassisk soul, men noe som hele tiden har ligget trygt i bånn er en melodisk treffsikkerhet som kanskje mer enn noe annet kjennetegner begrepet popmusikk for meg. Det handler om sanger som er enkle å synge med til og som er vanskelige å beskytte seg mot. Det er selvsagt underlig at at band som er i stand til å skape så mange slike låter ikke har klart å bli superstjerner, men musikkens verden er da også et underlig sted. Ting går ikke nødvendigvis som man tror, og det er kanskje også slik at The Loch Ness Mouse ikke henvender seg til alle, hvor fengende sangene deres enn måtte være. Folk har ikke nødvendigvis god smak.

Albumet The Loch Ness Mouse II (som altså ikke er deres andre) kom på fredag og er det soleklart beste de har gjort. Besetningen har variert gjennom årenes løp, men i front – nå som alltid – finner vi sangeren og låtskriveren Ole Johannes Åleskjær som startet bandet i 1992 sammen med broren Jørn. Han er fremdeles til stede som medkomponist, men spiller ikke i bandet, annet enn at han gjester på gitar på avslutningssporet «Curt & Roland». Dette albumet er – i likhet med forgjengeren The Loch Ness Mouse (som kan anses som en slags del 1) – marinert i den mer «stuerene» eller vel ansette delen av 80-tallets popmusikk, britiske sådanne. Ikke minst skylder Ole Johannes Åleskjær en gedigen takk til Prefab Sprout og låtskriver Paddy McAloon, men Paddy er ikke den eneste det finnes spor av her. Den nye platen er også full av velplasserte nikk og hyllester til en lang rekke store navn, blant dem Talk Talk, Tears For Fears, Scritti Politti, Everything But The Girl, Associates, The Go-Betweens, The Style Council og Dee C. Lee.

La oss begynne med sistnevnte som ikke er et kjent navn for så mange. Dee C. Lee var backingvokalist i Wham! og senere i The Style Council, der hun møtte sin nå fraskilte ektemann Paul Weller som hun har to barn med. Hun har også gitt ut tre soloalbum og hadde en stor hit med «See The Day» i 1985. La meg også legge til at hun debuterte med den fabelaktige popsinglen «Selina Wow Wow» året før som nok hadde mer felles med Wham! enn med The Style Council og dessverre ble en flopp. Sjekk den for all del ut. Du finner en «extended version» som bonusspor på debutalbumet Shrine på Spotify.

«Dee C. Lee» er tittelen på den første singlen fra The Loch Ness Mouse II. Den er i all hovedsak sunget av Christina Høgetveit (som er frontfigur ved siden av Ole Johannes) og handler ikke om Dee C. Lee. Lee er derimot gjenstand for et rim av de helt sjeldne – «When you tell me things and CC me» kobles med «I dance more frequently to Dee C. Lee», og den har vi i sannhet aldri vært i nærheten av før. I tillegg legger tekstforfatter Ole Johannes inn et par velplasserte «See The Day»-referanser i mellompartiet der han selv synger. Og ikke nok med det. Da jeg så bandet fremføre «Dee C. Lee» (vel å merke uten den fantastiske blåserrekken fra innspillingen) og andre sanger fra det nye albumet i platesjappa Big Dipper sist fredag, dro de den sømløst over i en versjon av The Style Council-klassikeren «The Lodgers (Or She Was Only A Shopkeeper’s Daughter)», en av de mange fantastiske låtene fra albumet Our Favourite Shop. Slikt er veldig moro.

Jeg må innrømme at jeg hadde glemt The Loch Ness Mouse litt. Før utgivelsen av «Dee C. Lee» ante jeg ingenting om bandets forrige album, ei heller at det av alle ting gjorde det stort i Japan. For å høste inn på den nyvunne populariteten i «Solens rike» gikk bandet i studio med mål for øye å spille inn nye versjoner av gamle sanger. Det ble med tanken. To låter her er gamle – «Hayland» fra debutalbumet Flair For Darjeeling (1999) som har fått helt ny tekst og «Unwarranted» fra New Graffiti (2009). Resten er såvidt jeg forstår helt nye. Når det er sagt høres hele albumet ut som en greatest hits-pakke av de sjeldne. Dette er en samling sanger de fleste popkomponister burde være villige til å ofre både en og et ben for å ha skapt. Bandet består i dag av – som på forrige plate – allerede nevnte Ole Johannes Åleskjær (vokal og gitar) og Christina Høgetveit (vokal og perkusjon), samt Ådne Hovda (bass), Kristoffer Solvang (trommer), Ingar Sandvær (gitar) og Svein Bergsaune (tangenter). Sammen er de subtil dynamitt. The Loch Ness Mouse er ikke et band med de største faktene, men de seks bandmedlemmene vet til de grader hva de holder på med, noe de sinnrike, vellagde arrangementene bevitner.

Skal vi begynne forfra kanskje? Åpningssporet «The Tea House (Teehaus Im Englishen Garten)» er et stykke fløyelsmyk popmusikk inspirert av en utstilling Ole Johannes så i Berlin og som utforsket vennskapet og likhetstrekkene mellom filosofen Walter Benjamin og forfatteren Bertolt Brecht. Det høres muligens pretensiøst ut, men vit at The Loch Ness Mouse alltid har vært et bandprosjekt med en viss litterær tilnærming. «The Tea House» er, ut ifra det jeg kan lese meg til av teksten, en slags oppsummering av Ole Johannes’ følelser etter å ha opplevd utstillingen:

It’s nothing I could decide for
Qualify for
It’s neither worked for, nor a theft
But behind these windows
A sudden hope of
Having half a work life left

Det betyr vel at den nå 48 år gamle Ole Johannes Åleskjær regner med å legge inn rundt 30 år til med kreativ virksomhet, og det er ser jeg lyst på. Musikalsk har «The Tea House» klare likhetstrekk med Talk Talk anno 1986, eller for å si det med en albumtittel, The Colour Of Spring, eller enda mer presist, med en låttittel; den monumentale «I Don’t Believe In You». Tempoet og arrangementet har klare likhetstrekk, og Ole Johannes’ gitarsolo legger seg tett opptil det Robbie McIntosh gjør i Talk Talk-klassikeren. Melodien – og da særlig refrenget – er helt til å dø for. Det er en helt riktig åpningslåt som umiddelbart setter tonen for albumet – og dens mange inspirasjonskilder.

Sjekk også: R.I.P. Mark Hollis – de ti beste Talk Talk-låtene

Den spretne danselåten «Dee C. Lee» følger så, men den har vi alt vært innom, så da går vi videre til «Dirty Realism», en rolig og kort sang som handler om å brenne lyset i begge ender, om at hverken skittenrealisme à la Bukowski eller en rock’n’roll-livsstil à la Johnny Thunders er særlig romantisk når det kommer til stykket. Tekstlinjen «always knew this party feared to» er en direkte referanse til Associates’ fantastiske 1982-hit «Party Fears Two», men musikalsk har sangene lite eller ingenting felles. Der «Party Fears Two» var like deler new romantics, jubeldisco (i mangel av et mer treffende ord) og krautrock, er «Dirty Realism» mer et stykke pastoralt britiskinspirert stykke popmusikk med en lekker saksofonsolo fra Torstein Krogedal.

«Hayland» befinner seg i samme musikalske format, dette litt pastorale eller landlige lydbildet vi kjenner fra artister som Fantastic Something, The Lotus Eaters og The Dream Academy. Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvem av disse «Hayland» står mest i gjeld til. Her er det mer snakk om en generell følelse av bekymringsløshet og svermeriske sommerdrømmer. Da den opprinnelig ble utgitt på bandets debutalbum for 20 år siden låt den mer som noe Teenage Fanclub ville vært fornøyd med å spille inn. Nå, med ny tekst og nytt arrangement, har den totalt forandret uttrykk, og det til det vesentlig bedre. De har tatt sangen litt ned i tempo og gitt den et luftig, svevende arrangement som kler teksten aldeles utmerket. Det er en sang brødrene Åleskjær har skrevet om sin barndom i Høland i Akershus med tekstlinjer som tar deg rett tilbake til en annen tid:

I see the swallow that swoops
In under the electricity line
Between the house and the road
Through time and mind

And I remember Hayland
When hay was dried on racks
On every field around us
Like a sideways almanac

Å kalle «Simple Song For A Suzuki» for en sang er muligens å ta i. Med sine 22 sekunder avslutter den side 1 på platen med en kassegitar og dette verset:

Did any harbour worker stop,
In the busy morning hour
To see it off?

Side 2 åpner med den fabelaktige «Unwarranted» som er den første virkelig Prefab Sprout-inspirerte sangen her. Måten stemmene til Ole Johannes og Christina er arrangert opp mot hverandre og hvordan de glir inn i hverandre og ut igjen er pur Paddy McAloon/Wendy Smith, men The Loch Ness Mouse tar den lenger ved å gjøre sangen til en duett. Det gjorde de aldri i Prefab Sprout den gang det var et band og ikke et soloprosjekt for Paddy. Det er en sang om varme minner og evig lengsel, aldeles uimotståelig vakkert, en up tempo poplåt som i en perfekt verden ville vært en monsterhit. Nok en gang slår melodiøsiteten i denne musikken meg som helt eksepsjonell. Den ligger ikke bare i fraseringen hos Ole Johannes og Christina, men i detaljene; gitarspillet, de myke synthtonene, den gyngende bassgitaren. Det er aldri brautende, snarere ganske subtilt, men alt synes uhyre gjennomtenkt og velplassert. Det er også morsomt å høre den opp mot den første versjonen fra 2009. Den er helt annerledes da den var en seig ballade som, iallfall sammenlignet med nyinnspillingen, er høyst forglemmelig. Her har bandet sett et uforløst potensial som har resultert i den kanskje aller beste sangen på det nye albumet.

Med mindre enn to minutters spilletid er «Evelyn» nærmest for en parentes å regne, men hvilken parentes! Det er en utrolig fengende poplåt som nesten er over før den har begynt, som handler om de flyktige og ofte intense møtene vi kan ha med fremmede mennesker. I dette tilfellet handler det om en dame – Evelyn – Ole Johannes møter på en flytur til Manchester, og nok en gang er det på sin plass å påpeke hans ferdigheter som tekstforfatter. Bare sjekk denne åpningen:

There was a little meet & greet
I sank back into my seat
My plan was to shut out all the noise
So I picked up Dubliners
For a change of universe
But didn’t get as far as to James Joyce
On this flight

I løpet av de to timene eller så flyturen tar snakker de to uavbrutt før de skilles ved bagasjebåndet for aldri å møtes igjen. Verden er full av slike episoder, og jeg vil tro alle har opplevd dem. Musikalsk og særlig i måten Ole Johannes synger på, minner denne en god del om Lloyd Cole & The Commotions.

I likhet med Ole Johannes kan også Cole et og annet om tekst, og enda en person tilhørende samme klubb er Tracey Thorn, også kjent som den kvinnelige halvdelen av Everything But The Girl. Lydbildet fra EBTGs andre plate Love Not Money kan også synes å ha inspirert The Loch Ness Mouse II, men når Ole Johannes og bandet hans har valgt å gjøre en cover av Traceys sololåt «By Piccadilly Station I Sat Down And Wept» (bare tittelen alene er mesterlig, og tro meg når jeg sier at teksten også er det) gjør de det mer som om de skulle ha valgt en senere EBTG-plate som modell, noe litt mykere à la Idlewild eller The Language Of Life. Her har de også fått med seg Rhodri Marsden på gitar. Marsden har vært med i Scritti Politti de seneste årene, men så langt ikke på plate. Green Gartside – som er Scritti Politti – har ikke gitt ut ny musikk siden 2005 og kommer ikke til å gjøre det i 2019 heller, kunne han fortelle i siste nummer av musikkmagasinet Q. Det vil si, han har ferdigstilt en plate der han covrer låter av den engelske folkartisten Anne Briggs, men den er tenkt utgitt som et soloprosjekt. Ny musikk med Scritti Politti er fremdeles i det blå dessverre.

«A Name For 2002 (Komorebi)» er en merkelig hybrid av en låt. Den er innspilt i Japan, med en japansk kvinnestemme mikset lavt i lydbildet, noe à la hvordan Brigitte Arens franske fraser lyder på «Fade To Grey», Visage’ klassiske 1980-single, og en tekst som namedropper The Go-Betweens. Samtidig har den klare likhetstrekk med Prefab Sprout, særlig vokalt, men også i deler av arrangementet for øvrig. Det er en spennende og utspekulert fengende sang full av dynamikk og flere lag, og igjen er det denne melodiøsiteten som gjør seg gjeldende. Helt mot slutten tar sangen litt ekstra sats for et parti som bare går «Hey, you brought the light, you brought the daylight to me» igjen og igjen, og som sammen med en enkel liten gitarsolo og DET øset løfter den til høyere sfærer. En ren maktdemonstrasjon.

En gjestefløyte fra Anne Jordhus-Lier tar oss tilbake i det mer pastorale i avslutningssangen «Curt & Roland». Det er en åpenbar referanse til Tears For Fears (som består av Curt Smith og Roland Orzabal), men musikalsk minner den meg mer om noe annet enn Saint Etienne (som først ble dannet i 1990!). Her synger Christina helt alene (med unntak av litt koring fra Ole Johannes), og det er nesten skummelt hvor mye hun minner om Sarah Cracknell. Det har nok også å gjøre med teksten som er et lite stykke hverdagsrealisme av den typen Saint Etienne har perfeksjonert. Men hvorfor sangen heter «Curt & Roland» er ikke åpenbart. Det er ingenting ved hverken tekst eller melodi eller arrangement som får meg til å tenke på Tears For Fears, og tittelen er ikke en gang del av teksten. Et lite mysterium til slutt, der.

Men altså, for en plate dette er blitt. Jeg har spilt og spilt og spilt den i en ukes tid nå, og JEG FÅR BARE IKKE NOK! Samtlige ti sanger (hvis vi altså velger å betrakte 22 sekunder lange «Simple Song For A Suzuki» so en fullblods sang) er eksempler på helt latterlig god popmusikk, og samlet er The Loch Ness Mouse II den beste anerkjennelsen av og/eller hyllesten til 80-tallets store artister det er mulig å forestille seg. Og en ting til: Jeg blir forbauset om jeg hører en bedre ny popplate i løpet av 2019, uansett hvordan du velger å definere popmusikk. Det skal svært godt gjøres å lage noe så bra som dette.

Les også: Det store Paddy McAloon-intervjuet