Vi merker det nå. Koronapandemien og alle dens konsekvenser har preget oss i snart et helt år. 12. mars 2020 stengte Norge ned, og etter det har ingenting vært som før. Mennesker rundt oss er blitt syke, og per dags dato er 632 nordmenn døde som følge av Covid-19. Selv om det er betydelige variasjoner fra år til år, dør som regel flere av influensa per sesong, men influensaviruset har knapt vært å se etter påsken 2020. Likevel, om akkurat dette regnestykket går i de levendes favør, har ikke stort annet gått i pluss det siste året. Jobber er forduftet som dugg for solen, livsverk er borte. Hele bransjer befinner seg i knestående, og hvordan landet – og verden – vil se ut på «den andre siden» er umulig å vite. Ditt tips er vel så godt som mitt.

Selv har jeg hatt det forholdsvis bra i denne tiden. Jeg har klart å fylle dagene med jobb, jeg har en kone jeg er glad i og er følgelig ikke alene, jeg har tak over hodet og mat i magen. Huset er fullt av musikk og bøker, vi har sett timer og atter timer med TV-serier og filmer, vi har gått turer, og vi har vært tilstrekkelig mye ute av huset i jobbsammenheng til at vi har møtt en del andre mennesker. I likhet med de aller fleste har heller ikke vi noe sosialt liv å skryte av, men vi har like fullt vært heldige. Vi dro til og med til Italia i fjor sommer da deler av Europa var «grønt» i et kvarters tid. Det var der vi lærte å bruke munnbind, og vi kom friske hjem.

I stort sett hele dette historiske året har jeg vært ved godt mot. Jeg har riktignok veldig mange og sterke følelser for alle de jeg kjenner – og ikke kjenner – som har mistet betydelige deler av inntekten og inntektsgrunnlaget, som  ikke lenger har jobb, men det har ikke berørt meg direkte. Jeg har kunnet delegere min sympati og empati som jeg har villet og sluppet unna de mentale nedturene. Jeg har simpelthen vært utrolig heldig, og jeg er klar over det. Rundt meg har jeg venner i bar- og restaurantbransjen, reiselivet og ikke minst kulturlivet som nesten ikke har en dritt igjen av det som en gang var, men som like fullt prøver så godt de kan ikke å miste håpet og trua på et lite lys der inne i mørket et sted. Jeg forstår godt at det ikke er lett.

«Savner du ikke å reise?» spør folk meg. Selvfølgelig gjør jeg det, men betyr nå det så mye? At akkurat jeg ikke får reise – selv om jeg er vant til å reise mye – spiller liten rolle. Jeg merker at jeg ikke bryr meg så veldig mye om det, faktisk. At jeg ikke kan leve av å skrive reisereportasjer betyr strengt tatt ikke annet enn at jeg må skrive andre ting, og det er gøy det også. Det er verre med alle dem som faktisk ikke har noe alternativ, alle de som driver eller jobber på hotell, i flyselskap, i reisebyrå og så videre. Listen over mennesker som er berørt på helt andre og større måter enn meg er lang.

Jeg savner åpenbart også å gå på konsert og på restaurant og på bar. Jeg savner i det hele tatt mye, men konsekvensene for meg personlig er likevel mindre enn for alle som normalt er på tilbudssiden i disse bransjene. Når eksempelvis restauranter og konsertsteder er stengt, er det ikke mye å gjøre for kokker og servitører og oppvaskere og lydteknikere og artister og impresarioer og alle andre som trengs. Jeg klarer meg derimot.

Men de siste dagene har noe av den håpløsheten jeg forestiller meg mange har strevd med ganske lenge, truffet også meg. Ikke fordi noe er annerledes, men rett og slett fordi jeg er sliten. En mental slitasje synes å ha tatt tak i meg, og selv om jeg skal få en ny dag i morgen og den kanskje blir litt bedre, merker jeg at jeg står ved et veiskille av et slag.

Det har toppet seg den siste uken. Det begynte med den dårlig iscenesatte kjeklingen mellom Oslo og Molde der en renkefull statssekretær fra Statsministerens Kontor (SMK) ble i smarteste laget, og Moldes ordfører klarte kunsten å selge seg selv som et hjerteløst og kunnskapsløst rasshøl overfor Oslos rundt regnet 700 000 innbyggere. Dernest fikk vi her i hovedstaden byrådsleder Raymond Johansens pressekonferanse søndag kveld der han ba om forståelse for to uker med enda strengere smitteverntiltak enn de vi har levd med i nesten fire måneder. Nok en pressekonferanse, denne gangen organisert av folkene til helse- og omsorgsminister Bent Høie, gjorde det klart at også mars og april vil bli svært tunge måneder, uten at det kom som noen overraskelse. Dessuten har helsedirektoratets assisterende direktør Espen Nakstad for lengst begynt å snakke høyt om at en tredje bølge av koronaen også vil kunne treffe oss. Og hvem vet hvordan fremtidige muterte virusvarianter vil arte seg? Mye fælt kan fremdeles skje.

Oslo har vært en mer eller mindre stengt by siden begynnelsen av november. I tiden som er gått har vi gjort vårt beste for å holde motet oppe, opprettholde smittevernstiltak, ofret sosialt liv, stengt barer og restauranter, konsertscener, teatersaler og kinoer, og nå også butikker. Vi holder avstand så godt vi kan, håndhilser ikke, klemmer ikke hverandre (ikke en gang de som står oss nærmest av frykt for å smitte dem eller selv bli smittet), går ikke på besøk til hverandre, har ikke fester eller middagsselskaper.

Potensialet for langt alvorligere konsekvenser enn min tross alt beskjedne mentale slitasje er avgjort til stede. Oslo er full av mennesker som er alene, ensomme, isolert med sine tanker og sine plager, sine nevroser og sin frykt, og likevel, ser du på Oslo i et større perspektiv – som slett ikke trenger å være kosmisk, det holder å se til Sverige – er vi faktisk heldig stilt. Det er alltid noen som har det verre, men den enes motløshet og avmakt er likevel ikke mindre verdt enn den andres. Sliter du, så sliter du. Det hjelper ikke at noen andre har det verre.

Det skulle selvsagt bare mangle om ikke pandemien og måten vi håndterer den på behandles politisk. Det er ikke det. Men som vi i vår moderne tid er blitt vant til å polarisere, fjerne det som måtte finnes av gråsoner og konstruere klare fiendebilder, er vi også blitt mindre løsningsorienterte. Skyld på sosiale medier eller skyld på pressen eller skyld på politikerne, men må vi ha det sånn? Skal det alltid være oss mot dem? Front mot front? By mot land? Er det mulig at vi i stedet for å klandre hverandre for alt vi synes er feil heller prøver å finne løsninger, sammen? At vi ikke slenger med leppa hver gang vi synes noen er helt dust eller bare er uenige med noen, men kanskje heller fokuserer på at vi alle er i samme båt og sammen skal leve et liv også etter pandemiens herjinger, på «den andre siden»? Og at vi ikke alltid setter oss selv foran alle andre?

Jeg er lei. Jeg er lei av ikke å kunne gå ut for å drikke et glass vin eller møte en kompis for en kaffe eller spise et godt måltid. Jeg er lei av ikke å gå på konsert. Jeg er lei av å se stengte butikker. Jeg er lei av å se håndskrevne lapper på restaurantdører der jeg leser at de er lukket på ubestemt tid. Jeg er lei av å gå en meter til siden når noen kommer gående mot meg, og jeg er lei av å gå midt i gata med biler som kjører tett inntil meg fordi det føles tryggere enn å gå på fortauet. Jeg er lei av å gå i en enda større bue rundt alt som minner om en bygningsarbeider. Jeg er lei av å gå gjennom et nærmest folketomt Oslo sentrum. Jeg er lei av å stå i polkø, i brødkø og i supermarkedkø. Jeg er lei av ikke å se vennene mine, å kunne gi dem en klem. Jeg er lei av ikke å gi familiemedlemmene mine en klem. Jeg er lei av ikke å kunne reise. Jeg er lei av å gå med munnbind. Jeg er lei av at dagene ikke har noen farge, at de er til forveksling like, selv om Helle og jeg fyller dem med det beste innholdet vi kan. Jeg er lei av at alle samtaler på et tidspunkt berører korona og smittevern, jeg er lei av å spekulere i når vi kan reise igjen, om vi kan reise noe sted til sommeren eller til høsten eller til jul, om når vi skal bli vaksinert, om hvordan verden vil se ut når dette er forbi.

I morgen skal jeg atter en gang bite tenna sammen og stå i alt jeg er lei av. Det går helt sikkert bra, og jeg skal holde ut, men i dag ville jeg si fra. Av alle ting jeg ser for meg som kan bøte på situasjonen vi befinner oss i og som kanskje kan gjøre dagene ørlite grann bedre, er smålige politikere, og smålighet generelt, veldig langt ned på lista. Krangling, grunnløse anklager, mishagsytringer, egoisme og selvhevdelse likeså. Vi vet at løsningen, eller redningen, er der fremme et sted i form av en velrettet vaksinasjonssprøyte, men veien frem dit går vi sammen. Om vi kan gjennomføre den strekningen uten å bite hodene av hverandre, tror jeg vi tjener godt på det. Takk for oppmerksomheten.

Sjekk også: Hipp hurra for Alexander Lindbäck!