Jeg husker da jeg oppdaget Manfred Mann’s Earth Band. Det var i 1978, og 11 år gamle meg satt og hørte Pop Spesial, det eneste ordentlige musikkprogrammet som var å høre på NRK den gang, i en tid da musikktilbudet var utspekulert begrenset for den som søkte nytt. Min unge alder innebar ytterligere noen begrensninger, for eksempel av det monetære slaget, men da programlederne Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug fortalte om et band som het Manfred Mann’s Earth Band som var aktuelle med sin nye plate Watch og spilte noen sanger fra den, nærmest løp jeg til platebaren på Narvesen neste dag. Jeg husker ikke om jeg kjøpte den i avdelingen ved Stortinget eller Continental-hjørnet, men Watch ble en av mine tidlige musikalske åpenbaringer.

Jeg tror Nedland og Dyrhaug spilte «Davy’s On The Road Again» og «Mighty Quinn» i programmet, og jeg har en mistanke om at de også tok seg tid til å spille «Martha’s Madman» også slik at de fikk spilt hele side 2 på Watch. Det føltes som jeg ble truffet av toget. MMEB fremførte musikk av en type jeg aldri hadde hørt maken til. Så langt i livet hadde jeg forelsket meg i ABBA, The Beatles, Eagles og litt annet, inkludert et utvalg 50- og 60-tallsklassikere gjennom New Jordal Swingers’ talløse coverversjoner, men nå ble sansene mine bombardert av nye inntrykk. Her var skarpe og tøffe gitarer, et mye større trøkk enn jeg var vant til, og ikke minst Manfred Manns park av keyboards som skapte masse spennende lyder med sine orgel- og synthtoner. Den dag i dag er det ikke et eneste toneslag på Watch jeg finner overflødig. I mine ører er det en helt perfekt plate som vaker et sted mellom pop slik jeg kjente den og en muligens noe intellektualisert form for rock, sunget med stødig autoritet av Chris Thompson.

42 år senere spiller jeg fremdeles Watch. Ofte. Det samme gjelder andre MMEB-plater, ikke minst Angel Station som jeg også mener er et soleklart mesterverk. Da jeg begynte å arbeide meg tilbake i katalogen oppdaget jeg at oppturen egentlig startet med The Roaring Silence-albumet fra 1976, og den vedvarte inn i 1983 da MMEB ga ut sitt siste gode album, Somewhere In Africa. Da hadde de levert fem mer eller mindre strøkne plater, og festen var i grunnen over.

Det sies gjerne om coverlåter at poenget forsvinner hvis ikke artisten tilfører dem noe nytt, setter sitt eget preg på dem. Vel, Manfred Mann’s Earth Band kan trygt sies å ha lykkes i så måte. Så godt som samtlige av deres mest kjente låter er coverlåter, skrevet av Bruce Springsteen, Bob Dylan, Robbie Robertson og andre, og i visse tilfeller overgår de også originalene. Ikke minst gjelder dette Springsteens «Blinded By The Light» som blir en helt annen og mer energisk låt i hendene på Mann og kompani.

Jeg fant også tidsnok ut at Manfred Mann hadde en fortid som popstjerne på 60-tallet. Han ble født 20. oktober 1940 i Sør-Afrika, men faren som var innbitt motstander av apartheidsystemet flyttet familien til England i 1961. Den da 21 år gamle musikersønnen var dermed på rett sted til rett tid, og under eget navn opplevde han stor suksess med en lang rekke hits i årene 1964-69. Manfred Mann var for så vidt også navnet på bandet som hadde to vokalister, først Paul Jones, deretter Mark d’Abo. Manfred selv var hverken flink til å synge eller skrive låter, men han var en jævel til å spille. Da bandet ble oppløst startet han Manfred Mann Chapter Three, før det ble Manfred Mann’s Earth Band fra 1971 og frem til i dag. MMEB er stadig aktive og spiller rett som det er i Norge. Selv har jeg bare sett dem en gang, i Drammenshallen i 1983.

I dag feirer jeg Manfreds 80-årsdag med en spilleliste på 30 sanger. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å lage et karriereoverblikk, men valgt å konsentrere meg om de sangene jeg synes er aller best. Derfor er det mange album som ikke er representert i det hele tatt, mens for eksempel alle de syv sangene fra Watch er med. De aller fleste låtene er med Earth Band, men jeg har også inkludert noen av Manfred Manns pophits fra 60-tallet som jeg er spesielt glad i.

Hipp hurra og god fornøyelse!