Jonas Jonasson
«Morder-Anders og hans venner (samt en og annen uvenn)»
(Vigmostad & Bjørke)
[usr 5 text=»false»]

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant skapte et veiskille innen svensk – eller skandinavisk – komisk litteratur. Da Jonas Jonasson debuterte med denne fullstendig koko romanen i 2010 slo den ned som en bombe blant dem av oss som setter pris på bøker til å gapskratte av. Den bisarre fortellingen om Allan Karlsons 100 år lange liv lignet ikke på noe jeg hadde lest tidligere og var minst like hysterisk morsom som hva som helst av amerikanske Carl Hiaasen eller finske Arto Paasilinna. Den ble da også en dundrende suksess.

Nå er Jonas Jonasson ute med sin tredje roman med nok en god tittel, Morder-Anders og hans venner (samt en og annen uvenn). Hans forrige bok, Analfabeten som kunne regne, var heller ikke snau, hverken hva tittel eller innhold for øvrig angår. Men der de to forrige romanene var dratt langt, langt ut i parodiens verden og vekk fra en hver tenkelig virkelighet, er faktisk ikke historien om Morder-Anders like far out. Bevares, den beskriver også en ekstremversjon av verden slik vi kjenner den, men den lodder menneskehetens dårskap og godtroenhet på en måte som gjør det hakket mer sannsynlig at den kunne inntruffet på ordentlig. Med en solid porsjon godvilje lagt til, selvfølgelig.

Vi blir kjent med tre ulykksalige sjeler. Tittelfiguren bærer sitt kallenavn med rette. Den godt voksne, forfylla torpedoen er tre ganger dømt for mord, og er kort oppsummert livsfarlig med ingenting som minner om impulskontroll. Resepsjonisten Per Persson er av en annen støpning. Han er en ung og unnselig mann som livet har fart riktig så stusslig med, og han er mest opptatt av å forbanne sin for lengst avdøde farfar for å ha satt sin opptjente formue over styr slik at det ikke var det skvatt tilbake til faren og i neste omgang seg selv. Tredje hovedperson er den arbeidsløse og frafalne presten Johanna Kjellander som i likhet med resepsjonisten ikke har den minste tro på menneskeheten eller tilværelsen for øvrig.

Les også: Ren poesi til folket

De møtes på et snuskete pensjonat som tidligere har vært bordell, der Per Persson er resepsjonist og Morder-Anders beboer. Presten og resepsjonisten klekker ut et opplegg som gjør dem til en type agenter for Morder-Anders og formidler hans tjenester med stort hell: Et par benbrudd her, en rundjuling der, to brekte armer her, og andre former for lemlestelse der. Mord står dog ikke på menyen, det er jo både dårlig for forretningene av den enkle grunn at Morder-Anders igjen vil havne i fengsel, og dessuten i drøyeste laget selv for disse desillusjonerte sjeler.

Bedriften går så det suser inntil Morder-Anders finner Jesus. Resepsjonisten og presten innser at det er slutt på moroa, men bestemmer seg for å svindle Stockholms underverden for et større millionbeløp ved å forhåndsselge tjenester den på grensen til evneveike Morder-Anders aldri kommer til å utføre. Det kan selvsagt ikke gå bra, og det tar ikke lang tid før trioen er på flukt i en bobil med en gul og en rød koffert stappfulle av kontanter.

Slapp av, dette er ikke mye til spoiler alert, bare den spede starten på en hysterisk morsom bok. Det som følger er kostelige saker, og de rundt 330 sidene ryker unna i et rasende tempo der latteren er konstant tilstedeværende. Som sin kollega Fredrik Backman (En mann ved navn Ove, m.m.) bryr Jonasson seg også om sine medmennesker og er en forfatter full av empati. Du blir genuint glad i Morder-Anders med alle sine lyter, og den kyniske resepsjonisten og enda verre presten får også en skjerv av sympati. Om de tre er antihelter, er iallfall skurkene ordentlige skurker, men i motsetning til (?) virkelighetens skurker er de dumme som brød, drevet av en grådighet som i mange tilfeller også blir deres bane. Grådigheten som styrer presten og resepsjonisten truer også med å ødelegge dem, men de er altså hakket smartere enn «klientene».

Både Jonas Jonasson og Fredrik Backman har til nå skrevet tre romaner, og det er å regne med at det kommer flere elleville fabler fra begge hold. Men der Backman gjerne finner veien under huden på i utgangspunktet håpløse figurer som Ove og Britt-Marie (fra Britt-Marie var her) og viser en åpenlys empati med disse menneskene, er Jonasson mer av en rabulist. Empatien hans er mer subtil, humoren mer ellevill og karikert. Det er med andre ord en tabbe å sammenligne dem for bokstavelig, det er mer så de utfyller hverandre, og jeg har store vanskeligheter med å si at den ene er bedre enn den andre. Det er da heldigvis ikke nødvendig heller. Begge bør leses og verdsettes for hva de er; drivende dyktige komedieforfattere.

Les også: Intervju med Fredrik Backman