Lykken er tog – og store bøker og lange spillelister

Atle Nielsen
«Den store boken om tog»
(Font Forlag)
[usr 5 text=»false»]

Jeg har alltid elsket tog. Fra jeg var bitteliten har synet av togskinner og tjæreduftende sviller vært intenst forlokkende med sine løfter om å ta deg av sted til ukjente horisonter. Andre har et lignende forhold til skip, og som reisejournalist skulle man tro jeg følte det slik med fly, men det er tog som virkelig får det til å krible i meg. For meg er toget det kjæreste fremkomstmiddel av dem alle.

Nå har journalist og forfatter Atle Nielsen skrevet Den store boken om tog, et nesten 300 sider langt praktverk i coffee table-format slik temaet også innbyr til. Her boltrer han seg i togets mangfoldige historie, og deler godt av skrøner og anekdoter, gjør seg ymse betraktninger om fremkomstmiddelets fortreffelighet og plasserer det selvsagt i et større, om enn noe vimsete kulturhistorisk perspektiv, omtrent slik jeg selv ville gjort det, tenker jeg vi kan si. La meg for skams skyld også legge til at jeg synes timingen av denne utgivelsen er usedvanlig heldig. Når samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) har godkjent at det britiske selskapet Go-Ahead – hvis renommé av åpenbart gode grunner er ekstremt dårlig – skal få overta driften av Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen i konkurranse med de langt mer velfungerende selskapene NSB og SJ, tyder mye på at en slags jernbanepolitisk endetid er nær.

Så med det i tankene: Tog var finere før. Sånn er det bare. Om Atle Nielsen føler det helt på samme måte er jeg ikke hundre prosent sikker på, men nostalginivået i Den store boken om tog kan tyde på det. Her kan du beundre bilder av gamle damplokomotiv, spisevogner fra den gang et hvert togsett med en viss selvrespekt hadde en slik, lese om den gamle klassikeren Rutebok for Norge hvis eksistens forfatteren tydelig savner, bli minnet om gamle togfilmer som Mord på Orientekspressen (som senest ble filmatisert i fjor), 3.10 To Yuma og Runaway Train, og lese om ikoniske togstasjoner som Grand Central Station og Gare du Nord. Selv om Nielsen absolutt anerkjenner at togene fremdeles er blant oss og virker takknemlig for det, hviler det et fordums sus over hele boken, hvilket er av vesentlig, kanskje avgjørende, betydning for det fine resultatet.

Atle Nielsen har til og med skrevet en tognovelle, et uvanlig, men velkomment grep i en bok som denne. Limoges-Bénédictins er en hyllest til den gamle stasjonsbygningen Gare des Bénédictins i den franske byen Limoges, via en haiketur som ikke blir helt som fortelleren tror den skal bli. Når du ser bildet av den vakre stasjonen, er det lett å si seg enig i at den faktisk er en novelle verdt.

Boken formelig renner over av mer eller mindre ubrukelige fakta som dog kan komme godt med for den jevne quizentusiast: Hvor lang er verdens lengste jernbanestrekning? Hva betyr det walisiske stasjonsnavnet Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch? Hvor mange tunneler er det mellom Kristiansand og Stavanger? Hva er verdens bratteste jernbanestrekning? Den store boken om tog gir svar, og forsyne meg inneholder den en del quizspørsmål også.

Atle Nielsens bok er neppe ment å være definitiv, men oppfattes like fullt som tilstrekkelig. Selv om jeg er fryktelig glad i tog, tror jeg ikke egentlig jeg har lyst til å lære så mye mer om dem enn jeg gjør her. Det klarer seg, liksom. Først og fremst er Den store boken om tog av det slaget det er morsomt å bla i litt her og litt der. Den ene dagen kan du for eksempel lese om Nordlandsbanen og romaner med tog som del av handlingen, mens du kan beundre frimerker med togmotiv og lese om forfatterens forhold til nattog den andre. Og ganske sikkert vil du som meg begynne å lete i den egen minnebank etter togenes helt sentrale plass der. Jeg kan ikke tenke meg at noen jeg kjenner ikke har et forhold til tog og fortrinnsvis også har gode minner fra skinnegangen.

En ørliten innvending mot Den store boken om tog er fraværet av en innholdsfortegnelse eller i det minste et stikkordregister. Slike registre kan til og med være underholdende i seg selv. Jeg synes også Nielsen burde omtalt tegneserier der tog og jernbane spiller viktige roller, som for eksempel westernseriene Blueberry (albumet Jernhesten og flere andre) og Red Kelly (albumet Krigsdans om marterpælen) og den italienske «voksentegneserien» Corto Maltese og albumet Sibir. Disse er også del av den kulturhistoriske forvaltningen av toget som fremkomstmiddel. Dette er vel å merke kritikk som må oppfattes som flisespikkeri og ikke annet. Til gjengjeld får vi faktisk mange fine fotografier av tunneler og imponerende broer. Det har også sin verdi, mener jeg.

Forlaget gjør for øvrig et poeng av at boken omtaler musikk, men her blir jeg ikke just lamslått av beundring. Atle Nielsen skriver om et lite knippe sanger som handler om tog (samt a-has «Train Of Thought» (som vel kan oversettes med «tankerekke» og ikke har stort med tog å gjøre). Selv om utvalget er fint og kanskje til og med representativt, er det mangelfullt, noe han også innrømmer selv. Derfor presenterer jeg en skikkelig spilleliste med 250 togsanger. Den varer i nesten 17 timer, så du rekker derfor å lese Den store boken om tog flere ganger mens du lytter. God fornøyelse!

Sjekk også: Verdens feteste spilleliste til ære for Robert Finley